Dårlig lønn, god integrering?

Fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle, hevder artikkelforfatteren. Foto: Fellesforbundets facebookside Fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle, hevder artikkelforfatteren. Foto: Fellesforbundets facebookside

Civitas Kristin Clemet har tatt til orde for at flyktninger bør integreres gjennom å få «en lavere ‘innslusingslønn’ i en periode». Aftenpostens økonomiredaktør mener «tarifflønn noen ganger [kan] være for høy» til at «nye innvandrere» får jobb. Debatten om lønnsdumping som integreringstiltak går for fullt også i nabolandet, rapporterer Ali Esbati fra Sverige.

Det antas at flyktningenes arbeidskraft er av særlig lav kvalitet.

I år skal det være «lave terskler» og «enkle jobber». Kampanjen fra arbeidsgiverorganisasjoner og høyrefolk har herjet i alle kanaler. Panikkretorikken rundt flyktningtilstrømmingen har fungert som dunderhonning for dem. Å imøtegå utspillene med fakta har blitt forsøkt flere ganger. Ja, det finnes land med en høyere andel «enkle» jobber. For eksempel Kypros, Spania og Latvia. Der er det flere som passer på offentlige toaletter eller trykker på knapper i heisen. Men de nevnte landene har ikke høyere sysselsetting. Faktisk er sysselsettingsgraden i Sverige høy til sammenligning, også for førstegenerasjons innvandrere.

Det statistikken derimot viser, er at folk med høyere utdannelse utkonkurrerer de uten, også i konkurranse om jobber som ikke har formelle krav til utdanning. Særlig innvandrere er ofte formelt overkvalifiserte for det de jobber med. Bare dette i seg selv viser at vi trenger flere «ikke-enkle» jobber.

Lavtlønnsentusiastene og deler av det samfunnsøkonomiske presteskapet hevder at «enklere» jobber trengs for å møte lavere produktivitet hos individer. Det antas at flyktningenes arbeidskraft er av særlig lav kvalitet. Men produktivitet er et sosialt forhold, ikke en individuell egenskap. Det er med kombinasjonen av arbeidsorganisering, infrastruktur og evner tilegnet gjennom formell utdannelse og (ikke minst) konkret erfaring, at produksjonen av varer og tjenester blir mer eller mindre effektiv.

Tilknytning til arbeidslivet
Om man plasserer høyproduktive, svenske industriarbeidere på den indiske landsbygda, vil deres produktivitet synke drastisk. Og om jernbane, utdanning eller offentlig helse havarerer, kommer det til å ha (mer komplekse) negative effekter på produktiviteten innenfor handel og industri.

Produktiviteten til de som kommer utenfra til Sverige i dag, er tilsvarende avhengig av tilknytningen de får til arbeidsmarkedet. Blir deres tidligere yrkeserfaring tatt hensyn til? Gis de muligheter til å komme inn i et etablert arbeidsfellesskap? Får de tilbud om yrkesrettet (etter)utdanning og praksisplasser i bedrifter?

Utbyggingen av velferdsstaten tuklet med sosial mobilitet og de etablerte hierarkiene.

Her finnes det en klar vei til økt velstand. Om vi skal gå den, trengs det investeringer. Produksjonsapparatet i bred forstand må vokse, og infrastrukturen må tilpasses at vi blir flere. Samtidig som det finnes områder med konkret ressursmangel i mottaket av flyktninger akkurat nå, er disse investeringene åpenbart noe svensk økonomi er i stand til.

Likevel fører «markedsaktører» parlamentariske og utenomparlamentariske kampanjer for det motsatte av det som er økonomisk rasjonelt. Årsaken er at dette dreier seg om fundamentale maktrelasjoner i samfunnet. En større andel jobber av den typen høyresida etterlyser, gir verken høyere sysselsetting eller økt velstand. Derimot gir det større «lønnsspredning». For dagens eliter er ikke det en uheldig bieffekt – det er selve formålet.

Tilbake til fortida?
Dette er ikke nytt. Amerikanske oligarker avskydde president Franklin D. Roosevelt på tross av at hans politikk la grunnen for en enorm velstandsøkning, inklusive fet profitt til dem. Dette fordi deres sosiale posisjon – distansen til massene – ble forrykket. Tilsvarende har elitenes hat mot sosialdemokratene i Sverige vært vel så sterkt når økonomien – og profitten – har blomstret. For utbyggingen av velferdsstaten tuklet med sosial mobilitet og de etablerte hierarkiene.

De siste tiårenes økte forskjeller, kombinert med kapitalismens vansker med å garantere økt velferd i de rike landene, har gitt opphav til sterke og farlige reaksjonære impulser hos våre eliter. Det er disse impulsene som forvandles til «etterspørselen» av den tilbakerullingen vi ser i dag.

At dette bærer ved til rasistenes bål, er ikke nødvendigvis en ulempe for de på toppen.

De private hjemmetjenestene som særlig løftes fram nå, blomstrer nettopp i samfunn der inntekts- og statusskillene er store. Når marsjen tilbake til fortida ikke går raskt nok, kommer høylytte krav fra toppen om mer statlig hjelp. For flere skattefradrag. Og for å bedre kunne utnytte eksisterende sosiale forskjeller – for eksempel basert på etnisitet og flyktningstatus – for å dyrke fram en servil underklasse. At dette fører til en sementert segregering og bærer ved til rasistenes bål, er ikke nødvendigvis en ulempe for de på toppen.

Vi andre må gå sammen for å kunne styre unna.

SE OGSÅ: ROBOTENE KOMMER – OG DE STREIKER IKKE

Oversatt av Ellen Engelstad.

Denne teksten har også stått på trykk i det svenske Magasinet Arena.