Et forsvar for talspersonmodellen

gronnungdom

Miljøpartiet De Grønne har lang tradisjon for å diskutere om partiet skal ha leder eller talspersoner. Denne uka blusset debatten opp igjen. Det nye er at vi nå er et stortingsparti, og at debatten i forkant av årets landsmøte har nådd offentligheten, blant annet gjennom Klassekampen. For alle som synes det er like fjernt at et politisk parti ledes av to talspersoner som å se for seg at det er liv på månen, fremstår sikkert dette som en merkelig debatt. Grunnen til at de fleste organisasjoner har en leder på toppen er vel fordi man har erfart at dette er den mest effektive måten å strukturere en organisasjon på? Vi velger heller å spørre på en annen måte: Hvorfor er det vedtatt én gang for alle at det er best å samle makten hos ett enkelt menneske?

Eksternt og internt lederskap
Den grunnleggende idéen med talspersonmodellen er altså at organisasjonen frontes utad av to talspersoner, som har et eksternt lederansvar. Det interne lederansvaret tillegges partisekretæren. Strukturen har vært et kjennetegn ved fleste grønne partiene rundt om i verden, blant annet i Tyskland og Sverige – de mest suksessrike partiene i den grønne bevegelsen. I Tyskland hadde de i begynnelsen varianter av talspersonstrukturen som må betraktes som ganske ekstreme. Talspersonene var ikke faste, og gikk på rundgang! Den dag i dag har tyskerne en regel som sier at ingen kan være talsperson i Die Grünen og medlem av forbundsdagen samtidig.

Talspersonene var ikke faste, og gikk på rundgang!

En velkjent innvending mot talspersonmodellen er at den er ineffektiv og at det er uklart hvem som egentlig sitter med ansvaret. Aller først bør det poengteres at dette like gjerne kan være tilfelle med lederstruktur. En ledermodell kan vel så godt føre til konflikter som en talspersonmodell, noe vi har sett flere eksempler på i norsk politikk, for eksempel i Senterpartiet den siste tiden. Det er imidlertid viktig å huske at det er tilnærmet umulig å spore hvordan en organisasjon fungerer ut i fra formell struktur alene. Vår erfaring er at organisasjonskulturen påvirker maktforholdene i stor grad. Talspersonmodellen er derfor en måte å bevisstgjøre oss selv, ved at vi hele tiden forsøker å jobbe for å fordele makten jamnt. Når det gjelder de resterende delene som går på struktur, er det selvsagt åpenbart at det går dårlig å sette to talspersoner inn i en organisasjon som ellers er bygget opp etter ledermodell, og som forutsetter at to mennesker alltid skal bli enige. Talspersonmodellen må gjennomsyre hele organisasjonen. Nøklene er tydelig ansvarsfordeling og åpne beslutningsprosesser. Gjennom et kollektivt lederskap fatter man, etter vår erfaring, dessuten bedre beslutninger, fordi man får belyst sakene bedre når flere er involvert, og fordi det er mer sannsynlig at organisasjonen står bak beslutningene som tas.

Den andre vanlige innvendingen mot strukturen er at den fremstår uklar for media og for velgerne. Dette kan jo ikke sies å være en svakhet ved selve modellen – snarere et uttrykk for at folk ikke er kjent med den. I andre land med godt etablerte grønne partier er ikke dette et problem. Det kan også sies at det ikke nødvendigvis er vervet som gjør en leder eller talsperson interessant. Det viktigste er vel budskapet til den eller de som representerer partiet utad?

I tråd med grønn ideologi
Talspersonmodellen reflekterer idealer som er helt sentrale elementer i den grønne ideologien. Det første er maktfordeling. I det grønne idealsamfunnet er makten fordelt på flest mulig og det er kort avstand mellom topp og grasrot. Dermed blir det lettere å bli hørt og å delta, fordi beslutningene kommer nærmere folk. Det blir også lettere å påvirke, fordi beslutningsprosessene blir åpne og inkluderer flere. Vi tror at dette vil være et samfunn med større tilhørighet, engasjement, tillit og ansvarsfølelse.

Den ideologiske forankringen finnes i det som er selve idéen med den grønne bevegelsen.

