Ja, jeg mener det er et angrep på selve det brasilianske demokratiet. Og dette gjør at jeg ikke nøler med å kalle maktskiftet et kupp.

Kupp eller ikke kupp i Brasil? For én måned siden i dag bestemte Brasils Kongress at president Dilma Rousseff skulle stilles for riksrett. Inn i Rousseffs sted rykket hennes visepresident gjennom fem og et halvt år, Michel Temer. På overflaten kan det synes som demokratisk og greit, men i en kronikk her på Manifest kalte jeg prosessen et kupp. Det har provosert mange.

I et svar til min tekst påstår journalist Stig Arild Pettersen at jeg med en slik begrepsbruk skyter meg selv og mine «meningsfeller» i foten. Til det må jeg bare svare med å be Pettersen om ikke å se seg blind på formalitetene. Han må åpne øynene for det som faktisk skjer i Brasil. Og han må forholde seg til det jeg faktisk skrev.

En upopulær, men direkte valgt president – Dilma Rousseff – er suspendert som følge av en riksrettssak satt i gang på feil grunnlag.

SE OGSÅ: LEIRAS BRASILIANSKE KUPPMAKERI

Fakta og avlyttinger peker mot sammensvergelse
Men aller først: en oppdatering. Akkurat nå skjer ting så fort i brasiliansk politikk at det er vanskelig å henge med i svingene. Siden min første tekst ble skrevet, har blant annet dette skjedd:

• Interim-regjeringens andre minister har måttet forlate skuta. Denne gangen er det ingen ringere enn ministeren for anti-korrupsjon, Fabiano Silveira, som i lekkede avlyttingsteiper synes å forpurre korrupsjonsetterforskningen Lava Jato.
• Statsadvokat Rodrigo Janot, ansvarlig for Lava Jato-etterforkningen, har bedt om at tidligere president José Sarney, sittende senatspresident Renan Calheiros, den suspenderte underhuspresidenten Eduardo Cunha og senator Romero Jucá fengsles. Alle er lederfigurer i interimpresident Michel Temers parti PMDB.
• Høyesterettsdommer Gilmar Mendes har hatt et privat møte med Michel Temer, der de offisielt diskuterte kommunevalgene i oktober og høyesteretts budsjetter. Men dommer Mendes er også ansvarlig for saken der Temer og Dilma Rousseff etterforskes for påstått ulovlig valgkampfinansiering, så slike private møter mellom dommer og tiltalt er i beste fall høyst uheldige.
• Samme høyesterettsdommer Mendes har latt seg intervjue av TV der han sier at jurisprudens i slike saker er å skille president og visepresident, i det som vanskelig kan forstås som noe annet enn en offentlig forhåndsprosedyre i favør av Temer. Men i virkeligheten er jurisprudens det motsatte.

I mine øyne tegner dette et stadig tydeligere bilde av en politisk og juridisk konspirasjon mot president Dilma Rouseff. Men kan det kalles et kupp?

Komplott og konspirasjon
Prosessen fram mot riksrettssaken er godt beskrevet i Pettersens og min egen tekst, så den går jeg ikke inn på her. Vi er enige om at prosessen har vært skitten. Pettersen bruker ord som «komplott» og «konspirasjon», og sier seg enig i min analyse av de lange linjene: at det er Brasils gamle elite som nå har tatt tilbake presidentpalasset etter å ha tapt fire presidentvalg på rad for Arbeiderpartiet (PT) og venstresida.

Men Pettersen mener at å bruke begrepet «kupp» blir feil. Han skriver at man bør reservere ordet til anledninger der man virkelig trenger det, og der er jeg helt enig. I Brasil sitter ordet golpe (kupp) løst i politikken, og både venstre- og høyreside, posisjon og opposisjon, har brukt det mange ganger siden demokratiet ble gjeninnført i 1985, etter 21 års militærdiktatur. Men i dag er det riktig. Situasjonen i dag er helt spesiell, og begrepet kupp er det mest dekkende for å forstå alvoret.

I Brasil sitter ordet golpe (kupp) løst i politikken.

Ja, det var et kupp
I min tekst bruker jeg forståelsen av kupp som er den herskende i norsk språk, og en definisjon som Pettersen elegant velger å overse i sin kritikk. I Bokmålsordboka defineres et kupp som «rask maktovertakelse, statsomveltning». Ifølge den definisjonen var det et soleklart kupp vi så i Brasil for en måned siden.

Så til det som er mer komplisert: Kan man kalle det et statskupp? Jeg skrev at jeg betraktet maktovertakelsen som et statskupp, «i betydningen velplanlagt, rask, skitten og illegitim maktovertakelse».

Velplanlagt, rask og skitten tror jeg alle som har fulgt saken, kan være enige om, men adjektivet «illegitim» er mer besværlig. Da må vi se på mekanismen som opposisjonen brukte for å suspendere henne, riksrett, på årsakene til at det var så viktig for opposisjonen å ta makta akkurat nå, og på utfallet av hele prosessen.

