Redaktør i Manifest Tidsskrift Mímir Kristjánsson, har lest svenske aviser og funnet en ny og kreativ måte å løse «tiggerutfordringen» på. I VG 29. januar lanserer han den nye modellen. Man skal forby det å gi penger til tiggere framfor å forby tigging. Modellen er dessverre like lite gjennomtenkt som modellen den er bygget på, forbudet mot sexkjøp.

Kristjánsson er selv inne på at det ikke hjelper tiggerne å forby folk å gi dem penger. Et forbud vil kun tvinge de som tigger til å gjøre andre, mindre lukrative handlinger. Vi kan bare tippe hva det kan være. Kanskje flere av dem vil forsøke å selge sex på det svarte markedet eller selge narkotika. De aller svakeste vil sulte.

En annen trolig effekt er at det vil øke kriminaliteten. Det er paradoksalt når det at «økt tigging fører med seg økt kriminalitet» er en av grunnene Kristjánsson oppgir for forbudet. Han har nok rett i det. De som tigger er ofte fattige og har få andre inntektsmuligheter. At økt antall tiggere dermed øker kriminaliteten følger nærmest logisk.

Bekjemper ikke kriminalitet
Det å tro at et forbud hjelper til å redusere kriminaliteten er imidlertid en feilslutning. Det underliggende problemet som driver både kriminaliteten og tiggingen, nemlig fattigdommen, forsvinner ikke om Kristjánsson forbyr folk å gi penger til tiggere. Disse må nå bedrive mer kriminalitet for å gjøre opp for inntektsbortfallet av tigging. Om antall tiggere og kriminaliteten går ned, er det fordi problemet «løses» ved at det flytter seg til et annet land. Om det var det som var hensikten burde Kristjánsson vært ærlig på det, og gitt oss en begrunnelse på hvordan det vil bedre de fattiges situasjon.

Kristjánssons forslag står og faller på antakelsen om at et forbud vil «tvinge samfunnet til å gjøre mer for tiggerne.» Det er imidlertid en høyst tvilsom påstand. Å skyve problemet vekk fra bybildet vil snarere kunne svekke støtten til tiltak for fattigdomsbekjempelse. Forbudet mot sexkjøp har ikke ført til noe folkekrav om økt støtte til sexarbeidere. Tvert om kutter byrådet i Oslo i støtten til Pro Senteret, som er et av få hjelpetiltak for sexarbeidere.

Framfor mer støtte til de fattige kan et forbud virke negativt for de som deler ytre kjennetegn med dagens tiggere.

Framfor mer støtte til de fattige kan et forbud virke negativt for de som deler ytre kjennetegn med dagens tiggere. Det er grunn til å tro at med på forbudet på plass vil de utenlandske fattige møte økt mistenksomhet fra storsamfunnets side, for om de ikke kan tigge og ikke kan jobbe, hvorfor er de egentlig her da? For å stjele? Et forbud vil derfor kunne gi økt press på politiet for å bekjempe kriminaliteten og den påståtte menneskehandelen de utsettes for med hardhendte metoder.

Tigging er et sosialt problem
Liknende konsekvenser har vi sett med innføringen av sexkjøpsloven. Politiet bruker nå virkemidler som ikke ville vært brukt overfor noen annen gruppe, kanskje med unntak av tiggere. For eksempel går politiet til huseiere og truer med siktelse om de ikke kaster ut sexarbeidere, noe som kan føre til at de havner på gata uten å få igjen depositumet. Og det uten at sexarbeiderne har gjort noe ulovlig. Politiet forsvarer virkemiddelbruken med at man på den måten gjør det mindre lukrativt for menneskehandlere å operere i Norge. Ingen sexarbeidere takker imidlertid politiet, slik ingen tiggere vil takke Kristjánsson for forslaget om å forby folk å gi dem penger.

Tigging er først og fremst et sosialt problem og må løses med sosiale virkemidler. Et forbud blir ikke mer humant av at man vrir litt på innretningen.