Filmfestivalen Film Fra Sør arrangeres for 26. gang og er Oslos største filmfestival. I år som før er programmet spekket med spennende kvalitetsfilmer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Filmer og historier som ikke får vanlig kinodistribusjon, men som publikum tydeligvis liker siden festivalen er superpopulær. Formålet med festivalen er å gjennom filmer og debatter nyansere bildet av landene i sør.
Årets festival avholdes fra 6.-16.oktober på en rekke kinoer i Oslo.
En av mine helt klare favorittkategorier på programmet er Det Kritiske Rom. Her får man gode filmer blandet sammen med debatt fra regissørene, forskere og debattanter. Målet er å grave dypere i samfunnsaktuelle spørsmål ved å bruke film som utgangspunkt. Mange av de andre filmene på programmet setter også tankene i gang og åpner opp for historier vi ikke kjenner til eller som vi normalt ikke presenteres for.
En rekke av årets filmer utfordrer sjangergrenser og utforsker utvanningen av disse. I møtet mellom eksempelvis dokumentar og fantasy oppstår det, etter min mening, noe helt særlig og veldig spennende. Slike forsøk er jeg tilhenger av og er en form for positiv sjangerforvirring som går igjen i flere av filmene jeg gleder meg mest til i år.
Etter å ha lest programmet nøye, fått noen insidertips og gjort litt research er disse de filmene jeg gleder meg mest til:
(Deler av tekstene om filmene er direkte fra Film Fra Sørs programhefte).
Tre filmer fra Det Kritiske Rom
Hissein Habré, A Chadian Tragedy
Regissør: Mahamat-Saleh Haroun
Vises torsdag 13. oktober kl. 20:00 på Filmens Hus, fredag 14. oktober kl. 18:30 på Vika (Det Kritiske Rom) og lørdag 15. oktober kl.20:30 på Vika.
Dokumentaren handler om kampen om å stille Tsjads tidligere diktator, Hissein Habré, for retten, og opptakten til denne historiske rettsdommen som kan få store konsekvenser for fremtidige rettsprosesser på kontinentet.
Hissein Habré og hans voldelige diktatur er fortsatt ukjent for mange (meg inkludert) og fortjener både belysning og debatt.
Da Tsjad vant selvstendighet fra Frankrike i 1960 kom partiet Parti Progressiste Tchadien (PPT), og president François Tombalbaye, til makten. Han forbød raskt opposisjonspartiene og dannet en ettpartistat. Dette førte til en blodig borgerkrig som endte med at Hissein Habré (støttet av Frankrike) kom til makten.
Frem til 1990 styrte Habré landet gjennom et diktatur basert på korrupsjon og vold. Anslagsvis 40 000 mennesker ble drept under hans styre. I løpet av det attenårige terrorveldet så Vesten den andre veien, blant annet fordi Habré stod på den riktige siden av den kalde krigen. Det er kanskje derfor han fortsatt er så ukjent? I 1990 ble han styrtet av sin general Idriss Déby som forsøkte å forsone opprørsgruppene og gjeninnførte et flerpartisystem. I 2013 ble Habré arrestert i Senegal der han oppholdt seg i eksil, og rettsaken mot ham startet i 2015, etter en lang kamp fra de som overlevede hans terrorregime. Habré er siktet for «forbrytelser mot menneskeheten».
I dokumentaren Hissein Habré, A Chadian Tragedy gir regissøren Mahamat-Saleh Haroun (f.1961), en av Afrikas ledende filmskapere, oss et innblikk i hvem Habré er, hans vei til makten, men først og fremst et innblikk i kampen de etterlatte kjemper for å stille Habré for retten. I motsetning til Harouns tidligere dokumentarer tar ikke denne filmen utgangspunkt i rettsalshøringer, men historiene til de mange ofrene for Tsjads tidligere diktator. Filmen plasserer diktatoren i bakgrunnen og ofrenes historie i front.
Etter visningen den 14.oktober får vi mulighet for å møte regissør Mahamat-Saleh Haroun, samt Tsjad-ekspert Ketil Fred Hansen. De skal snakke om den historiske rettsaken og mulighetene for forsoning i Tsjad og regionen. Samtalen ledes av Tove Gravdal fra Morgenbladet.
Jeg gleder meg til å lære mer om dette, både gjennom selve dokumentaren og den påfølgende debatten.
Pakistan
Det Kritiske Rom retter i år fokuset mot Pakistan. Til dette har de to filmer som knytter seg til temaer om radikalisering, ekstremisme og den pågående blodige kampen om definisjonsmakten rundt islam.
