Behold talspersonsmodellen

Lederne i Miljøpartiet De Grønne er de to nasjonale talspersoner Une Aina Bastholm og Arild Hermstad. Modellen med to talspersoner bør videreføres, mener artikkelforfatteren. Foto: MDG Lederne i Miljøpartiet De Grønne er de to nasjonale talspersoner Une Aina Bastholm og Arild Hermstad. Modellen med to talspersoner bør videreføres, mener artikkelforfatteren. Foto: MDG

I oktober skal det avgjøres ved uravstemning om Miljøpartiet De Grønne skal beholde talspersonsmodellen eller innføre en ledermodell.

Spørsmålet handler både om identitet og om strategi. Etter mitt syn er talspersonsmodellen en del av grønne partiers DNA. Den gir også det beste grunnlaget for å nå våre politiske mål. Derfor bør den beholdes.

Representasjon av verdier
Som kjent sprang de grønne partiene ut av de nye sosiale bevegelsene på 70- og 80-tallet. Opprør og aksjonisme ble ikke ansett tilstrekkelig til å endre de etablerte samfunnsstrukturene. For å sikre fred og rettferdighet, og stanse undertrykkelsen av kvinner, natur og de fattige i verden, måtte aktiv politisk deltakelse til.

Dette utgangspunktet er fortsatt like relevant. Målet vårt er ikke bare å flikke på dagens system. Vi vil innføre en ny samfunnsorden, med nye mål for samfunnsutviklingen, og der vi behandler andre arter som mål, ikke midler. Det gjør oss til et verdiparti – vi verdsetter for eksempel fritid og dyrs egenverdi høyere enn lønn eller profitt.

Det gjør oss til et verdiparti – vi verdsetter for eksempel fritid og dyrs egenverdi høyere enn lønn eller profitt.

Hva har dette med talspersonsmodellen å gjøre? Jo, talspersonsmodellen representerer og kommuniserer viktige verdier i vårt politiske prosjekt: maktspredning og likestilling. Den formidler altså noe om hvem vi er og ønsker å være – i kontrast til andre partier. Dette er også det vi ønsker å gjøre gjennom logoen vår, og gjennom all kommunikasjon, fordi det gjør det lettere å nå – og oppnå troverdighet hos – velgere som deler de samme verdiene. Å skifte til ledermodell vil gjøre denne formidlingen vanskeligere: det vil svekke merkevaren De Grønne og profileringen av oss på et viktig område.

Bedre prosess
Et annet viktig karaktertrekk ved den grønne bevegelsen, på den tiden den oppstod, var at den skulle endre måten politikk føres på.

Dette bygger for det første på en oppfatning av at samfunnsstrukturene, herunder rovdriften på miljøet, er et resultat av at interessene til en liten gruppe av befolkningen har fått råde. Skal verden bli bærekraftig, må politikken bli mer åpen og inkluderende. For det andre bygger det på de grønne verdiene i seg selv. For eksempel har styrking av demokratiet gjennom økt deltakelse en egenverdi, uavhengig av det politiske sluttproduktet.

Skal verden bli bærekraftig, må politikken bli mer åpen og inkluderende.

Talspersonsmodellen var et svar på dette. Kollektivt lederskap, der beslutninger ble fattet med konsensus i styrende organer, og talspersonene ikke hadde annen myndighet enn å uttale seg i mediene, skulle styrke partidemokratiet, og sikre at organisasjonen ikke ble styrt og formet av én leder med stor innflytelse. I De Grønne i Norge var for eksempel alle 15 i hovedstyret talspersoner for organisasjoner i starten. Senere har de mest radikale strukturene, både i Norge og andre land, blitt myket opp. Kravet til effektivitet har trumfet demokrati.