Det andre momentet er likestilling. På starten av 70-tallet sprang den grønne bevegelsen ut av ulike sosiale bevegelser rundt om i verden, blant annet kvinnebevegelsen. Det var opplagt at de grønne partiene skulle være en motvekt til patriarkatet, og jobbe for samfunn der kvinner og menn var likestilt: partiene skulle derfor frontes av to talspersoner, av forskjellig kjønn. Den ideologiske forankringen finnes i det som er selve idéen med den grønne bevegelsen, nemlig å skape et samfunn i økologisk og medmenneskelig balanse. En slik balanse forutsetter en solidaritet med mennesker, dyr og natur. På individnivå gjelder det dyrking av mangfold og likestilling mellom mennesker av ulik legning, kjønn, religion og etnisk bakgrunn. Ensartethet fører til sårbarhet, og diskriminering øker sjansen for undertrykkelse. Da kan samfunnet komme i ubalanse.

Jo flere, jo bedre
Talspersonstrukturen trengs både fordi forskjellige mennesker med forskjellige forutsetninger gjør bedre beslutninger enn én person alene, og fordi likestilling er et viktig selvstendig poeng. Det siste forsterkes også av det reelle faktum at det fortsatt er en massiv overvekt av hvite, middelaldrende menn blant ledere i næringsliv og politikk.

MDG er ikke i politikken for å tilpasse seg etablert tankegang.

Skal vi bygge et samfunn basert på prinsippene vi tror på, må vi klare å bygge vårt eget hus etter de samme prinsippene. Miljøpartiet De Grønne er ikke i politikken for å tilpasse seg etablert tankegang. Vi er i politikken for å røske opp i etablerte strukturer og skape et annerledes samfunn. Talspersonmodellen ble ikke laget for moro skyld eller som mellomløsning for et lite og ukjent parti. Den ble laget fordi den gjenspeiler vår identitet. Derfor må vi beholde den også etter at vi har kommet inn på Stortinget.

  • Benjamin E. Larsen

    «Regio imperio duo sunto, iique consules appellamino,» het det i grunnlova til den romerske republikken. Da man gikk bort fra denne regelen – ja, hva skjedde egentlig da? *humre, humre*

  • Per Esben Svelstad

    Mange år før eg meldte meg inn i MDG, las eg at partiet var oppteke av skeiv teori. Eg har inntrykk av at det det framleis gjeld, og er veldig glad for at me er opne for radikale analysar av kjønn. Men eg tykkjer det er eit paradoks å framja skeiv teori samtidig som ein opererer med nokre av dei grunngjevingane for talspersonmodellen som går fram av dette innlegget.

    Det eg henger meg opp i, er formuleringa om at dei to talspersonane skal vera «en av hvert kjønn», som det går fram av § 9.1 i vedtektene. Også i denne artikkelen blir likestilling mellom kjønna trekt fram som eit argument for å halda seg med to talspersonar, med bakgrunn i kvinnerørsla på 70-talet som ei av frigjeringsrørslene dei grøne partia sprang ut av.

    Slik eg ser det, er problemet med dette argumentet at det stadfester eit binært syn på kjønn. Det kan verka som ei konstruert, teoretisk problemstilling, men mann-kvinne-dikotomien som talspersonmodellen legg til grunn, kan by på eit konkret, praktisk dilemma: Kva skjer den dagen me har kandidatar med identitet som trans* til talspersonvervet? Skal transpersonar kunna fylla kven som helst av dei to plassane som ei «blank brikke»? Eg tykkjer ikkje ein slik dikotomisk modell passar med det radikale partiet me ynskjer å vera.

    Dimed skal det ikkje vera sagt at talspersonmodellen må forkastast. Det kan vera gode grunnar til å dela partileiinga på meir enn éin person, og eg er glad for å høyra til eit parti som vil gjera noko praktisk for å motverka dominansen av (kvite, heterofile cis-)menn i samfunnseliten. Poenget mitt er at argumentet om at éin mann og éi kvinne skal vera representerte, kan oppfattast som cis-sexistisk. Dei fleste argumenta eg har sett mot talspersonmodellen, går ut på at han er ineffektiv eller for sær, noko Surlien og Dahl kjem med relevante innvendingar til. Derimot tykkjer eg det er meir alvorleg at kjønnsfordelinga leiingsmodellen tek utgangspunkt i, på eit vis strir mot den radikale samfunnsanalysen MDG elles står for.

