Dansen rundt nasjonalstaten

Nasjonalstatene gir fra seg makt til overnasjonale organer som EU og handelsavtaler som TTIP. Her er en demo mot sistnevnte som en trojansk hest. Foto: Mehr Demokratie/ Flickr Nasjonalstatene gir fra seg makt til overnasjonale organer som EU og handelsavtaler som TTIP. Her er en demo mot sistnevnte som en trojansk hest. Foto: Mehr Demokratie/ Flickr

For den som følger med i politikken for tiden, er det påtakelig hvordan frontene tilspisser seg og stadig mer ser ut til å handle om nasjonal suverenitet i motsetning til overnasjonalt samarbeid. Her i Norge går EØS-debatten hele tiden, er det ikke finanstilsyn så er det Acer eller vikarbruk – mens i Europa vedvarer den økonomiske krisen samtidig som Storbritannia er på vei ut av EU. Det er også påtakelig at venstresida ikke helt hva den skal mene om alt dette. Mens høyrepopulister som Nigel Farange i britiske UKIP og Matteo Salvini i italienske Lega Nord mobiliserer mot Brussel, og liberalister som den franske presidenten Emmanuel Macron omfavner EU som om det var menneskeslektens eneste håp, er venstresida splittet og retningsløs. På den ene siden er kritikken av EUs fire friheter, euroen og markedsfundamentalistiske avtaler sterk, på den andre siden frykter man at internasjonalt samarbeid, fred og stabilitet vil rakne sammen med «det europeiske prosjektet». Fascistene er på frammarsj, og dette er ikke tiden for å returnere til nasjonalstater som er seg selv nok. For etter oss: syndefloden.

Mens høyrepopulister som Nigel Farange i britiske UKIP og Matteo Salvini i italienske Lega Nord mobiliserer mot Brussel, og liberalister som den franske presidenten Emmanuel Macron omfavner EU som om det var menneskeslektens eneste håp, er venstresida splittet og retningsløs.

Likevel: Etter at det internasjonale pengefondet (IMF) og EU sommeren 2015 tvang Hellas i kne og fikk den greske regjeringen til å signere en ny låneavtale som de hadde gått til valg på å unngå, og som folket hadde stemt ned bare en uke i forveien, var det mange på den europeiske venstresida som fikk nok. Den innflytelsesrike, britiske kommentatoren Owen Jones mente at den såkalte greske våren viste med full tyngde at venstresida nå burde jobbe aktivt mot EU og lanserte begrepet Lexit: Left exit. Senere angret han seg og mente Storbritannia burde forbli i EU fordi en høyre-ledet brexit ville være en katastrofe og fordi brexit-kampanjen var drevet av rasisme og løgner. Undertegnede gikk for øvrig i samme felle. I forkant av brexit-avstemningen skrev jeg en kronikk for nettstedet Open Democracy hvor jeg argumenterte for fordelene ved å være utenfor EU, bare for å bli skremt av de voldsomme, rasistiske angrepene mot utlendinger i Storbritannia etter avstemningen og bli intervjuet i Klassekampen under overskriften «Venstreside mot brexit».

Tidligere finansminister i Hellas Yanis Varoufakis, mannen som ledet forhandlingene som fikk så mange andre i Europa til å gi opp EU, har selv konkludert med at EU må forandres fra innsiden, på tross av at det er vanskelig. Det samme har den innflytelsesrike populismeforskeren Cas Mudde. På tross av en stor skepsis til unionen, hevder han at integrasjonen i EU må øke. Til Klassekampen den 19. mai i år sa han at «Jeg tror fortsatt at mange europeere ville hatt det bedre uten EU. Men dagens venstreside må være imot nyliberal politikk, ikke imot EU». Og i et lanseringsintervju for «Populistiska manifestet» denne våren hevdet den svenske, radikale sosialdemokraten Göran Greider at «Världshandeln har tagit boning inne i EU-projektet. Vi har inget val. EU kommer att finnas tills jorden tar slut».

Tidligere finansminister i Hellas Yanis Varoufakis, mannen som ledet forhandlingene som fikk så mange andre i Europa til å gi opp EU, har selv konkludert med at EU må forandres fra innsiden.

