Dagens versjon av internett, kjent som ‘Web 2.0’, forstås som det ‘sosiale’ internett.[1] Web 2.0 kjennetegnes tilsynelatende først og fremst av brukerdeltakelse. Denne fortellingen fører til at eierne av de digitale plattformene, fra Youtube til Facebook, portretteres som demokratiske forkjempere som tilbyr brukerne underholdning og nærhet basert på brukernes egne preferanser. Det er tross alt brukerne selv som skaper og forbruker innhold uten økonomiske kostnader fra flertallet av de mest populære nettsidene, som Youtube, Google og Facebook.

Veien er kort fra disse argumentene til konklusjoner om at digitale kapitalister er generøse individer som tilbyr alle og enhver plattformer hvor de kan delta, ytre seg og samle informasjon. Men dette er kun en side av saken; en overfladisk og problematisk side.

Myten om det sosiale internett[2] tilsier at internett først og fremst er et sosialt fenomen hvor brukerne kan unnslippe alt fra ensomhet til kjedsomhet. Før jeg problematiserer hvordan denne myten bidrar til å opprettholde og legitimere eiendomsforholdene på internett, vil jeg gjennomgå viktige funn fra kritiske forskere. Funnene illustrerer viktigheten av å diskutere den offisielle fortellingen om internett som et ‘sosialt’ fenomen.

Kritiske forskere, som Christian Fuchs[3] og Shoshana Zuboff,[4] analyserer mekanismer og praksiser som fungerer i skyggen av vår forståelse av internett. Det er ikke uvanlig at internett problematiseres, men fokuset ligger gjerne på ‘sosiale’ spørsmål som ensomhet, politisk ekstremisme og hatytringer eller avhengighet. De økonomiske spørsmålene – som hvordan kapital genereres på ‘sosiale’ medier – diskuteres sjeldnere. Fuchs og Zuboffs analyser er derfor viktige for å sette de økonomiske problemstillingene på agendaen.

Veien er kort fra disse argumentene til konklusjoner om at digitale kapitalister er generøse individer som tilbyr alle og enhver plattformer hvor de kan delta, ytre seg og samle informasjon.

Zuboff fremhever at ‘sosiale’ medier kan forstås som et overvåkningskompleks ettersom brukerne overvåkes av algoritmer. Disse algoritmene samler inn informasjon basert på brukerens aktiviteter. Slik kan digitale kapitalister kartlegge brukernes preferanser og skape informasjonsprofiler i form av datasett. Disse datasettene er grunnlaget til den digitale annonseøkonomien.

Annonseøkonomien er et økonomisk system hvor eierne av nettsider som Google og Facebook leier ut reklameplass til annonsører basert på hva algoritmene kalkulerer at brukerne liker og misliker. ‘Sosiale’ medier tenderer dermed til å være massive overvåkningsnettverk hvor hvem vi er, hva vi er og hvor vi er kartlegges. Zuboff definerer derfor vår tid som ‘overvåkningskapitalisme’. Dette begrepet forenkler hva som foregår på ‘sosiale’ medier, selv om overvåkning er de digitale kapitalistenes sentrale verktøy.

Fuchs beriker denne forståelsen med sine marxistiske analyser av internett. Han fremhever at overvåkningen først og fremst er relevant ettersom nettbruken åpner for at informasjonsprofiler kan skapes. Nettbrukernes aktiviteter muliggjør informasjonsprofilene algoritmene konstruerer, og slik utbyttes nettbrukerens tid og energi. Ettersom nettbrukernes aktiviteter er produktive, kan de forstås som arbeid. Og ettersom flertallets nettbruk ikke lønnes, er det videre snakk om gratisarbeid.

Ettersom nettbrukernes aktiviteter er produktive, kan de forstås som arbeid.

