Folks ansikter var bestemte, stålsatte.

Mine sterkeste minner fra politiske sammenhenger er følelsesladde. Minnene er om opphetede diskusjoner, om deltakelse i noe som var større enn meg selv, og om sorg, sinne og begeistring. Demonstrasjonen mot Irak-krigen i 2003 er et eksempel. Det var nesten umulig å komme seg inn på Youngstorget den dagen. Folks ansikter var bestemte, stålsatte. Vi fant oss ikke i hva som skjedde. Vi fant oss ikke i Bush’ krigshissing, Colin Powells «fakta» eller Jan Petersens unnvikende holdning til eventuell norsk støtte. Men da vi så hvor mange andre som også var der, smilte vi. Det var en seiersmarsj.

Noe lignende gjentok seg 25. juli 2011, da hundretusener samlet seg på rådhusplassen. Allerede tidlig på dagen hadde samtalene mellom meg og tidligere kolleger – som hadde vært på jobb i regjeringskvartalet – handlet om samvær. Noen hadde kjent redsel som aldri før i livet. Å føle seg så liten, så sårbar for andres handlinger, er ikke noe kolleger snakker med hverandre om særlig ofte. Men da ble erfaringene delt, og etterpå snakket Jens Stoltenberg det samme språket i sin tale. Etter hvert var det som om vårt lille fellesskap omfattet alle som sto der.

Det er ikke først og fremst argumenter jeg husker fra disse mønstringene. Jeg husker stemningen. Viktige ting sto på spill, og jeg var sint, jeg sørget, men ble allikevel fylt av optimisme.

De problematiske politiske følelsene
Følelser har vært et tema i norsk politikk denne våren. Som i debatten om syriske flyktninger i mai, eller i forbindelse med AUFs tilbakekomst til Utøya. I Morgenbladet 22. mai mente professor i internasjonal politikk Janne Haaland Matlary at følelser ikke har noen plass i politikken. Men om vi ikke hadde kjent på sterke følelser ved 22. juli-markeringene, ville nok mange oppfattet det som dypt problematisk.

Bør vi begrense følelser i politikken, eller bør de spille en sentral rolle?

Politiske følelser kan være skumle. Plutselig vil vi kjempe for noe, tilsynelatende uten solide, fornuftige argumenter. I 1945 advarte filosofen Karl Popper sterkt mot politikk som var utelukkende følelsesbasert, med klar brodd mot datidens totalitære regimer. For sterk vektlegging av følelser vil til syvende og sist lede til noe kriminelt, mente han. Dette gjelder ikke bare følelser som avsky og fremmedfrykt, slik vi husker det fra det tredje riket. Ifølge Popper gjelder det også følelser som ærbødighet og kjærlighet.

Bildene av helstøpte amerikanske blue collar workers gjorde medfølelse mulig.

Late navere og romfolk som skal spyles på havet
Hvorfor kan vi ikke basere politikken på kjærliget? En grunn er at vi ikke kan elske alle andre mennesker, bare noen. Og hvis det man elsker er truet av andre hensyn, blir man kanskje først og fremst redd for å miste det man er glad i. Risikoen er altså at følelsene ikke overvinner konflikten, men forsterker den. Til slutt står man igjen med mindre konstruktive følelser som frykt, hat og misunnelse. Og til syvende og sist: vold.[1]

Følelser som avsky er fremdeles en del av politikken. I nettavisenes kommentarfelt kryr det av utsagn der medborgere stemples som udugelige eller uverdige. NAV-klienter omtales som late og romfolk er «rotter» som skal «spyles på havet».

Men motsatsen, en politisk kultur kun basert på rasjonelle begrunnelser, er kanskje heller ikke noe å trakte etter? Viser ikke eksempler som Martin Luther Kings I have a dream at sterke emosjonelle uttrykk virkelig er hva som beveger? Er det ikke gjennom slike taler at vi kan skape gjensidig sympati mellom «de underlegne» og de som sitter ved makta? Luther Kings og Stoltenbergs tale 25. juli er ikke mindre følelsesladde enn Hitlers. Men det er helt andre idealer som løftes fram. Og er ikke følelsene som King og Stoltenberg vekket, nødvendige for en bærekraftig politisk kultur?

