Slutt på uhemmet pengeutstedelse?

Fra en demonstrasjon mot bankene på Island i 2010. Foto: Helgi Halldórsson/Flickr/common Fra en demonstrasjon mot bankene på Island i 2010. Foto: Helgi Halldórsson/Flickr/common

Det er blitt omtalt som et «skifte i moderne finanshistorie»: For tiden behandler islendingene en pengereform som kan frata kommersielle banker muligheten til å skape penger ut av løse luften.

Å si at vi skal leve av finansnæringen i fremtiden, er omtrent som å si at vi skal leve av stigende boligpriser.

Bakgrunnen er finanskrisen som rammet for noen år tilbake. Målet er å forhindre den uheldige utviklingen som førte til krisen i utgangspunktet: at banker skaper penger i et omfang som overgår det realøkonomien har behov for. Det islandske forslaget har vakt oppsikt, og inngår i en rekke av reformforslag som er kommet den seinere tiden. Denne artikkelen vil belyse kjernen i disse forslagene. Men først spør vi:

Hvorfor trenger vi en bankreform?

For å stagge den uhemmede kredittveksten
Også et sosialdemokratisk samfunn har behov for banker. All skapende næringsvirksomhet trenger tilgang på kreditt og risikokapital. Det er bankenes oppgave å sørge for dette. Men de siste 25-30 årene har de største bankene stadig mer beskjeftiget seg med finansiering og omsetning av aktiva eller eiendeler, både finansielle (som aksjer, obligasjoner og verdipapirer) og realeiendeler (hus og eiendom). Etter hvert har dette blitt den dominerende virksomheten.

Vi kaller gjerne denne utviklingen for finansialisering av økonomien.

Bankenes utlånsmarked er karakterisert av imperfekt og asymmetrisk informasjon. Etterspørselen etter kreditt vil i slike markeder normalt være større enn tilbudet, og det vil være den «korteste» siden som bestemmer kredittmengden. Dette innebærer at det ikke er «markedet», men banken som bestemmer hvem som får lån og til hvilke formål, og bankenes utlånspolitikk følger ingen samfunnsøkonomiske kriterier. De tar utgangspunkt i hva som gir best avkastning for banken. Derfor blir (altfor) mye kreditt kanalisert mot kjøp av finansobjekter (som hus eller verdipapirer) som gir størst kortsiktig gevinst, men som ikke er bæredyktig på lang sikt.

Bankene vil sikkert protestere høylytt på en slik direkte inngripen i deres rett til å skape penger og kreditt.

Slike lån skaper bare en priseffekt – og de har økt formidabelt de siste 20-30 årene. Man kan si at finansvirksomhet har fullstendig overtatt for det som burde være bankenes kjernevirksomhet – lån til produktiv næringsvirksomhet.

«Svaret på fremtidens næringsliv»
Ikke alle mener at det er et problem at finansvirksomhet eser ut på denne måten. Noen BI-forskere la for eksempel nylig frem en rapport, bestilt av Finansforbundet. Her konkluderte de med at «finansnæringen på mange måter er en del av svaret på fremtidens næringsliv i Norge», og kan bli det som vil erstatte olje- og gassvirksomheten. De beskriver finansnæringen som en næring med «høy verdiskaping» og «høy produktivitet», men uten at de utdyper hva de legger i det – selvsagt fordi dette er to begreper som ikke hører hjemme i en næring hvis viktigste oppgave er å finansiere seg selv.

Å si at vi skal leve av finansnæringen i fremtiden, er omtrent som å si at vi skal leve av stigende boligpriser.

Fra produktiv næring til uproduktiv finans
At uproduktiv finansvirksomhet dominerer stadig mer, har betydd en enorm kredittopphopning – som igjen har gjort de private bankene svært kriseutsatt. (En bank har vanligvis ikke mer enn 8-10 prosent egenkapital, hvilket betyr at hvis de får et verdifall i sine eiendeler på 8-10 prosent, er de på konkursens rand.)

Grunnlaget for denne opphopningen er at bankene har rett til å skape så mye kreditt de bare måtte ønske.