Det er særlig to ulike former for praksiser som er relevante i denne anledning. For det første forbruker vi annonser gjennom forbruket av innhold. Slik skaper vi verdier direkte. Videre åpner dette forbruket av innhold, uavhengig av om det forbrukes videoer av katter eller politiske budskap, for at informasjonsprofilene kan skapes. Dessuten skapes det også verdier idet brukerne produserer innhold som kan forbrukes. De som skaper ‘nettgrupper’ til støtte for det lokale fotballaget eller for likestilling, skaper nye digitale rom hvor digitale kapitalister kan kartlegge hvem og hva vi er. Dataen digitale selskaper håndterer produseres altså først og fremst av nettbrukerne selv.

Spørsmålet er hvorfor flertallet aksepterer overvåkning og utbytting på ‘sosiale’ medier. Hva legitimerer og muliggjør denne formen for kapitalisme? En sentral årsak er internettideologi. En ideologi kan defineres som en sammensetting av ideer som dominerende grupper bruker til å vri på realitetene og slik tilsløre utbytting og dominans.[5] Det sentrale for denne analysen er at ideologier legitimerer og tilslører maktforhold. Om fenomener – som utbytting og sosial ulikhet – portretteres som naturlige, legitime eller eventuelt tilsløres så relasjonenes økonomiske og hierarkiske sider skjules, vil dominerende gruppers dominans sikres.[6]

Den ‘sosiale’ myten er her en viktig ideologi. Noen praksiser, som ‘sosial’ nettbruk, muliggjøres idet vi bruker brillene denne myten tilbyr oss til å forstå internett. Da forstås aktivitetene vi begir seg på – som dannelsen av nettgrupper hvor interessenter kan diskutere lokalpolitikk, musikkinteresser eller politiske kampsaker – som sosiale aktivtiter. Det er klart at sosiale målsetninger motiverer slike aktiviteter.

Samtidig fremheves internetts ‘sosiale’ aspekter på bekostning av de økonomiske om vi omfavner denne ideologien. Tross alt ser vi at en alternativ forståelse av nettbruken dekker den like nøyaktig – nettbruk tenderer til å være ulønnet arbeid, om så verdiene som produseres av den enkelte bruker tenderer til å være triviell. Dermed kan digitale kapitalister – bistått av vår forståelse av vår nettbruk som sosial – utbytte våre følelser og tanker, vennskap og interesser.

Dermed kan digitale kapitalister – bistått av vår forståelse av vår nettbruk som sosial – utbytte våre følelser og tanker, vennskap og interesser.

Denne utbyttingen er vanskelig å observere om man forstår internett gjennom den ‘sosiale’ myten. Alternative forståelser – som den antikapitalistiske forståelsen som underbygger denne teksten og fremhever at nettbruk tenderer til å være arbeid – er relativt uforenelige med perspektiver som forstår nettbruken som en hovedsakelig sosial aktivitet.

Myten om det ‘sosiale’ internett vokste frem på 1990-tallet. Især filosofen Howard Rheingold er sentral i utviklingen av denne forståelsen. I sitt verk ‘Virtual Communities’ populariserte Rheingold begrepet ‘virtuelle fellesskap’[7] – et nøkkelbegrep i den ‘sosiale’ myten. Rheingold presenterte – i tråd med utopiske ideer om et liberalistisk internett fritt for markedskrefter og politiske hierarkier – en idé om et internett som består av mange små, selvstendige ‘nettsamfunn’ eller ‘virtuelle fellesskap’.

Tanken var at i en stadig kaldere verden kunne internett tjene som et skjold hvor man kan søke seg til nærhet igjen. Disse tankene er ikke nødvendigvis dominerende i dag, men en modifisert versjon bygger videre på Rheingolds tekster. Både nettbrukere og forskere tenderer til å forstå internett som en sosial arena på lik linje med vår fysiske verden,[8] om så ideen om internett som ‘frelse’ hører til de utopiske og utdaterte nittiårene.

Denne ‘sosiale’ forståelsen motiverer nettbrukerne til å søke mot virtuelle ‘fellesskap’ og bidrar til å legitimere digitale eiendomsforhold.