Talspersonsmodellen må ses i kontekst av denne prosessen. Modellen på sitt mest ekstreme, beskrevet over, er åpenbart tungrodd og ikke egnet i et moderne stortingsparti. Selv om det er lenge siden denne har vært praktisert, er det også klart at De Grønne de siste årene har hatt behov for en profesjonalisering og utvikling mot en mer effektiv organisasjon. Det har også skjedd. Opprettelsen av sentralstyret i 2012 og presiseringen i vedtektene av at talspersonene har ledermyndighet var viktige i så måte. Men utviklingen kan også gå for langt. For de gamle parti-ideologene hadde definitivt et poeng, når de ønsket å forhindre maktkonsentrasjon. Oppgaven er derfor å finne en balanse.

Det er forskjell på å komme med innspill til lederen og å aktivt være med å fatte beslutninger

En slik balanse er godt ivaretatt i dagens talspersonsmodell, som altså i realiteten er en modell med delt lederskap. På den ene siden kan talspersonene fatte beslutninger hurtig, uten å måtte kalle sammen et helt styre. På den annen side sikres deliberasjon, det vil si at beslutninger tas etter drøftinger i fellesskap, der et større mangfold av meninger er reflektert. Det gjør kvaliteten bedre, og styrker beslutningenes legitimitet. Noen vil innvende at det samme kan oppnås i en ledermodell, men underordnede nestledere vil ikke ha den samme funksjonen her som en sidestilt talsperson – det er forskjell på å komme med innspill til lederen og å aktivt være med å fatte beslutninger (og det er et faktum at mange beslutninger fattes av lederen alene i slike strukturer).

Ikke et problem i dag
Lederdebatten handler ikke bare om hvem vi er og hvordan vi vil fungere internt. Den handler også om strategi.

Sosiologen Thomas Mathiesen har skrevet om radikale bevegelser at å nøkkelen til å fremme et systemskifte, samtidig som en blir oppfattet som et reelt alternativ, er å finne en balanse mellom å jobbe seriøst og målrettet politisk og å beholde egenarten.

Noe av egenarten vår forsvant i tilpasningen til å bli et stortingsparti.

Det ligger helt i kjernen av De Grønnes egenart at vi er mer en bevegelse som søker makt, enn et vanlig parti. Vi fremstår annerledes og bruker andre virkemidler, for å nå andre velgere. Vi bader oss inn på Stortinget, vi arrangerer egne festivaler, bruker sosiale medier aktivt og snakker om overordnede verdivalg – stiller spørsmål de andre ikke tør stille. Talspersonsmodellen er også en del av denne annerledesheten – et punkt der vi er i kontrast til de etablerte partiene.

Noe av egenarten vår forsvant i tilpasningen til å bli et stortingsparti. Jeg sier ikke at det nødvendigvis var negativt. Og vi er fortsatt et «annerledesparti». Men – vi må regne med at mer av egenarten vil forsvinne etter hvert som vi profesjonaliseres videre og søker ytterligere makt og gjennomslag. Taper vi for mye, vil det skade oss. Derfor er det gode grunner til å ikke ofre mer enn vi må. Talspersonsmodellen er ikke et problem. Derfor er det heller ingen grunn til å kaste den på båten.

At ikke talspersonene har vært nøyaktig like mye i media de siste årene, skyldes først og fremst at bare én har vært på Stortinget. Konflikter kan like gjerne forekomme i en ledermodell, som vi har sett i andre partier. Det er ingen indikasjoner på tapte stemmer som følge av modellen, ifølge partiets valgkampevaluering. Og konfirmasjonstalen på landsmøtet kan enkelt erstattes av én tale for hver av talspersonene.

Et langsiktig valg
Resultatet av avstemningen kan fort kan bli stående lenge. Det arrangeres neppe noen ny uravstemning i nær fremtid. Og har man først gått over til ledermodell, skal det mye til å gå tilbake, som etablert stortingsparti.

Derfor er det grunn til å tenke seg godt om. For min del er svaret klart: dagens modell bør beholdes. Den gir oss best forutsetninger for å lykkes med å oppnå våre politiske mål.