    • Anders S. Danielsen

      Bra kommentar! I Grønn Ungdom sier vedtektene at talspersonene skal være «av forskjellig kjønn». I møte med en situasjon der 2 aktuelle kandidater er trans, vil det muligens være vanskelig å tolke, men i GU har vi alltid vært opptatt av identitet og egen definisjon, ikke hva man har mellom beina.

      • Per Esben Svelstad

        Sjå der – Grøn Ungdom ligg eit hestehovud framfor dei vaksne. Med den formuleringa er det knapt eit problem lenger.

  • Gunnar Hasle

    Alt kan ikke stå i et arbeidsprogram. Hva gjør man i praksis om de to talspersonene er uenige, eller de er enige seg imellom, men uenige med den som sitter på Stortinget?

    • Anders S. Danielsen

      Talspersonene bestemmer ikke politikken. Stortingsrepresentanten(e) utgjør stortingsgruppa, som har egne beslutningsprosesser. (Partisekretær og talspersoner i MDG har stemmerett i stortingsgruppa.) Ved uenighet om organisatorisk prosess, som er dét området der talspersonene har størst makt, så hjelper det å vite at talspersonenes stemmer er like mye «verdt» som resten av sentralstyrets.

      • Gunnar Hasle

        Én ting er hva man kan bli enige om i ro og mak, men en av talspersonene kan jo bli innkalt i en direktesendt debatt, og man kan ikke vite på forhånd alt som kommer opp. I dagens situasjon kan enten Rasmus, Hanna eller Harald representere partiet i media. Jeg tviler på om alle ville ha svart det samme på alt. En partileder kan gi et svar på vegne av hele partiet, og så kan han eller hun stå ved det, eller senere dementere, om det en sjelden gang skulle være nødvendig. Men da er det i hvert fall klart hvem som er partiets stemme utad. Hva gjør man hvis tre forskjellige media kontakter Rasmus, Hanna og Harald om den samme saken? Et intervju kan by på overraskelser.

        • Anders S. Danielsen

          Potensielle problemer med at ett parti representeres av flere stemmer er ikke unike for talspersonmodellen.

          • Gunnar Hasle

            Joda, vi ser jo hvordan SP og FRP sliter i media i så måte. Så langt har MDG klart seg bedre. Men vi må jo tenke prinsippielt, ikke bare på de tre utmerkede talspersonene vi har. Det er ikke så lett å definere noen som «løse kanoner» hvis de har formell uttalerett på vegne av partiet.

          • Anders S. Danielsen

            Hvis vi velger løse kanoner inn i våre aller fremste politiske verv har vi langt større problemer enn vår profil i media.

  • Halvor Torgersen

    Her var det en del påstander som jeg synes var litt for kjappe?

    «Det er imidlertid viktig å huske at det er tilnærmet umulig å spore
    hvordan en organisasjon fungerer ut i fra formell struktur alene». [Dette kan ikke være riktig? Selvsagt kan du spore hvordan en organisasjon fungerer ut fra kriteriet «struktur» alene. Eksempel: Tid for å ta beslutninger, hvem som kan bestemme hva, grad av formaliteter og regelverk]
    «Talspersonstrukturen trengs både fordi forskjellige mennesker med
    forskjellige forutsetninger gjør bedre beslutninger enn én person alene» [Det er ikke sikkert at de gjør bedre beslutninger, og det er mange eksempler på det motsatte. Det kan bli kaos og problemer når mange skal bestemme sammen. En kan jo spørre seg om hvorfor det ikke er vanlig å organisere seg slik både i politikken og andre steder i samfunnet hvis dette gir bedre beslutninger, som deretter gir bedre resultater? Dette er jo ikke en ny oppfinnelse som ingen har prøvd før.]

    Bruk tida på politikk, ikke interntid og byråkrati.

    Vennlig hilsen Halvor