Among the Believers
Regissør: Mohammed Naqvi
Vises onsdag 12. oktober kl. 18:30 på Vika
Dokumentaren gir oss et urovekkende innblikk i kampen mellom ekstremisters og liberales kontroll over barns utdanning i Pakistan. Det igjen peker på den ideologiske kampen rundt islam som foregår i landet. Filmteamet har fått unik tilgang og tillit hos den karismatiske, kontroversielle og fundamentalistiske imamen Abdul Aziz Ghazi. Han er leder for et nettverk av religiøse skoler som til sammen har 10 000 elever. Disse er underlagt Islamabads Røde Moské.
Among the Believers viser scener fra klasserommene og miljøet rundt som har stor geopolitisk betydning, samt enkelte hjerteskjærende sidefortellinger. Balansen skaper, i følge en rekke anmeldere, en virkningsfull dokumentar.
Imam Abdul Aziz Ghazi med en av sine elever.
De islamske skolene tilbyr kost, losji og skolegang og rekrutterer dermed den fattige delen av befolkningen. Barna opplæres til å spre islams budskap gjennom misjonering og jihad. Abdul Aziz har tidligere støttet Osama bin Laden og nå Daesh (såkalte IS) og lederen al-Baghdadi. Flere av de verste terrorangrepene i Pakistan de siste årene har hatt direkte tilknytning til Abdul Aziz, hans nettverk av madrasser og den Røde Moské. Aziz’ Røde Moské ble på 1980-tallet støttet av både Saudi Arabia og USA ettersom de blant annet kjempet mot Sovjetunionen.
Among the Believers handler om ønsket om å skape en religiøs islamsk stat. Filmen viser hvordan dette begjæret virker sterkere enn noen sinne før, men også hvordan det skyves tilbake av både staten og sivilsamfunnet. Skolemassakeren i Peshawar (angrepet mot en skole i 2014, der 141 mennesker, hovedsakelig barn, døde), som hadde tilknytning til den Røde Moskeen, var tilsynelatende dråpen som fikk begeret til å renne over for majoritetsbefolkningen, som nå krever endring.
Til tross for at mye av det som vises i dokumentaren kan bekrefte fremmedfiendtlige fordommer om at muslimer er reaksjonære, er ikke dette filmens ærende. Snarere er den åpen og skildrer en kamp som foregår her og nå, i Pakistan og andre land. Første del av dokumentaren forsøker å opprettholde en nøytral til tilnærming til Abdul Aziz og hans perspektiver får plass. Men på et tidspunkt tipper organisasjonens retorikk over. Da gjør dokumentarens blikk det samme og det ender med full fordømmelse. Det gleder meg at tilnærmingen virker åpen og balansert.
Regissør Mohammed Naqvi kommer 12.oktober til Det Kritiske Rom for å presentere filmen. Sammen med Pakistans ambassadør i Norge, Riffat Massod, og forfatter og samfunnsdebattant Usman Rana, diskuterer Naqvi hvordan vi kan forstå denne ideologiske kampen og det som foregår i Pakistan nå. Samtalen ledes av journalist og forfatter Elisabeth Eide.
A Girl in the River
Regissør: Sharmeen Obaid-Chinoy.
Vises torsdag 13. oktober kl. 18:30 på Vika.
A Girl in the River er en dokumentar om æresdrap og kvinners rettssikkerhet. Mer enn tusen «æresdrap» registreres hvert år i Pakistan. Ofte blir familien til den døde tvunget til å tilgi morderne og da går morderne fri fra rettsforfølgelse.
Saba er 18 år gammel og overlevde et drapsforsøk av sin egen familie.
A Girl in the River forteller historien om 18 år gamle Saba og barndomsvennen Qaiser som forelsket seg og ønsket å gifte seg. De fikk farens velsignelse, men onkelen til Saba hadde allerede lovet henne bort til sin svigerbror. Da de giftet seg likevel gikk det få timer før Saba ble dumpet i elven, pakket inn i plast og med et kulehull gjennom hodet. Synden var krenkelsen av familiens ære. På mirakuløst vis overlevde Saba og har nå startet den vanskelige kampen mot æresdrap.
Dokumentaren vant Oscar for beste kortfilm i år, og den nå dobbeltvinnende Oscar-vinner Sharmeen Obaid-Chinoy setter æresdrap i Pakistan på den politiske dagsorden. Filmen har skapt enorm debatt og er med til å tvinge gjennom lovendringer i et foreldet rettssystem der smutthull i loven har gjort at skyldige har gått fri.
Etter filmen den 13.oktober blir det debatt om æresdrap som fenomen og Pakistans situasjon i dag, med regissøren Sharmeen Obaid-Chinoy, Afak Afgun redaktør for Sister-Hood (et internasjonalt nettmagasin om og av kvinner med muslimsk bakgrunn) og filmskaper Mohammed Naqvi (regissøren av Among the Believers). Samtalen styres av journalist og forfatter Elisabeth Eide.
Dette er viktig. Jeg gru-gleder meg.