Den gjengse oppfatningen er at banker mottar innskudd og yter kreditt, gjennom innlån og utlån, og at de under ett skaffer seg midler til utlån ved innskudd fra egne kunder. Slik beskriver både bankene selv og de fleste sosialøkonomiske lærebøkene deres virksomhet – som rene finansielle formidlere.

De pengene banken utsteder, skapt ut av løse luften xxx
Den overveldende mengden av kreditt som de private bankene yter, blir «skapt ut av løse luften», skriver Hellesøy. Foto: 401(K)/Flickr

Dette stemmer dårlig med virkeligheten.[1]

Den overveldende mengden av kreditt som de private bankene yter, blir simpelthen «skapt ut av løse luften». Når noen låner penger, blir beløpet godskrevet som et innskudd på vedkommendes konto uten at penger er overført fra en annen konto, men mot at låntaker etterlater seg et verdipapir (lånedokumentet). Disse verdipapirene blir til et aktivum for banken. Den samler dem i pakker som omsettes i det voksende finansielle markedet. At bankene slik skaper penger gjennom kredittgivning, er en relativt ny erkjennelse i styrende kretser. At de skaper penger i et omfang som langt overgår det realøkonomien har behov for, er den viktigste årsaken til finansielle bobler og påfølgende kriser – som den vi hadde i 2009-10.

Forslagene til bankreform
Finanskrisen var opphavet til de forskjellige forslagene til en bankreform som har versert de seinere årene.

Seinest det islandske forslaget som nå er til behandling i Alltinget.

Et utgangspunkt for disse forslagene var et forslag fra 1933 som ble utarbeidet av noen professorer ved Chicago-universitetet, i kjølvannet av den store krakket.[2] Dette var første gang man foreslo 100 prosent reservedekning – det vil si at banken måtte skaffe full garanti for alle innskudd fra sentralbanken. Positive Money i England var inspirert av dette da de lanserte sitt forslag i 2011. Året etter viste Jaromir Benes og Michael Kumhof, fra Det internasjonale pengefondet, at en moderne versjon av Chicago-forslaget kom til å få positive virkninger:

«Chicago-planen vil kunne redusere betydelig de konjunktursvingningene som er forårsaket av bankenes raske skiftninger i synet på kredittrisiko. Det vil fjerne faren for panikkuttak («bank run»), og det vil føre til en umiddelbar og betydelig reduksjon i både offentlig og privat gjeld. Det siste oppnår den ved at bare sentralbanken kan trykke penger og at dette vil fremstå som egenkapital i den offentlige kapitalbeholdningen snarere enn som gjeld, (…) og at bankene kan konsentrere seg om styrken sin, nemlig å yte kreditt til prosjekter som krever risikovurdering og oppfølging fra erfarne bankfolk.» (s. 55).

Det fins variasjoner mellom de ulike reformforslagene, men jeg skal vise hva som er selve kjernen i dem. Hovedsaken er hvordan vi skal få kontroll med kredittopphopningen hos de private bankene, og hindre at vi snart vil oppleve en ny finansiell sprekk. Reformforslagene vil også gi myndighetene nye muligheter til å styre kreditten mot produktiv næringsvirksomhet.

Betalings- versus kredittformidler
Forslagene har to viktige målsettinger: 1) å skille mellom bankenes rolle som betalingsformidler og kredittformidler, og 2) å få kontroll med bankenes uhemmede pengeutstedelse.

Først et par ord om hvordan bankene i dag håndterer bankinnskudd.

Når du setter inn et beløp på kontoen din, er dette innskuddet («sparepengene dine») rent juridisk å betrakte som et lån fra deg. Banken kan disponere beløpet som de vil – for eksempel låne det ut eller investere det i en obligasjon. Dette er kjernen i en bankkonsesjon: Banken har full råderett over kundenes innskudd, som om de var dens eiendom. Det er derfor vi trenger en statlig garanti, slik at folk er sikret at de får tilbake innskuddene sine om banken går konkurs (inntil videre begrenset til to millioner NOK per person).

Dermed har banken så å si fått gjenopprettet den rollen den selv gjerne mener de har: reine formidlere mellom sparere og låntakere.