Plutselig vil vi kjempe for noe, tilsynelatende uten solide, fornuftige argumenter.

De konstruktive politiske følelsene
Jo, mener filosofen Martha Nussbaum. I boken Political Emotions[2] forsvarer hun de konstruktive følelsene Popper er kritisk til. Alle samfunn er følelsesladde, ikke kun de totalitære, hevder hun. Og alle samfunn trenger borgere som blir sinte av urettferdighet, sørger ved tap, viser begeistring overfor hverandre og vektlegger medfølelse framfor misunnelse og avsky. Rasjonelle argumenter er altså ikke et tilstrekkelig botemiddel for å fjerne hat og frykt.

Nussbaums hovedpoeng er at demokratiske institusjoner som grunnlov og rettsstat er avhengige av at borgerne opplever grunnprinsippene de er bygget på som sine. Folk må være emosjonelt tilknyttet fundamentale prinsipper som alle borgeres like verdighet. Dermed vil borgerne også føle eierskap til de institusjonene som fremmer likhet og verdighet.

Følelsen hun i all hovedsak skriver om, er kjærlighet. Eller «sterk emosjonell tilknytning til ting utenfor vår viljes kontroll». Kjærlighet har man til noe som har sin egen verdi. Noe man anerkjenner som spesielt, fascinerende og sårbart. Vi kjenner lettest igjen disse følelsene i våre relasjoner. Men som Nussbaum understreker, finner vi dem også i politiske taler, kunst og litteratur. Så når borgere opplever prinsipper i grunnloven som sine, er det en form for kjærlighet det er snakk om – selv om det dreier seg om idealer, og ikke personer. Sterk tilknytning til et ideal om likeverd vil naturligvis spille en rolle for hvordan man mener andre mennesker skal bli behandlet.

Risikoen er at følelsene ikke overvinner konflikten, men forsterker den.

Bildene som gjorde medfølelse mulig
Hvilken rolle spiller disse påstandene for hverdagspolitikken, som debatten om den norske velferdsstaten?

Et av de historiske eksemplene Nussbaum diskuterer, er fattigdomsbekjempelse i krisen på 1930-tallet i USA. Nærmere bestemt bruken av symboler i president Franklin D. Roosevelts New Deal-program. Strategene bak kampanjen ville skape sympati med de fattige. Dette gjorde de gjennom å vise strevet de sto i. Fortellingene inneholdt derfor ikke enkeltskjebner som kunne ha havnet i uføre på grunn av egen livsførsel. Derimot framstilte de fattige som arbeidere som tålmodig sto i køer for brød. Bildene av helstøpte amerikanske blue collar workers gjorde medfølelse mulig, og minimerte avsky og skam.

Overført på den norske debatten, vil poenget være at det er avgjørende hvordan NAV-klienter omtales politisk og hvilke symboler man velger. En debatt om «navere» eller trydgeeksport kan ikke være hele fortellingen. Poenget er ikke at man skal skyve problemer som gratispassasjerer under teppet. Men slik Nussbaum ser det, er sympati med de svakeste en nødvendig betingelse for at universelle velferdsordninger i det hele tatt kan eksistere. Skulle vi utelukkende bry oss om å fjerne gratispassasjerer, er det kontroll vi vil forlange. Da bryr vi oss mer om egen frykt for at noen stjeler skattepengene våre enn om at vi skal kunne motta hjelp uten å skamme oss for det.

Nussbaums bekymring er at om man mister sympati med trengende, så svekkes også idealene universelle velferdsordninger bygger på. Sympati henger sammen med en tanke om at vi alle er i samme båt. Alle kan uflaks, og det er vår felles oppgave å hjelpe. Dersom avsky mot latskap erstatter omsorg, har antakelig samfunnet endret seg så langt at det vil være utenkelig å lage en ordning som folketrygden. Offentligheten trenger derfor også historier som Roosevelt presenterte. New Deal-kampanjen viste at utstrakt sympati med fattige medborgere er mulig.