Fire andre filmer
Neon Bull
Regissør: Gabriel Mascaro
Vises tirsdag 11. oktober kl. 20:00 på Filmens Hus, onsdag 12. oktober kl. 17:45 på Vika, lørdag 15. oktober kl. 20:00 på Vika, søndag 16. oktober kl. 19:00 på Vika.
Neon Bull er en road-movie som kildrer motiver som kjønn, makt og fysisk kraft på en original og moderne måte.
Filmen handler om en liten gruppe som tar seg av oksene i en omreisende rodeo-trupp i det nordøstlige Brasil. Iremar er en moderne cowboy som gjør klar oksene til forestillingene, som er flink til å sy og som drømmer om å bli klesdesigner. Galega kjører lastebilen og jobber som danser på bar. Iremar legger hjerte og sjel i å skape kostymer til Galegas opptredener. Med datteren til Galega, Caca på 10 år, og kollegaen Ze, lever de sammen på godt og vondt.
Dette er, ifølge Film Fra Sør-redaksjonen, en vakker og sensuell film, der gravide kvinner jobber som sikkerhetsvakter og mødrene ikke nødvendigvis er moderlige.
Den brasilianske regissøren Gabriel Mascaro (f.1983) er en del av en ny, spennende bølge av unge latin-amerikanske filmskapere som markerer seg på den internasjonale filmscenen. Hans filmer er preget av et skarpt blikk for mennesker, og hvordan vi relaterer oss til og formes av våre omgivelser.
Jeg ser frem til å få knust noen flere kjønnsstereotyper.
El Clan
Regissør: Pablo Trapero
Vises tirsdag 11. oktober kl. 18:00 på Vika, søndag 16. oktober kl. 21:00 på Filmens Hus.
El Clan er satt til Argentina på tidlig 1980-tall og er basert på en sann historie. Den siste militærjuntaen, styrt av generalen Leopoldo Galiteri, har mistet makten og landet har fått demokratisk styre.
I filmen møter vi familien Puccio som på overflaten er en helt vanlig middelklassefamilie på sju. Realiteten viser seg å være en helt annen. Faren Arquímedes og gjengen hans har forbindelser til det tidligere militærstyret og «familiebedriften» er basert på kidnapping og drap. Arquímedes oppfatter ikke handlingene sine som problematiske og de i familien som stiller spørsmål regnes som svikere.
Filmen er en blanding av en familiekrønike og film noir – og denne spesielle kombinasjonen vekker absolutt interessen min.
El Clan vant Sølvløven ved Filmfestivalen i Venezia i 2015.
A Dragon Arrives!
Regissør: Mani Haghighi
Vises mandag 10. oktober kl. 18:30 på Vika, lørdag 15. oktober kl. 18:15 på Vika.
A Dragon Arrives! er en film som virker helt utenom det vanlige. En surrealistisk og dokumentarisk syntese der fantasi og virkelighet bindes sammen på Kiarostamisk vis (Abbas Kiarostami var en legendarisk, iransk filmskaper som er kjent for denne typen kombinasjoner).
Året er 1964. Etterforskeren Hafizi fra sikkerhetstjenesten blir sendt til Qeshm, en øde øy, for å etterforske selvmordet til en politisk flyktning. Mannen bodde alene i et seilskutevrak, som på mystisk vis har havnet på land midt i ørkenen, ved et gammelt gravfelt. Dødsfallet ser suspekt ut, men dette mystiske stedet viser seg å inneholde mange andre og kanskje større, uoppklarte gåter.
Filmen utforsker forholdet mellom sannhet og illusjon. Med sine dokumentariske innslag (mocumentary), samt elementer av fantasy og detektivhistorie framstår A Dragon Arrives! som en «surrealistiske perle».
The Land of The Enlightened
Regissør: Pieter-Jan de Pue
Vises tirsdag 11. oktober kl. 15:30 på Vika.
Filmen er på samme måte som A Dragon Arrives! en blanding av dokumentar og fiksjon. En «hybrid-dokumentar». Vi følger en gjeng kriminelle barn som lever ute på de afghanske steppene, der de utfører aktiviteter som vanligvis er forbeholdt voksne: jakt, bevæpnet tyveri, kjøp og salg av opium, ammunisjon og sprengstoff. Samtidig følger vi amerikanske soldater som utfører daglige rutiner.
Filmen fanger, i følge omtaler, både det svimlende vakre, afghanske landskapet og den skitne hverdagen i et krigsherjet land. Afghanistans skjebnetunge fortid knyttes sammen med landets høyst usikre politiske fremtid.
Jeg gleder meg til å få et vakkert vitnesbyrd fra en annen side.
Utover disse syv filmene er det virkelig mye annet godt å glede seg. Det gjør i hvert fall jeg.