Det kan være greit å nevne her at dette innebærer en såkalt moral hazard: at banken disponerer innskuddene og innkasserer gevinsten, mens skattebetalerne tar eventuelle tap.

Alle reformforslagene går dermed ut på at bankene oppretter to typer konti for sine vanlige kunder: en transaksjonskonto og en investeringskonto.

Transaksjonskonto: til din disposisjon, uten rente
Penger som står på transaksjonskontoen, kan disponeres av klienten som hun vil, når hun vil, og bare av henne. De skal betraktes som «klientmidler» til forvaring, og som ikke bankens eiendom. Pengene skal være sikret ved at banken har en konto i Norges Bank, hvor den til en hver tid har plassert et beløp tilsvarende summen av alle transaksjonskonti. Innskudd på en transaksjonskonto gir ikke rente.

Investeringskonto: til bankens disposisjon, med rente
Investeringskontoen erstatter det vi i dag gjerne kaller en «sparekonto». Midlene på en slik konto vil gi rente – mot at banken overtar disposisjonsretten (eierskap) til beløpet for en viss periode eller med en viss oppsigelsestid. Innskudd her vil ikke være sikret. Og renten banken tilbyr, vil reflektere risikoen. Alle klientenes investeringskonti vil bli samlet i bankens konto for investeringsmidler. Midlene på denne kontoen er bankens eiendom.

Slutt med penger ut av løse luften
Når banken skal innvilge et lån, vil det heller ikke lenger skape nye penger eller ny kjøpekraft. Pengene blir bare overført fra en person (spareren eller investoren) til en annen (låntakeren). Midler til lånet vil komme enten fra bankens konto for investeringsmidler eller fra bankens egne midler som for eksempel aksjekapital eller tilbakeholdt overskudd. Lånet vil bli overført til låntakerens transaksjonskonto når det er innvilget.

Dermed har banken så å si fått gjenopprettet den rollen den selv gjerne mener de har: reine formidlere mellom sparere og låntakere.

Dette er den viktigste siden ved en bankreform. Det vil sikre at banken håndterer innskyternes midler på sikkert vis (– så enkelt!), og at de ikke lenger vil kunne skape kreditt ut av løse luften. Bankenes garantifond kan avvikles.

Hvor mye penger i omløp?
Men hvordan skal penger settes i omløp?

Når vi snakker om penger, tenker vi først og fremst på sedler og mynter. I dagens Norge utgjør disse bare noen få prosent av den totale pengemengden. Den overveldende mengden er elektroniske penger, som i dag skapes ved at banker yter kreditt (og forsvinner når et lån tilbakebetales). Med reformforslagene er private banker fratatt muligheten til å bestemme over dette.

I stedet overlater vi avgjørelsen til Norges Bank, der det mer naturlig hører hjemme (og hvor mange tror at det hører hjemme allerede.)

En måte dette kan skje på, er ved at Norges Bank gir lån til de private bankene som så videreformidler dette som sine utlån. Vi har imidlertid tidligere pekt på at bankene ofte gir lån til uproduktiv virksomhet, og det kan også godt hende at bankene, istedenfor å viderelåne disse midlene, bare bruker dem til å styrke bankens balanse. I så fall er ikke dette noen god idé, med mindre bankene aksepterer en form for regulering av hva statslånene går til.

Den andre muligheten er derfor at nye penger skapes ved at staten tar opp lån i Norges Bank, og så setter dem i sirkulasjon ved at den bruker dem til offentlige tjenester (som helsestell og skoler), investeringer, eller til skattereduksjoner.

På denne måten blir det regjeringen (eller Stortinget) som bestemmer hvordan de nye pengene skal anvendes.

Ingenting tyder på at regjeringen har noen ambisjon om å styre kreditten vekk fra boligboblen.

Men hvordan skal vi bestemme hvor mye nye penger som skal ut i sirkulasjon hvert år? I alle forslagene ser man for seg at det skal etableres en faglig uavhengig komité under sentralbanken som vil bestemme hvor mye som skal «trykkes». De vil kunne ta utgangspunkt i hvilken økonomisk vekst og inflasjon man tar sikte på.