En riksrettssak for galleriet
«Reglene rundt en riksrettsprosess må endres for å sikre at det ikke blir en tradisjon å felle upopulære presidenter på sviktende grunnlag så lenge man bare har et flertall i kongressen.» Dette er Pettersens ord, og jeg er fullstendig enig. Men jeg ville sagt at grunnlaget er feil, ikke bare sviktende. Dette er en av hovedårsakene til at jeg betrakter maktovertakelsen som et kupp. For det som har skjedd, er jo nettopp det Pettersen advarer mot: Opposisjonen har misbrukt instituttet riksrettssak for å kaste en upopulær president.

Videre skriver Pettersen om lovgivningen rundt riksrettssak at han er «helt enig i Leiras vurdering om at det nok ikke var lovens intensjon at den skulle brukes slik» og at «den ikke har blitt benyttet mot andre presidenter som har gjort det samme før henne». Han konkluder: «Den egentlige grunnen for at presidenten ble fjernet, er derfor rimelig åpenbart en ganske annen.»

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Men hvorfor tok opposisjonen makta akkurat nå? Hvem ønsker å ta over et Brasil midt i en dyp politisk og økonomisk krise?

Politisk u-sving og hinder for korrupsjonsetterforskning
Én hovedårsak til at opposisjonen ville komme til makta, var å legge om økonomien. Det er helt legitimt. Men interimpresident Temer og hans parti PMDB har flere ganger gått til valg sammen med Dilma Rousseff og PT, seinest for 18 måneder siden. Han har vært hennes visepresident gjennom fem og et halvt år. Da er det i det minste bemerkelsesverdig at Temer og PMDB står i spissen for en så radikal politisk snuoperasjon, langt ut over den kriserammede økonomien. Det er høyst usannsynlig at noe parti ville kommet til makta på et politisk program som det interimregjeringen nå gjennomfører.

Velplanlagt, rask og skitten tror jeg alle som har fulgt saken, kan være enige om, men adjektivet «illegitim» er mer besværlig.

Den andre hovedårsaken dreier seg om korrupsjon, og her må vi inn i den hemmelige overvåkningens verden. De beste indikasjonene på opposisjonens reelle motivasjon kommer fra presidenten i partiet PMDB, allerede nevnte Romero Jucá, mannen som måtte gå fra regjeringen etter elleve dager og som statsadvokaten nå ønsker å fengsle for å hindre Lava Jato-etterforskningen. I en avlyttet samtale sa han rett ut at «Vi må stoppe denne dritten… Vi må skifte regjering for å stoppe denne blødningen». Jucá har i ettertid sagt at han egentlig snakket om økonomien, men samtalen etterlater ingen tvil om at Lava Jato var temaet. Heldigvis har de ikke lyktes. Statsadvokatet Janots anmodning om fengsling av hele PMDB-ledelsen viser at Lava Jato ruller videre.

Utfallet: Et angrep på demokratiet
Det hører med til historien at PMDB hoppet av regjeringsskuta tidlig i 2016. Det var da stemmetallet i Kongressen virkelig begynte å vippe i favør av opposisjonen. Men Michel Temer selv ble sittende, fordi han med hans egne ord «var valgt direkte av folket».

Det å være direkte valgt av folket er viktig. Det er derfor brasilianske presidenter sitter, og skal sitte, tryggere enn norske statsministre. I et parlamentarisk system utgår regjeringen av styrkeforholdet i Nasjonalforsamlingen, som når som helst kan uttrykke mistillit til statsministeren, en statsråd eller hele regjeringen. I Brasil er presidenten direkte valgt av folket, og hun utpeker sine ministre. Riksrettssak skal kun brukes i saker der en president har gjort seg skyldig i alvorlige forbrytelser i embets medfør.

Nå er saken i Brasil kort oppsummert denne: En upopulær, men direkte valgt president – Dilma Rousseff – er suspendert som følge av en riksrettssak satt i gang på feil grunnlag. Hun er erstattet av en person -– Michel Temer – som er enda mer upopulær enn henne, høyst sannsynlig mye mer korrupt, og som er i ferd med å gjennomføre en politikk som ingen presidentkandidat ville ha blitt valgt på ved direkte valg. Samtidig peker mye på at én hovedmotivasjon for maktovertakelsen er å hindre en pågående korrupsjonsetterforskning i å nå det politiske toppsjiktet. Dette er illegitimt i mine øyne. Ja, jeg mener det er et angrep på selve det brasilianske demokratiet. Og dette gjør at jeg ikke nøler med å kalle maktskiftet et kupp.

SE OGSÅ: LA OSS KALLE ET KUPP FOR ET KUPP

Militærkupp?
Til slutt: Pettersens motstand mot å bruke begrepet kupp ligger i en bekymring for at man kan vanne ut begrepet. Da vil man stå «dårligere rustet den dagen militæret i Brasil eller andre latinamerikanske land griper makten fra en demokratisk valgt president».

Her synliggjøres kanskje årsaken til våre ulike syn på begrepsbruk. Pettersen synes å mene at et «kupp» er det samme som «militærkupp». Det er det ikke, et kupp kan ha flere former. I Brasil har det tatt formen av en massiv svertekampanje i media og i politikken, en koordinert konspirasjon i Kongressen, skandaløse avgjørelser i rettsvesenet og en illegitim riksrettssak satt i gang av korrupte kongressmedlemmer.

Denne teksten er også publisert på Leiras Brasil-blogg BrasiLeira.no.