De kommersielle velferdskonsernene må fases ut

Foto: Harald Groven

11. januar avholdt Stortinget en åpen høring om et forslag om profittfrie barnehager, fremmet av Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og andre representanter for Rødt og SV. Dette er leder i Manifest Tankesmie, Magnus Marsdal, sitt innlegg i høringen.

Tusen takk for invitasjon til dagens høring om et spørsmål der vi ser en betydelig avstand mellom den vedvarende opinionen blant vanlige folk og den politikken som har vært ført av den politiske eliten i Oslo.

Ipsos har spurt et representativt utvalg hva de mener om følgende forslag: «Private tilbud innen sykehus, eldreomsorg, skole, barnehage og barnevern skal kun drives av ideelle aktører, ikke kommersielle.» Målingen ble utført i 2016, 2019 og før valget i 2021.

Blant det store flertallet av velgerne som faktisk har en mening, er majoriteten som vil fase ut kommersielle eiere ganske overveldende.

Andelen av velgerne som ønske kommersielle eiere velkommen varierer fra 27 prosent til 22 prosent. Altså klart lavere enn andelen som stemme Høyre og Frp. Likevel har den politiske eliten lagt til rette for at norske milliarderer og utenlandske investorer får stadig større armslag på fellesskapets barnehagebudsjett.

Avgrunnen mellom denne eliteopinionen og holdningen til folk flest er meget synlig. Blant det store flertallet av velgerne som faktisk har en mening, er majoriteten som vil fase ut kommersielle eiere ganske overveldende: 67 % mot 33 % på det høyeste og 60 mot 40 % på det laveste.

Vi snakker her om en opinion som har vært sterk og tydelig over flere stortingsperioder. Hvis det i inneværende stortingsperiode skal være vanlige folk sin tur, kan det ikke fortsatt være investorene sin tur i barnehagepolitikken.

Den sterke folkemeningen er enda tydeligere blant rødgrønne velgere, og det fins det gode grunner til.

For det første: Det undergraver hensynet til barnets beste når sektoren tappes for store summer som er bevilget og betalt for å gå til barnehagedrift.

For det andre: Når vanlige folk ser at pengene vi skatter til felles velferd går til privat profitt, kan det undergrave oppslutningen om skattefinansierte fellesløsninger.

Vi snakker om kommersielle kjeder som ikke skaper en eneste ny arbeidsplass ut over allerede vedtatt og ferdig finansiert virksomhet, som har minimal risiko, men likevel en avkastning på investert kapital som tidvis har vært tre ganger gjennomsnittet på Oslo børs.

For det tredje: Den kommersielle logikken og maktkonsentrasjonen undergraver framtida for de mindre private, frittstående og ideelle barnehagene.

Vi snakker her om en opinion som har vært sterk og tydelig over flere stortingsperioder.

Derfor vil jeg gi støtte til intensjonen i representantforslaget om profittfrie barnehager, fremmet av stortingsrepresentantene Bjørnar Moxnes, Hege Bae Nyholt, Seher Aydar fra Rødt og Audun Lysbakken og Freddy André Øvstegård fra SV. Men det er viktig at forslaget skiller tydelig mellom private ideelle barnehager og eiere med kommersielle motiver for barnehagedrift.

Skille mellom ideell og kommersiell
Det er ingenting klanderverdig eller umoralsk med kommersiell forretningsdrift på områder som driver forretning. Konkurranse om økonomisk fortjeneste har en viktig plass i vårt samfunn. Men det finnes en grunn til at det norske folkestyret har skilt ut områder som sykehus og barnehage i en fellesskapelig, ikke-kommersiell sektor.

Smårollingen i barnehagen og den demente 90-åringen i eldreomsorgen er ikke i samme situasjon som kunden i klesbutikken. De er ikke myndige forbrukere, men daglig utlevert til andres makt og faglige skjønn.

Og det skjer feil. Ressurer kan brukes på andre ting enn brukerens beste. Ingen systemer er perfekte, heller ikke en ideell eller offentlig barnehage.