Sosialistisk styring?
Bankene vil sikkert protestere høylytt på en slik direkte inngripen i deres rett til å skape penger og kreditt. De vil si at dette er sosialistisk styring. Kanskje det, men man kan like gjerne si at forslagene minner om den økonomiske politikken som de fremvoksende asiatiske landene har ført. En av grunnene til den vellykkede veksten her er at de har holdt en samfunnsmessig styring med kredittgivningen gjennom såkalt window guidance.

Også i Norge hadde vi en viss kredittstyring frem til begynnelsen av 1980-tallet. Da hadde vi årlige kredittbudsjett i tilknytning til nasjonalbudsjettet. Men så startet Kåre Willoch og Høyre sin avreguleringspolitikk for et «åpnere samfunn» – som endte med bankkrisen i 1991.

Men krisen satte ikke noen stopper for avreguleringsiveren. Den nådde sitt foreløpige høydepunkt i 2003 da penge- og kredittreguleringsloven ble opphevd av et enstemmig Odelsting etter at den i virkeligheten var gått ut av bruk. Siden da har troen på et fritt og uregulert kredittmarked bare befestet seg. Ingenting tyder på at regjeringen eller finansmyndigheten har noen reell ambisjon om å styre kreditten vekk fra boligboblen (som snart sprekker) og over i mer verdiskapende virksomhet.

[1] Richard Werner: New paradigm in macroeconomics. 2005. Se også http://www.bankofengland.co.uk/research/Pages/workingpapers/2015/wp529.aspx og noen kloke kommentarer til denne http://bilbo.economicoutlook.net/blog/?p=31063

[2] Forslaget er resymert og drøftet i http://realmoneyecon.org/lev2/images/pdfs/100percent_money.pdf

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

  • Lab Roy

    Veldig bra at noen tar opp denne saken i Norge.

    I tillegg til at Norges Bank kan kontrollere den totale pengemengde vil også Norges Bank (og staten) samtidig kunne øke sine inntekter fra bankvesenet ved at de beløp som bankene låner fra Norges Bank, må det betales renter for. Dette kan bli en ny stor inntektskilde for staten.

    Dette kan være veldig gunstig når samfunnet nå beveger seg mot nullvekst eller lav vekst. Istedenfor at renteinntekter hoper seg opp på private hender (dvs oversparing/overakkumulasjon) kan mye av disse inntekter isteden brukes av staten. Man kan si at staten da resirkulerer store deler av bankenes renteinntektene og således reduserer den oversparing og stagnasjon som skjer i samfunnet ved nullvekst. Evt kan deler av disse penger utbetales i form av en moderat borgerløn til befolkningen.

    I Islam er det forbud mot renter. Dette kan være ganske gunstig i samfunn hvor det er nullvekst eller lav vekst. Isteden kan man heller i vår tid gå for en løsning med resirkulering av rentepenger ut til hele befolkningen.

    Norges Bank kan bli både «lender of last resort» og «spender of last resort». Har staten økonomiske problemer kan Norges Bank trykke penger som staten kan låne eller som staten kan få fra Norges Bank, og som staten deretter kan sette ut i sirkulasjon gjennom sitt forbruk og investeringer (eller evt betale ut direkte til befolkningen).

    Men da må lovverket endres, nå er det forbudt for Norges Bank (siden 1985) å kjøpe statsobligasjoner i primærmarkedet fra staten eller å gi penger direkte til staten.

    Er dette sosialistisk? Milton Friedman støttet en slik løsning som dette. Og han støttet også dette med å kunne betale ut nytrykte penger direkte til hele befolkningen i en krisesituasjon (såkalt helikopter penger).

    Økonomiske tungvektere slik som Martin Wolf og Adair Turner støtter denne type bankreform sammen med bruk av helikopter penger. Dette for bedre å stimulere etterspørselen i en økonomi som hjemsøkes av stagnasjon. Med en slik løsning bør sentralbankene kunne klare å oppfylle sine inflasjonsmål på 2-3%.

  • Claudio D’Eugenio

    Skriv under for å støtte bank- og pengereform på Island!
    https://www.change.org/p/prime-minister-gunnlaugsson-money-creation-reforms-are-urgent