En som har gått motsatt vei av disse venstreintellektuelle er den italienske forfatteren og aktivisten Thomas Fazi. I 2014 kom han med boka The battle for Europe hvor han argumenterte for en progressiv føderalisme i Europa, altså mer overnasjonal styring, men med en progressiv reform av unionen. Men historien kverner fort for tiden, og i et intervju med Lotta Elstad i Manifest Tidsskrift i 2016 forklarte han hvorfor han nå har endret mening: «Det som imidlertid har forandret seg, er … vel: disse to siste årene».

Med Hellas brakt i kne som gjeldskoloni, noe lederen for det europeiske rådet, Donald Tusk, gladelig innrømmet til The Financial Times at det var for å hindre den «ideologiske og politiske smitteeffekten» av den greske våren, mente Fazi det var på tide å se på alternativer. Sammen med den australske økonomen William (Bill) Mitchell bestemte han seg for å se nærmere på en enhet som svært mange på venstresida i det siste har overlatt til den ekstreme høyresida: nasjonalstaten.

«Det har snart kommet 12.000 direktiver fra EU. Masse herlig Høyre-politikk».

I Reclaming the State. A Progressive Vision of Sovereignity for a Post-Neoliberal World, som kom ut i fjor høst, hevder de to forfatterne at nasjonalstaten er langt fra så maktesløs som dets motstandere skal ha det til, og langt fra et «brunt konsept» som bør overlates til høyreekstreme. Snarere minner de om at nasjonene fortsatt har mange verktøy for å føre en helt annen politikk enn den som følger dagens rådende, nyliberale hegemoni.

Det vil si, verktøykassa er noe tommere i dag enn den var i etterkrigstiden, men det er ikke fordi «sterke, nesten naturgitte drivkrefter» (slik Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre snakket om i Klassekampen før valget i fjor) har gjort det sånn, men fordi statene velvillig har kastet mange av verktøyene sine over bord. Dette har ført til det den tyske statsviteren Edgar Grande kaller «svakhetens paradoks»: At stater overfører makt til overnasjonale organer (noe som får dem til å virke svakere), slik at de lettere kan stå i mot press fra sosiale aktører i hjemlandet, særlig fagforeninger, ved å si at dette må dessverre gjøres i henhold til våre internasjonale forpliktelser (og dermed blir sterkere). Eller sagt på en annen måte, av Høyres tidligere EU-minister Vidar Helgesen: «Det har snart kommet 12.000 direktiver fra EU. Masse herlig Høyre-politikk».

Problemet, mener Fazi og Mitchell, er at venstresida i alt for stor grad har overtatt motstandernes fortelling om at statene har utspilt sin rolle som aktører i vår «komplekse, globaliserte tidsalder».

Første del av Reclaiming the State forklarer overbevisende dette: At staten ikke har abdisert, men snarere har intervenert stadig mer på kapitaleierne og markedets side. Statsgjelden økte under Reagan og Thatcher, og det samme gjorde statenes innblanding i økonomien. Reagan-administrasjonen økte støtten til amerikanske firmaer, handelen ble liberalisert, offentlige selskap og tjenester ble privatisert, finanssektoren ble deregulert, arbeidsrettigheter, som kollektive forhandlinger, ble fjernet, skattene for de rikeste og firmaer ble senket, velferdsprogrammer ble kuttet og så videre.

Staten har med andre ord ikke blitt overflødig under nyliberalismen, snarere har den inntatt en veldig aktiv rolle i å opprettholde dette systemet, noe også nyliberalister som Friedrich Hayek og Milton Friedman selv gladelig innrømmet. Det som skiller nyliberalisme fra såkalt laissez-faire liberalisme er nettopp statens aktive rolle i førstnevnte. Problemet, mener Fazi og Mitchell, er at venstresida i alt for stor grad har overtatt motstandernes fortelling om at statene har utspilt sin rolle som aktører i vår «komplekse, globaliserte tidsalder», eksemplifisert ved sitatet av Støre over. Dermed kommer lengselen etter å reformere institusjoner som EU, som har nyliberal politikk skrevet inn i sin grunnstruktur. Forfatterne forsøker iherdig å røske i denne forestillingen og ved å gjennomgå hva stater fortsatt kan gjør, og med det forsøke å sende venstresida på offensiven.

