Et forsvar for talspersonmodellen

gronnungdom

Miljøpartiet De Grønne har lang tradisjon for å diskutere om partiet skal ha leder eller talspersoner. Denne uka blusset debatten opp igjen. Det nye er at vi nå er et stortingsparti, og at debatten i forkant av årets landsmøte har nådd offentligheten, blant annet gjennom Klassekampen. For alle som synes det er like fjernt at et politisk parti ledes av to talspersoner som å se for seg at det er liv på månen, fremstår sikkert dette som en merkelig debatt. Grunnen til at de fleste organisasjoner har en leder på toppen er vel fordi man har erfart at dette er den mest effektive måten å strukturere en organisasjon på? Vi velger heller å spørre på en annen måte: Hvorfor er det vedtatt én gang for alle at det er best å samle makten hos ett enkelt menneske?

Eksternt og internt lederskap
Den grunnleggende idéen med talspersonmodellen er altså at organisasjonen frontes utad av to talspersoner, som har et eksternt lederansvar. Det interne lederansvaret tillegges partisekretæren. Strukturen har vært et kjennetegn ved fleste grønne partiene rundt om i verden, blant annet i Tyskland og Sverige – de mest suksessrike partiene i den grønne bevegelsen. I Tyskland hadde de i begynnelsen varianter av talspersonstrukturen som må betraktes som ganske ekstreme. Talspersonene var ikke faste, og gikk på rundgang! Den dag i dag har tyskerne en regel som sier at ingen kan være talsperson i Die Grünen og medlem av forbundsdagen samtidig.

Talspersonene var ikke faste, og gikk på rundgang!

En velkjent innvending mot talspersonmodellen er at den er ineffektiv og at det er uklart hvem som egentlig sitter med ansvaret. Aller først bør det poengteres at dette like gjerne kan være tilfelle med lederstruktur. En ledermodell kan vel så godt føre til konflikter som en talspersonmodell, noe vi har sett flere eksempler på i norsk politikk, for eksempel i Senterpartiet den siste tiden. Det er imidlertid viktig å huske at det er tilnærmet umulig å spore hvordan en organisasjon fungerer ut i fra formell struktur alene. Vår erfaring er at organisasjonskulturen påvirker maktforholdene i stor grad. Talspersonmodellen er derfor en måte å bevisstgjøre oss selv, ved at vi hele tiden forsøker å jobbe for å fordele makten jamnt. Når det gjelder de resterende delene som går på struktur, er det selvsagt åpenbart at det går dårlig å sette to talspersoner inn i en organisasjon som ellers er bygget opp etter ledermodell, og som forutsetter at to mennesker alltid skal bli enige. Talspersonmodellen må gjennomsyre hele organisasjonen. Nøklene er tydelig ansvarsfordeling og åpne beslutningsprosesser. Gjennom et kollektivt lederskap fatter man, etter vår erfaring, dessuten bedre beslutninger, fordi man får belyst sakene bedre når flere er involvert, og fordi det er mer sannsynlig at organisasjonen står bak beslutningene som tas.

Den andre vanlige innvendingen mot strukturen er at den fremstår uklar for media og for velgerne. Dette kan jo ikke sies å være en svakhet ved selve modellen – snarere et uttrykk for at folk ikke er kjent med den. I andre land med godt etablerte grønne partier er ikke dette et problem. Det kan også sies at det ikke nødvendigvis er vervet som gjør en leder eller talsperson interessant. Det viktigste er vel budskapet til den eller de som representerer partiet utad?

I tråd med grønn ideologi
Talspersonmodellen reflekterer idealer som er helt sentrale elementer i den grønne ideologien. Det første er maktfordeling. I det grønne idealsamfunnet er makten fordelt på flest mulig og det er kort avstand mellom topp og grasrot. Dermed blir det lettere å bli hørt og å delta, fordi beslutningene kommer nærmere folk. Det blir også lettere å påvirke, fordi beslutningsprosessene blir åpne og inkluderer flere. Vi tror at dette vil være et samfunn med større tilhørighet, engasjement, tillit og ansvarsfølelse.

Den ideologiske forankringen finnes i det som er selve idéen med den grønne bevegelsen.

Det andre momentet er likestilling. På starten av 70-tallet sprang den grønne bevegelsen ut av ulike sosiale bevegelser rundt om i verden, blant annet kvinnebevegelsen. Det var opplagt at de grønne partiene skulle være en motvekt til patriarkatet, og jobbe for samfunn der kvinner og menn var likestilt: partiene skulle derfor frontes av to talspersoner, av forskjellig kjønn. Den ideologiske forankringen finnes i det som er selve idéen med den grønne bevegelsen, nemlig å skape et samfunn i økologisk og medmenneskelig balanse. En slik balanse forutsetter en solidaritet med mennesker, dyr og natur. På individnivå gjelder det dyrking av mangfold og likestilling mellom mennesker av ulik legning, kjønn, religion og etnisk bakgrunn. Ensartethet fører til sårbarhet, og diskriminering øker sjansen for undertrykkelse. Da kan samfunnet komme i ubalanse.

Jo flere, jo bedre
Talspersonstrukturen trengs både fordi forskjellige mennesker med forskjellige forutsetninger gjør bedre beslutninger enn én person alene, og fordi likestilling er et viktig selvstendig poeng. Det siste forsterkes også av det reelle faktum at det fortsatt er en massiv overvekt av hvite, middelaldrende menn blant ledere i næringsliv og politikk.

MDG er ikke i politikken for å tilpasse seg etablert tankegang.

Skal vi bygge et samfunn basert på prinsippene vi tror på, må vi klare å bygge vårt eget hus etter de samme prinsippene. Miljøpartiet De Grønne er ikke i politikken for å tilpasse seg etablert tankegang. Vi er i politikken for å røske opp i etablerte strukturer og skape et annerledes samfunn. Talspersonmodellen ble ikke laget for moro skyld eller som mellomløsning for et lite og ukjent parti. Den ble laget fordi den gjenspeiler vår identitet. Derfor må vi beholde den også etter at vi har kommet inn på Stortinget.