Den grønne teknologiens svarte sider

Fra klimatoppmøte i Paris i 2015. Foto: COP Paris Fra klimatoppmøte i Paris i 2015. Foto: COP Paris

Klimaavtalen i Paris ble feiret som et historisk gjennombrudd også i store deler av miljøbevegelsen. Nina Jensen i WWF var krystallklar dagen etter at avtalen var vedtatt: Selv om avtaleteksten er vag og lite forpliktende, sender den signaler til investorer og næringsliv om at det grønne skifte er i gang og må akselereres.

Bård Vegar Solhjell fra SV fulgte opp med følgende vurdering: «Dei sterke drivkreftene i den globale kapitalismen, basert på fossil energi, har skapt klimakrisa. Dei same kreftene, brukt rett, kan bekjempe krisa.»

Men hvilke finansielle krefter er det politikere og miljøorganisasjoner nå setter sin lit til?

Et sjuhodet finanstroll
De fire storbankene Citigroup, JPMorgan Chase, Bank of America og Wells Fargo utgjør sammen med finansinstitusjonene Berkeley Hathaway, Goldman Sachs og Morgan Stanley de syv store selskapene som styrer amerikansk og store deler av internasjonal finansverden. Et sjuhodet finanstroll mer eller mindre immunisert mot vanlige kapitalistiske lover. I vår tid kontrollerer de verden. 40 år med globalisering og nyliberal politikk har gitt de fritt spillerom til å kaste ut sitt gjeldsnett over privat og offentlig sektor.

Det grønne skifte vil med stor sannsynlighet bare øke den finansielle gjelden.

Samtidig som finanskapitalen har festet sitt gjeldsgrep om økonomien, har investeringenes andel av bruttonasjonalproduktet falt tiår for tiår siden 1970. Fallende investeringer er en viktig grunn til den svakere økonomiske veksten i OECD-området siden 1970. Den økonomiske veksten i verden har også falt i takt med avtakende vekst i energiforbruket, selv om produktiviteten har økt. Vekstfallet har vært særlig merkbart etter OPECs firedobling av oljeprisen vinteren 1973-74, og sannsynligvis vil de økte kostnadene forbundet med innfasing av fornybar energi dra i samme retning som oljeprissjokket den gang.

Gjeldsringen
For å opprettholde veksten har det vært nødvendig å blåse opp pengeverdier ved hjelp av inflasjon og kredittgivning. Resultatet har vært massiv statlig og privat gjeld.[1] Gjeld har blitt et permanent trekk ved systemet, og uten fortsatt økonomisk vekst er det vanskelig å betale tilbake. En gjeldsdrevet økonomisk vekst er derfor rammebetingelsen for alle – fra privatpersoner og småbedrifter til profesjonelle investorer – som nå av politikerne oppfordres til å investere i produksjonsanlegg og infrastruktur for fornybar energi.

I dag utgjør fossile energikilder 85 prosent av energimiksen i verden. Selv om kostnadene ved å produsere fornybar energi faller, vil en omstilling til fornybare energibærere være avhengig av store offentlige subsidier og nye låneopptak. Dette vil komme på toppen av den gamle gjelden. Selv om driftskostnadene ved solcelleanlegg skulle være lave – men hvem vet hvor ofte de i Sahara må vaskes og børstes for sand og støv, og hvor stor effekt de vil ha etter 30 år – er investeringskostnadene for å bygge anleggene betydelig større enn for fossile energianlegg.

Vi har en økonomi som står på leirføtter takket være finansiell gjeld akkumulert i fossiløkonomien. Det grønne skifte vil med stor sannsynlighet bare øke den finansielle gjelden. Og det er et åpent spørsmål om det vil være mulig å skalere opp de fornybare energibærerne til det nivået som trengs for å smøre vekstmaskinen.

Den økonomiske oppgangen i OECD-området etter finanskrisen har vært svak og langsom. De monetære trylleformlene til sentralbankene, som skaper penger ut av tom luft, fremstår som kamuflerte redningspakker for finanskapitalen. Fra de økonomiske og politiske toppetasjene lyder mantraet om omstilling til fornybarsamfunnet, men besvergelsene kan ikke dekke over usikkerheten som råder. Fremtiden fremstår som et eventyrlig sjansespill, der gründere er tiltenkt rollen som helter.

Tesla-gründer Elon Musk. Foto: Maurizio Pesce
Tesla-gründer Elon Musk. Foto: Maurizio Pesce

Livsløpsstudier gir 180-290 prosent økning i giftige utslipp sammenlignet med bensin- og dieselbiler.

