Markedssjokket

Rødt-leder Bjørnar Moxnes debatterer strømprser og regulering med statsminister Jonas Gahr Støre i Stortinget 8. desember 2021. Skjermdump: Stortinget

Hvis du sitter og fryser i en leilighet du betaler svindyr leie for, fordi du må spare på strømmen og boligprisene stenger deg ute, har jeg fem ord til trøst: Det er ikke din skyld. Skyhøye strømregninger i et land som er selvforsynt med nesten gratis fornybar kraft er resultatet av villet politikk. At søkkrike investorer håver inn på å leie ut boliger som vanlige folk aldri får kjøpt er en villet politikk.

Det koster mellom fem og ti øre å produsere én kWh norsk strøm. De siste ukene har vi betalt kraftpriser på 350 øre, altså 70 ganger kostnaden. Med avgift og nettleie på toppen blir prisen over 500 øre. Dette skjer i et felleseid kraftsystem der Norge faktisk produserer mer vannkraft enn vi klarer å bruke. Hvem betalte utbygginga av denne grønne og evigvarende ressursen? Det samme norske folk som nå må punge ut 100 ganger den faktiske prisen for noe vi altså selv har bekostet utbyggingen av.

Prissjokket på strøm denne vinteren, i likhet med de ekstreme boligprisene i byene, er eksempler på hvordan markedsliberalismens konsekvenser nå åpenbarer seg for folk flest.

Prissjokket på strøm denne vinteren, i likhet med de ekstreme boligprisene i byene, er eksempler på hvordan markedsliberalismens konsekvenser nå åpenbarer seg for folk flest. Teorien var, som kjent, at alt skulle bli bedre og billigere bare «markedskreftene» fikk slå seg løs.

Det er ikke noe nytt at embetsmannsstaten og den politiske eliten sitter på trygg avstand fra arbeidsfolket og dyrker teoretiske verdensbilder som kan rettferdiggjøre rikmannens overflod så vel som fattigfransens fillete sko. Det har Høyre alltid gjort.

Den politiske tragedien i denne historien er at den sosialdemokratiske makteliten i Jonas Gahr Støres generasjon meldte overgang til Høyres markedsliberalisme. Fellesløsningene var ikke lenger gode nok, så vi måtte har «marked». Norges selvstendighet var oppskrytt, så vi måtte underlegge oss EU. At den norske vannkrafta nå er integrert i EUs energimarked, som en hvilken som helst vare, er således et ruvende monument over «moderniseringen» som Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland har kjempet for i tretti år.

Tittelen på Stein Rokkans sosiologiske klassiker «Stat, nasjon, klasse» gir en nøkkel til å forstå hvor krevende den pågående krisa er for statsmannen Støre. Prissjokkets klassekarakter, at det rammer så usosialt, legger seg nemlig oppå den mislykkede energipolitikkens nasjonale karakter. Eller mangel på sådan.

Hvem betalte utbygginga av denne grønne og evigvarende ressursen?

Noen har kalt det «Kristiania-syndromet»: Embetsmannseliten på hovedstadens vestkant har alltid foretrukket å sole Norge i glansen av ballsalene i utenlandske hovedsteder, framfor å møte sin egen arbeider- og bondebefolkning på flatmark. Dette er ikke noe nytt som oppstod med EU-saken, men snarere en konstant motkraft gjennom hele demokratiseringen av Norge.

Det historisk nye, som Støre står midt oppe i nå, er at denne embetsmannseliten også har satt seg selv til å styre det politiske partiet som ble skapt av og for arbeidsfolk.

En sosialdemokratisk statsledelse forventes å ivareta nasjonens økonomiske interesser overfor omverdenen og arbeiderklassens interesser innenfor dette. Statsministeren sliter på begge fronter, skal vi tro den politiske redaktøren i Nordlys, Skjalg Fjellheim.

En sosialdemokratisk statsledelse forventes å ivareta nasjonens økonomiske interesser overfor omverdenen og arbeiderklassens interesser innenfor dette.

Fjellheim satt igjen med måpefjes etter at Rødt-leder Bjørnar Moxnes sist uke utfordret Støre i Stortinget. Moxnes spurte om en sosialdemokratisk leder anno 2021 kunne tenke seg å «regulere krafteksporten», for å ivareta nasjonale og sosiale hensyn. Det kunne ikke Støre. Kjernen i hans nei var en EUforisk hyllest av «samarbeidet som binder Europa og Norden sammen i ett strømmarked».

Da gikk sikringen hos Fjellheim, som ikke kan anklages for å digge Rødt. «Mangel på situasjonsforståelse» var den nådeløse dommen i Nordlys. Når situasjonen er alvorlig for noe så fundamentalt for Norge som vannkrafta, og for vanlige folk over hele landet, står det ikke på en regjeringsleders ønskeliste å framstå uten jording. «Velgerne har en forventning om at Arbeiderpartiet representerer stabilitet og kontroll. Nå er inntrykket det motsatte,» ifølge Fjellheim.

Kaoset som preger denne misnøyens vinter handler om at de praktiske resultatene av markedsliberalismens teorier nå hjemsøker virkelighetens Norge. Skal vi si at tretti år med nyliberalisme var mer enn nok? Vanlige folk betaler nå en høy pris for elitens overtro på EU.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen den 14. desember 2021.