Men spørsmålet vi står overfor i dag er: Bør det kommersielle profittmotivet få påvirke rammene for det tillitsbaserte møtet mellom sårbare brukere og systemet som skal ivareta dem? Et klart flertall av norske velgere mener at svaret er nei.

Og det har vært grunnlaget for utviklingen av norske velferdskommuner og den norske velferdsstaten i mange tiår, enten tjenestene utføres i offentlig regi eller av ideelle private virksomheter.

Smårollingen i barnehagen og den demente 90-åringen i eldreomsorgen er ikke i samme situasjon som kunden i klesbutikken.

Tilstedeværelsen av sterke kommersielle aktører og konserner i hjertet av den norske velferdsstaten er et fremmedelement. Forretningsmannens målestokk skal ikke være barnehagens målestokk.

Det er standpunktet til et bredt flertall i det norske folk. Derfor er det misvisende når det standpunktet bli forsøkt utlagt som en form for næringsfiendlighet.

Det handler ikke om et nei til kommersiell drift og forretningsfolk. Det handler om å holde forretningslogikken unna de områdene hvor den ikke hører hjemme.

Derfor er det også en avsporing å krangle om hvorvidt sektoren er skjemmet av noe som kalles superprofitt. Diskusjonen handler om vi ønsker velkommen profittmotivet som sådan, i komplekse velferdstjenester med sårbare brukere.

Tilstedeværelsen av sterke kommersielle aktører og konserner i hjertet av den norske velferdsstaten er et fremmedelement.

Dytter de små foran seg
Siden de kommersielle aktørene i sektoren ikke er ønsket av flertallet i Norge, har de alltid sett seg tjent med å skyve de ideelle framfor seg. Kanskje ikke som en trojansk hest, for den var jo ganske stor, her er det mer snakk om søte små trojanske mus som vises fram i den offentlige debatten, mens mektigere interesser holder seg i bakgrunnen.

Dette ser vi hver gang folkevalgte diskuterer å stramme inn på profittmakeriet i barnehagesektoren. De mindre og ideelle har verken stordriftsfordelene eller overskuddene til de store kjedene.

Dermed kan eierorganisasjonen i sektoren bruke den økonomiske situasjonen til de små som et ganske godt argument for økte budsjetter, hver gang folkevalgte vil den private profitteringen til livs.

De trojanske musene fungerer som skjold og beskyttelse for den fortsatte berikelsen av de tunge eierne. Dette forholdet mellom stor og liten er et genialt oppsett for de store aktørene som stortingets flertall bør være oppmerksom på.

Stortingsflertallet burde satse på en pragmatisk velferdsmiks der de ideelle private spille en viktig rolle.

Noen partier tror de kan la de kommersielle eierne bli værende i sektoren, og så sørge for at pengene kommer barna til gode gjennom regulering og innstramming av reglene. Den strategien vil ved hver eneste korsvei bli konfrontert med den svake økonomien i små, ideelle barnehager – debattens trojanske mus.

Regjeringen vil ikke komme godt ut av den debatten. Den strategien vil kreve en masse kontroll, ettersyn og byråkrati, og står sånn sett i motsetning til ideen om tillitsreform.

Det er også en strategi som tillater de kommersielle kjedene å klore seg fast, i påvente av neste valgseier for Høyre, sånn at det klare flertallet i befolkninga ikke får gjennomslag, heller ikke når det ska være vanlige folk sin tur.

Etter mitt syn burde stortingsflertallet i stedet satse på en pragmatisk velferdsmiks der de ideelle private spille en viktig rolle, ikke minst i distriktene, mens eiere med kommersielle motiv får tilbud om å omdanne til ideell drift, for eksempel et ideelt AS.

Eiere som prioriterer det forretningsmessige øverst vil da kun fases ut på en trygg og ansvarlig måte, til fordel for offentlig og ideell drift.

Et sånt velferdsforlik bør også favne KrF, og vil være politisk bærekraftig over tid, ikke bare for barnehagene, men også innen barnevern og eldreomsorg.

Les mer om temaet i boka «Velferdsprofitørene».