Det grønne skiftets svarte sider
En av disse heltene er Elon Musk. I 2014 offentligjorde Musk planene om en «Gigafactory» i Nevada, en batterifabrikk stor nok til å forsyne 500 000 nye Tesla-biler i 2020. I mai 2015 ble Tesla-sjefen mottatt som en rockestjerne da han lanserte selskapets nye batterisystem, som kan lagre solenergi til bruk både i hjemmet og i industrien.

Istedenfor å la seg blende av fornybarindustriens markedsføring bør Jensen, Solhjell og co. skaffe seg kunnskap om den grønne teknologiens svarte sider. Otto Andersen i Vestlandsforskning har skrevet en bok om utilsiktede konsekvenser av fornybar energi.[2] Andersen behandler biodrivstoff, hydrogen, el-biler og solceller, med hovedvekt på energi i transportsektoren.

Ifølge Andersen kan en voldsom vekst i antallet el-biler føre til miljøproblemer i form av økte toksiske utslipp og utarming av jordas forekomster av edelmetaller. Livstidsstudier viser at el-biler har 2 til 3 ganger høyere potensial for slik utarming enn bensin- og dieselbiler. I produksjonen av det elektriske utstyret inngår en rekke ulike metaller som det ikke eksisterer gode gjenvinnings- og avfallsbehandlingssystemer for. Det oppstår giftige utslipp som utgjør en helsefare for de som blir eksponert. Livsløpsstudier gir 180-290 prosent økning i giftige utslipp sammenlignet med bensin- og dieselbiler. Dette skyldes hovedsakelig at det er betydelig mer kobber i el-biler. I tillegg brukes det som regel nikkel i batteriene. Og ved utvinningen av disse metallene oppstår det blant annet store mengder sulfitt, som utgjør et avfallsproblem med risiko for at befolkningen blir eksponert.

Dagens teknologi for våtkjemisk etsing av solcellewafere, som består av tynne skiver krystallinsk silisium, forbruker store mengder vann – opptil 15 000 liter per minutt for en gjennomsnittlig stor solcellefabrikk – og slipper ut høypotente klimagasser. Ny teknologi for tørrkjemisk etsing reduserer klimagassutslippene med mellom 63 og 20 prosent per wafer og kutter vannforbruket med nesten 90 prosent. Ifølge Andersen gjenstår det imidlertid å ta denne mer miljø- og klimavennlige teknologien i bruk.

Fremtiden fremstår som et eventyrlig sjansespill, der gründere er tiltenkt rollen som helter.

Redd klima – glem miljøet
De neglisjerte og underkommuniserte negative miljøkonsekvensene ved den fornybare energien er bare ett problem. Et kanskje større problem i natur- og miljøsammenheng er hva den nye energien vil bli brukt til å produsere. La oss igjen låne øre til Bård Vegar Solhjells entusiasme for kapitalkreftene:

«Her i Paris har mange av verdas største multinasjonale selskap – Coca Cola, Unilever, Sony, Dell, IKEA og meir enn 100 til – lova å gjere eigne utslepp i tråd med 2-gradersmålet innan 2030. Ikkje for å vere greie, men fordi det er i deira interesse.» 

Og hva er det i selskapenes interesse å produsere annet enn en stadig strøm av lønnsomme produkter og tjenester, med bruk av ressurser og økosystemtjenester som spiser av livsgrunnlaget? Tankesmien Global Footprint Network har siden 2003 beregnet hvor store biologiske ressurser jorda stiller til rådighet og hvor mye av ressursene vi forbruker. I 2015 var ressursbudsjettet brukt opp den 13. august. Resten av året tærer vi på ikke-fornybare ressurser med et forbruk som ikke er bærekraftig. Hvis de globale karbonutslippene ble kuttet med minst 30 prosent innen 2030 sammenlignet med dagens nivå, så kunne Earth Overshoot Day blitt flyttet til 16. september.

Uten nye ideer om organisering av økonomien vil miljøbevegelsen spille rollen som nyttige idioter.

Men også dette ville innebære et råkjør mot den naturen miljøbevegelsen er satt til å forsvare. Har miljøbevegelsen noen ideer om hvordan produksjonen kan legges om, fra hva som er pengemessig lønnsomt på kort sikt til hva som er ressursmessig fornuftig i det lange løp?

Kapitalkrefter overtar regien av det grønne skiftet. Uten nye ideer om organisering av økonomien vil miljøbevegelsen spille rollen som nyttige idioter.

[1] Wolfgang Streeck, Gekaufte Zeit – Die vertagte Krise des demokratischen Kapitalismus, Berlin: Suhrkamp Verlag 2013
[2] Otto Andersen, Unintended Consequences of Renewable Energy. Problems to be Solved, Springer London 2013.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.