Alle samfunn er følelsesladde, ikke kun de totalitære.

En umiskjennelig amerikansk drøm
Men sett i lys av Poppers advarsler om det totalitære: Ønsker vi egentlig å kultivere de politiske følelsene? Nussbaum nevner en rekke eksempler på politiske handlinger som har vekket kampviljen og virket forsonende. President Abraham Lincolns tale ved Gettysburg under den amerikanske borgerkrigen og Martin Luther Kings I have a dream er to eksempler på dette. Disse er smekkfulle av patriotisme og bibelske referanser: Lincoln snakket om «en ny nasjon, unnfanget i frihet». Luther Kings drøm var at den samme nasjonen skulle bli et sted der «alle Guds barn kan synge».

Dette er ikke småtterier. Talene mønstrer følelser mot underkastelse, slaveri, fattigdom og diskriminering. De fremmer sterke idealer: Lincoln manet til forsoning, samtidig som han ikke unnlot å legge skyld på sørstatene. King knyttet rettighetskampen til et prinsipp om ikkevold og like rettigheter, uten å fjerne anklagene om at urett fremdeles ble begått mot svarte, hundre år etter Lincolns tale ved Gettysburg.

Men selv om slaveri og diskriminering er urett overalt, er symbolikken i talene umiskjennelig amerikansk. Selv om man vil oppmuntre følelser for idealer om upartiskhet og likhet, er virkemidlene patriotisme og religiøsitet. Så selv om alle kan forstå idealene disse talene fremmer, vil en USAner trolig oppleve at de har sterkere kraft enn en kineser vil. Det er altså nødvendig med både fornuftsbaserte prinsipper og personlig tilknytning til dem. Samspillet mellom fornuft og følelser kan binde en enkelt gruppes erfaringer til universelle idealer.

Spørsmålet er: hvilke følelser?
For å motvirke det destruktive potensialet må vi ifølge Nussbaum også tenke gjennom hvilke følelser vi skal vektlegge i offentligheten. Vi bør være kritiske til de som reduserer marginaliserte gruppers evne og vilje til å reise seg – som skam. Eller til de som undergraver evnen til samhold – som misunnelse og avsky. Skyld og sinne er Nussbaum imidlertid ikke like kritisk til. Disse følelsene viser til vår evne til å gjenkjenne moralsk klanderverdige handlinger og la oss bli opprørte over urettferdighet.

Politiske følelser er nødvendige. Vi trenger dem for å skape samhold og bevare idealene som samfunnet er tuftet på. Ved å forholde oss aktivt til dem, kan vi også bli klar over hvilken rolle de politiske følelsene spiller. Å anta at det er mulig å skyve dem helt vekk, er en unnlatelsessynd, som vil gjøre det vanskeligere å forstå hvordan folk påvirkes av politiske handlinger. Følelsene er slik sett en del av en kritisk offentlighet på samme måte som rasjonelle prinsipper.

Spiller Nussbaums analyse noen rolle for den norske offentligheten? Vi kan i hvert fall spørre om offentligheten er mangfoldig nok, eller om denne valgkampen vekker følelser for saker det virkelig er verdt å kjempe for. Har vi for eksempel et skoleverk som kan få flere til å oppleve grunnloven som sin? Til å oppleve sammenheng mellom egne livserfaringer og idealene i grunnloven? Eller skyves dette til side til fordel for andre politiske målsetninger? Er vi for bekymret for at mitt barn gjør det for dårlig på nasjonale prøver, eller for sinte for at vi må betale eiendomsskatt eller for høye bensinpriser? Handler følelsene om meg eller om oss? Og sier det noe om hvilke idealer vi verdsetter i Norge i 2015?

[1] Karl R. Popper (1974). The Open Society and its Enemies, vol 2 Hegel and Marx, London: Routledge, s. 234.
[2] Martha C. Nussbaum (2013). Political Emotions. Why Love Matters for Justice, Cambridge: Belknap

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.