Denne ‘sosiale’ forståelsen motiverer nettbrukerne til å søke mot virtuelle ‘fellesskap’ og bidrar til å legitimere digitale eiendomsforhold. Ettersom denne ideen gir oss briller til å forstå surfing og chatting som lek og moro, snarere enn arbeid, legitimeres en ny form for utbytting. Det kan være at denne sosiale forståelsen fanger opp noe viktig med nettbruken, eller det kan være at det bryter ned våre mellommenneskelige bånd.

Uavhengig av hvorvidt den ‘sosiale’ myten er sann eller usann legitimerer den at millioner av menneskers tid og energi bidrar til å generere profitt for digitale kapitalister. At brukerne dessuten motiveres til å søke mot internett av den ‘sosiale’ myten, øker utbyttingen ettersom det bidrar til å øke nettbruken. Hundrevis av milliarder av dollar genereres hvert år gjennom annonsesalg[9] på internett, men dette skjules bak fasaden om et ‘sosialt’ internett.

Annonseøkonomien muliggjøres altså av overvåkningen som transformerer nettbruk til ulønnet arbeid. Dette legitimeres videre av at dette ulønnede arbeidet forstås som sosiale aktiviteter frakoblet kapitalismens eiendomsforhold og utbyttingen disse eiendomsforholdene muliggjør.

Uavhengig av hvorvidt den ‘sosiale’ myten er sann eller usann legitimerer den at millioner av menneskers tid og energi bidrar til å generere profitt for digitale kapitalister.

For å begrense overvåkning og utbytting på ‘sosiale’ medier kan vi som individer trekke oss unna ‘sosiale’ medier, vi kan forsøke å forvirre algoritmene, eller på annet vis begi oss ut på aktivisme. Men først og fremst avhenger motstand av at vi får staten med på laget.

Politikere har blitt modigere og begynt – sakte, men sikkert – å vurdere grep for å begrense plattformenes makt.[10] Vi kan her støtte statens kamp mot plattformene og videre tvinge staten til å handle hardere og raskere enn den planlegger. Kanskje kan målet være streng beskatning av annonseinntektene. Brukerne kunne selv stemt over hva disse skattepengene skulle brukes til – ettersom det er de som har produsert verdiene.

Skal vi klare det må selve definisjonen av internett diskuteres. Gjennom å ta opp definisjonskampen kan digitale kapitalisters evne til å utbytte nettbrukerne begrenses. Vi må tilby et alternativ til Rheingolds ‘sosiale’ myte. Kanskje bør da internett først og fremst defineres som et økonomisk fenomen, nettbruken som en produktiv praksis, og nettbrukerne først og fremst som ulønnede arbeidere. Slik vil myten om det ‘sosiale’ internetts slør løftes og internetts tendens til å gjenspeile fabrikker avsløres.

Dette er femte artikkel i en serie som undersøker teknologigigantenes makt og demokratiske alternativer. Serien er støttet av Fritt Ord.

Noter:

[1] https://www.britannica.com/topic/Web-20

[2] Gjerde, LEL (2020). Behind the veils of discourse: Analysing the connection between discourse and exploitation on the ‘social ’internet. Capital & Class 44, (3) 423-442.

[3] Fuchs, C (2014) Social Media: A Critical Introduction. London: SAGE

[4] Zuboff, S (2019). The Age of Surveillance Capitalism: The Fight for a Human Future at the New Frontier of Power. Profile Books.

[5] Althusser, L (2008) On Ideology. London: Verso Books.

[6] Fairclough, N (1995) Critical Discourse Analysis: The Critical Study of Language. Boston, MA: Addison-Wesley

[7] Rheingold, H (1993) The Virtual Community: Homesteading on the Electronic Frontier. Reading, MA: Addison-Wesley

[8] Gjerde, LEL (2020). Behind the veils of discourse: Analysing the connection between discourse and exploitation on the ‘social ’internet. Capital & Class 44, (3) 423-442

[9] https://www.emarketer.com/content/global-digital-ad-spending-2019

[10] https://www.bloomberg.com/opinion/articles/2019-02-18/facebook-and-google-face-another-costly-battle-with-europe