Du jobber i det offentlige eller kultursektoren. Du er ganske klimaengasjert og stemmer rødt eller grønt. Da er sjansen stor for at du bryr deg lite om framtidsutsiktene til industriselskaper som Aibel, Kværner eller Nexans.

Antakelig la du heller ikke merke til at Stortinget før påske instruerte regjeringen om å komme opp med «finansieringsmodeller som kan sikre utbygging og realisering av prosjekter innenfor flytende havvind». Hvorfor skulle du det?

Fordi: Norsk industripolitikk handler om framtiden til både velferdsstaten, kultursektoren og klodens klima. Dette er budskapet til klima- og industrialliansen Grønn Industri 21, som er initiert av Manifest Tankesmie.

Uten grønn industriutvikling vil en sluttdato for oljen bety sluttdato for mye annet

Problemet er: Dagens Norge, inkludert offentlig sektor, er ganske avhengig av en olje- og gassnæring som står for 47 prosent av eksportverdien og 20 prosent av all skatteinngang. Skal vi unngå at grunnen smuldrer under Norge, som industrinasjon og velferdsstat, haster det å videreutvikle andre, bærekraftige industrier som kan sikre landet et avansert produksjonsliv, innovasjon og eksportinntekter, når olje og gass gradvis fases ut.

Uten grønn industriutvikling vil en sluttdato for oljen bety sluttdato for mye annet – også mange jobber i det offentlige og på landets kulturbudsjett.

Havvind er i dag en liten bransje i Norge med om lag 2500 ansatte. Det kunne vært annerledes. For vel ti år siden sto flere industrimiljøer klare til å gå inn i det voksende markedet for bunnfast havvind (vindmøllene er festet til bunnen på grunt vann). Den norske staten var passiv. Så selv om vi har kompetansen, teknologien og verdens beste vindforhold, kjørte dette industritoget uten norske selskaper om bord.

Så lenge staten ikke tråkker på gassen på den grønne vekstmotoren, blir Norge bare mer og mer avhengig av å pumpe opp olje og gass.

Så lenge staten ikke tråkker på gassen på den grønne vekstmotoren, blir Norge bare mer og mer avhengig av å pumpe opp olje og gass. Det ønsker ikke du som er klimaengasjert. Men du vil at verden raskt skal bygge ut mest mulig grønn vindkraft, som kan erstatte fossil energi. Her kan Norge bidra.

Innenfor flytende havvind (der vindkraftsturbinene flyter på små plattformer) snakker vi om titalls tusen arbeidsplasser for ingeniører og fagarbeidere, bygd på eksisterende norsk industrikompetanse.

Menon Economics’ mest optimistiske anslag, der norsk industri kaprer 20 prosent av et enormt verdensmarked for havvindparker i 2050, snakker om over 100.000 årsverk. I et negativt scenario går også dette industritoget uten særlig mange norske om bord, og bare en brøkdel av potensialet tas ut av norsk industri.

Vi trenger en klima- og industripolitisk plan for hvordan vi bruker verdensledende offshorekompetanse, sterke industriselskaper og statens finansielle superkrefter. Først til å bli en stor aktør i Nordsjøbassenget. Deretter en verdensledende nasjon innen vindkraft til havs.

Dette blir bare mulig hvis norske selskaper får produsere havvindanlegg i store, industrielle serier som øver opp hele leverandørkjeden, utvikler og demonstrerer teknisk overlegne løsninger og driver kostnaden per enhet nedover en bratt læringskurve – inntil energi fra flytende havvind får en konkurransedyktig kostnad.

En stat som stiller med fellesskapets kapital, stiller også fellesskapets tydelige krav.

Dette har nå skjedd med solceller i Kina, der staten investerte langsiktig og gedigent i den industrielle læringskurven. Kinesiske solceller dominerer dermed verdensmarkedet. Industriene som vil dominere det enorme, framtidige markedet for flytende havvind, ligger i land der staten gjør noe liknende nå.

Stortinget er på glid. Bransjen etterspør flere grep:

• Et ambisiøst langsiktig mål for norsk havvind til Europa. For eksempel 30 gigawatt samlet kapasitet (det tilsvarer 6,5 ganger Oslo-regionens effektbehov).
• En kortsiktig ambisjon om tre–fire vindparker med investeringsbeslutning innen ett eller to år og første kraftleveranse i 2025.
• En finansiering der både eksisterende og nye støtteordninger settes inn. Det er dette siste Stortinget pålegger regjeringen å utrede. Senest i statsbudsjettet for 2021.

I mellomtiden bør verken klimaaktivister, fagbevegelsen eller venstresiden sitte med hendene i fanget og vente. For i samme øyeblikk som vi når enighet om at nasjonen skal gjøre en strategisk satsning, begynner dragkampen om hvordan. En stat som stiller med fellesskapets kapital, stiller også fellesskapets tydelige krav.

Det er mye å kjempe om.

• Klima: Selskaper som vil inn under ordningen, må vise vilje og evne til å lede an i det grønne industriskiftet.
• Makt: Staten må sikre fellesskapet kontroll over samfunnskritisk infrastruktur, inkludert vindparker til havs. Vi trenger en statlig fornybargigant – Statkraft eller et nytt Statvind?
• Kraftpris: Norsk havvind skal styrke kraftforedlende, grønn industri på land med økt tilgang på grønn og rimelig kraft.
• Fiskeri og miljø: Utbyggingen må verken overhøre eller overkjøre andre interesser, som fiskerne og miljøhensyn.
• Arbeidsvilkår: Dette industrieventyret bygger på og videreutvikler den norske arbeidslivsmodellen med faste og trygge ansatte, ikke sosial dumping og løsarbeid.

Dette er en mulig framtid. Men ikke hvis vi overlater det grønne industriskiftet til industriens eiere og Høyres regjering.

Derfor må klimaaktivister bli industripolitikere. Venstresiden må bli produksjonspartier, ikke bare fordelingspartier. Og grønn industriutvikling må bli en hovedsak ved valget i 2021.

Denne teksten sto først på trykk i Klassekampen 14. april 2020.