Dele for å skape?

gunnesdal

Forrige uke anbefalte Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), som de stort sett alltid gjør, at Norge burde redusere skattenivået. Dette er helt i tråd med regjeringens ønsker. De har allerede kuttet skattene med åtte milliarder, blant annet ved å fjerne arveavgiften og redusere formuesskatten. Flere kutt er planlagt.

Bak regjeringen står representanter for norsk næringsliv, som ønsker at regjeringen skal «ta et skikkelig tak» i skattene ved utformingen av neste års budsjett. NHO-sjef Kristin Skogen Lund ønsker seg ytterligere reduksjon av formuesskatten og at selskapsskatten reduseres til 20 prosent, noe som vil redusere statens inntekter med 30 milliarder kroner per år. At slike tiltak nærmest med sikkerhet vil føre til økt ulikhet, synes ikke å interessere disse aktørene nevneverdig.

Ulikhet er skadelig
Omtrent samtidig med OECDs anbefalinger, kom en ny forskningsrapport fra Det internasjonale pengefondet (IMF) som viste at økte økonomiske forskjeller er direkte skadelig for økonomien. IMFs rapport finner at lavere grad av ulikhet er forbundet med høyere økonomisk vekst.

To av IMF-økonomene bak rapporten, Jonathan Ostry og Andrew Berg, kom til en liknende konklusjon allerede i 2011. En typisk innvending den gang var at det var omfordelingspolitikken som fulgte som en konsekvens av økende ulikhet som hadde skylda, ikke den økende ulikheten i seg selv. Innen standard lærebokøkonomi er det nemlig en etablert oppfatning om at all omfordeling kan beskrives som å bære vann i en «lekkende bøtte», der en stor del av gevinsten for de fattige renner ut på veien fra de rikes lommer.

IMFs rapport finner at lavere grad av ulikhet er forbundet med høyere økonomisk vekst.

Slike effekter finner Ostry, Berg og Tsangarides ingen tegn til når de undersøker saken med et nytt og oppdatert tallmateriale. Tvert imot er rapportens hovedfunn at økt ulikhet i gjennomsnitt er forbundet med lavere økonomisk vekst, mens (de påstått negative) effektene av omfordeling er tilnærmet ikke-eksisterende, med unntak av i det de kaller «ekstreme tilfeller» (graden av omfordeling i Norge er noe over gjennomsnittet i OECD, men langt fra «ekstrem»).

«Resultatene viser tydelig at det ikke eksisterer noe motsetningsforhold mellom økt økonomisk likhet og økt vekst. Større omfordeling synes heller å skape en vinn-vinn-situasjon», oppsummerer forskerne.

Stor ulikhet, dyp krise
IMFs rapport er interessant fordi den går på tvers av høyresidens tanke om at økt ulikhet er et nødvendig onde for å skape økonomisk vekst som deretter kan komme alle til gode. En fortelling som spissformulert heter at vi må «skape for å dele».

At det er en tydelig samvariasjon mellom grad av inntektsulikhet i et samfunn og en rekke sosiale problemer, har lenge vært kjent, selv om det knapt erkjennes av høyresiden. Ulikhetens skadevirkninger stikker derimot trolig mye dypere. Det kan være mange årsaker til at IMF nå har påvist en tydelig negativ effekt av økonomisk ulikhet.

Ulikhetens skadevirkninger stikker derimot trolig mye dypere.

En lang rekke økonomer, inkludert nobelprisvinnere som Paul Krugman og Joseph Stigligtz har pekt på farene ved økt ulikhet. Det samme har både IMF og OECD gjort ved flere anledninger. Et eksempel er IMF-økonomene Romain Rancière og Michael Kumhofs sin forskning fra 2011, som viser hvordan en økt inntektsandel for den rikeste delen av befolkningen fører til gjeldsoppbygging, ustabilitet og krise.

I Manifest-rapporten «Stor ulikhet, dyp krise. Om årsaker til den verste økonomiske nedturen på 75 år» pekes det på særlig tre mekanismer som kan forklare hvorfor ulikhet var en viktig bidragsyter til utbruddet av krisa:

i) Sviktende lønnsutvikling og stigende gjeld blant folk flest: De siste tre tiårene har kapitaleierne i mange land samlet en stadig større andel av samfunnets verdiskapning på sine hender. Dette fordi de har lykkes med å holde lønninger nede, slik at ansattes inntektsutvikling har blitt hengende langt etter veksten i økonomien. Sviktende lønnsutvikling betyr imidlertid sviktende etterspørsel, blant annet fordi folk med vanlige inntekter bruker en større del av inntekten sin, mens de rike sparer mer. Slik blir det i neste omgang mindre kjøpekraft i befolkningen. Hjulene har i mange land blitt holdt (kunstig) i gang ved at sviktende kjøpekraftutvikling er kompensert med økende gjeldsvekst, som i lengden ikke er bærekraftig.

ii) Mindre investering, mer spekulasjon: Den langsiktige trenden i vestlig økonomi etter 1970 har vært stagnasjon, det vil si stadig langsommere vekst. I kombinasjon med sviktende kjøpekraftutvikling, har det blitt vanskelig for stadig større formuer å finne lønnsomme investeringer i realøkonomien (produksjon av varer og tjenester). Dette betyr at mengden «ubrukt» kapital på desperat jakt etter lønnsomhet har vært stadig økende, og mens investeringstakten i reell produksjon jevnt over har gått ned, har spekulasjonen i rent finansielle instrumenter eksplodert. Sammenbruddet til noen av verdens største banker og andre finansselskaper i 2007/2008 viste tydelig farene ved en slik utvikling.

iii) Mer makt til toppene: Den økte rikdomskonsentrasjonen etter 1980 har, kanskje særlig i USA, blitt omsatt i stadig sterkere politisk innflytelse. Deres økte politiske makt har fremmet en økonomisk politikk som øker ulikheten ytterligere, slik som skattekutt for de rikeste. Dette har igjen virket selvforsterkende på den økonomiske elitens evne til å påvirke den politiske debatten.

Dele for å skape?
Civita-leder Kristin Clemet liker å påpeke at «likhet bare ett av flere gode mål som politikerne bør strekke seg etter.» At redusert ulikhet og økonomisk vekst ikke synes å stå i motsetning til hverandre, men derimot bærer preg av å gi en «vinn-vinn-situasjon», burde derfor være av interesse, også for høyresiden. Det er mange tungtveiende grunner til at ulikhet er skadelig for økonomien. Dersom man legger IMFs forskning til grunn, må kanskje mantraet om at «vi må skape for å dele» omformuleres til «vi må dele for å skape».