Fazi og Mitchell bygger argumentet sitt på såkalt Modern Monetary Theory (MMT) som brer om seg i heterodokse økonomimiljøer, altså blant den lille, men stadig voksende, gruppen økonomer som tenker utenfor mainstreamboksen. Hovedpoenget i MMT er: I din husholdning er det nok sånn at om du har for lite penger, så bør du enten forsøke å øke inntektene dine, eller kutte i utgiftene.

Slik er det imidlertid ikke for stater som kontrollerer sin egen valuta. De kan trykke sine egne penger i det uendelige uten at det fører til inflasjon, så lenge pengene brukes i tråd med produktivitetsveksten. Moderne stater burde derfor droppe økonomiske mål på hvor mye underskudd på statsbudsjettet man kan ha eller et bestemt inflasjonsmål, og i stedet tenke over hva man vil bruke sin uendelige pengesekk på for å fremme innbyggernes velstand. Det mest åpenbare tiltaket i så måte er ifølge forfatterne full sysselsetting, noe som er et fullstendig realistisk mål for enhver suveren nasjonalstat med egen valuta og sentralbank.

Det mest åpenbare tiltaket er ifølge forfatterne full sysselsetting, noe som er et fullstendig realistisk mål for enhver suveren nasjonalstat med egen valuta og sentralbank.

Et land som ikke har det, er Fazis eget Italia. Akkurat det har skapt en viss brudulje i det siste, da landets president avviste det første forslaget til ny regjering basert på en eurokritisk finansministerkandidat som har snakket åpnet om at Italia kan få det bedre ved å forlate euroen. At presidenten går så hardt ut mot en slik holdning er høyt spill, da rekken av respekterte økonomer som påpeker at euroen er en av de dårligste ideene i økonomisk historie begynner å bli ganske lang. Når ansvaret for valutaen har havnet på land som bruker den, men ikke utsteder den, og man forsøker seg på en «one size fits all»-modell når det er helt åpenbart at de nasjonale økonomiene er alt for ulike til det, er det ikke så rart at eurolandene aldri har kommet seg skikkelig etter den såkalte eurokrisen, og at alternativer til høy arbeidsledighet og evigvarende kuttpolitikk virker appellerende.

At presidenten går så hardt ut mot en slik holdning er høyt spill, da rekken av respekterte økonomer som påpeker at euroen er en av de dårligste ideene i økonomisk historie begynner å bli ganske lang.

Det virker som om mange på den europeiske venstresida håper at omfattende reformer av EU og euroen på tross av vanskelighetene er mulig, bare venstresida får makten i flere viktige EU-land samtidig. Mot dette minner forfatterne om at venstresida faktisk hadde makten i de viktigste EU-landene rundt årtusenskiftet med Tony Blair, Gerhard Schröder og Lionel Jospin i henholdsvis Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Reformene uteble like fullt.

Den radikale venstresida blir ofte beskylt for å låse seg fast i utopier framfor å ha konkrete løsninger for verden i dag. Men kanskje er det den EU-positive venstresida som er mest utopisk i dag? Fazi og Mitchell har i hvert fall kommet med et viktig, konkret og godt argumentert oppspill til debatt om nasjonenes rolle i dag. Hovedargumentet er at ved å godta nyliberale, økonomiske myter om hvordan stater og økonomien fungerer, har venstresida gjort det umulig for seg selv å artikulere radikale alternativer. Men som de siterer sosiologen Perry Andersson på: Venstresida kan ikke la tillate seg å være mindre radikale i sitt angrep på systemet enn den fremadstormende høyresida. Da må vi ikke være redde for å omfavne suverenitet og demokrati, og se mulighetene autonome stater faktisk har for å sikre sine innbyggere velferd. Internasjonalt samarbeid må fortsatt styrkes, men venstresida bør like fullt jobbe for noe annet enn dagens abonnementsordning på privatiseringer og udemokratiske vedtak fattet langt vekk fra dem de rammer.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen den 12. juni 2018.

Omtalt bok:

 

reclamingthestate

Thomas Fazi og William Mitchell
Reclaiming the State. A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World
Pluto Press 2017