Brasil: La oss kalle et kupp for et kupp

Demonstrasjon mot kuppet i Brasil for to uker siden. Foto: Art Against Oppression Demonstrasjon mot kuppet i Brasil for to uker siden. Foto: Art Against Oppression

Det som har skjedd i Brasil, er et statskupp, i betydningen velplanlagt, rask, skitten og illegitim maktovertakelse.

La oss kalle en spade for en spade. 12. mai var verden vitne til et kupp i Brasil. Jeg nøler ikke med å kalle det et statskupp, i betydningen velplanlagt, rask, skitten og illegitim maktovertakelse. Å kalle det noe annet er å la kartet stå i veien for terrenget, å la juridiske spissfindigheter overskygge politiske realiteter.

På overflaten er president Dilma Rousseff stilt for riksrett. Hun er mistenkt for å pynte på nasjonalregnskapet for 2014 ved å flytte penger mellom ulike statlige organer, uten autorisasjon fra Kongressen. Merk: Hun er ikke mistenkt for korrupsjon. Rousseff er nå suspendert fra presidentembetet, og visepresident Michel Temer har overtatt som statsoverhode så lenge rettssaken varer, i maksimum 180 dager.

Brasils gamle elite har nå lykkes med å ta tilbake presidentpalasset, etter å ha tapt for Arbeiderpartiet (PT) og venstresida i fire presidentvalg på rad.

Så langt, så vel. Men skal vi forstå det som nettopp har skjedd, må vi se gjennom det komplekse nettet av lover og forskrifter, Kongressens prosedyrer og Høyesteretts riter for riksrett. Vi må vi se realitetene på bakken: Det er Brasils gamle elite som nå har lykkes med å ta tilbake presidentpalasset, etter å ha tapt for Arbeiderpartiet (PT) og venstresida i fire presidentvalg på rad. Ved makta sitter nå en president som er enda mindre populær enn Dilma Rousseff, en regjering som er dypere involvert i korrupsjon enn den forrige og som er i ferd med å gjennomføre et politisk program det er høyst tvilsomt at noen kandidat ville blitt valgt på ved et demokratisk valg.

For ordens skyld: Dette er ikke et partsinnlegg i debatten om Dilma Rouseff har vært en god eller dårlig president. Det er heller ikke meningen å si noe om hvem som er best egnet til å styre Brasil i dagens krise. I denne teksten vil jeg se på prosessen som har ledet fram til riksrett og begrunne hvorfor jeg mener ordet «kupp» er det beste for å beskrive hva som har skjedd. Jeg vil også se på hvem som nå har tatt over makta, og ikke minst: Hvorfor?

Historien om maktovertakelsen inneholder alle ingrediensene til en politisk thriller fra Hollywood: Korrupsjon, maktmisbruk, hemmelige telefonavlyttinger, væpna politi og mange, mange milliarder dollar. Ifølge nylig lekkede samtaler kan et hovedmotiv ha vært å stoppe korrupsjonsetterforskning, og både militæret og høyesterett skal ha vært innforstått med det som skjedde. Noen ganger overgås Hollywood av virkeligheten…

Ifølge nylig lekkede samtaler kan et hovedmotiv ha vært å stoppe korrupsjonsetterforskning.

Oppbygging siden valgnatta i 2014
La oss ta et tilbakeblikk på de siste 18 månedenes hendelser. I november 2014 ble Dilma Rousseff (PT) gjenvalgt som president, med Michel Temer fra det ideologiløse maktpartiet (PMDB) som sin visepresidentkandidat. Valget var jevnt, motkandidaten Aécio Neves fra det høyreorienterte sosialdemokratiske partiet (PSDB) fikk 48,4 prosent av stemmene.

Helt siden valgnatta har enkelte i opposisjonen snakket om å fjerne presidenten. Aécio Neves´ parti protesterte mot det de mente var valgfusk. Millioner protesterte i gatene mot korrupsjon, vanstyre, økonomisk krise, president Dilma, tidligere president Lula og partiet PT. Noen få demonstranter tok til og med til orde for «militær intervensjon». Landets ledende mediehus var samstemte i sin kritikk av presidenten.

Samtidig rullet den gigantiske korrupsjonssaken Operasjon Lava Jato (Bilvask) videre. Stadig flere næringslivstopper og politikere ble mistenkt og arrestert. Alle de store politiske partiene viste seg dypt involvert, både til venstre og høyre.

Noen få demonstranter tok til og med til orde for «militær intervensjon». Landets ledende mediehus var samstemte i sin kritikk av presidenten.

I mars 2016 eskalerte det. Tidligere president Lula ble hentet av bevæpnet politi i hjemmet sitt og bragt inn til avhør, mistenkt for å ha mottatt tjenester fra kvegbaroner og store byggeselskaper. Noen dager etter var det store, koordinerte demonstrasjoner mot Dilma, Lula og PT over hele landet. Og i Kongressen satte Underhusets president Eduardo Cunha (PMDB) 17. april som dato for den første avstemningen om riksrettssak mot president Dilma. Svaret i Underhuset ble som kjent ja, og saken gikk videre til Senatet. 12. mai svarte også Senatet ja, med stort flertall. President Rousseff ble suspendert med umiddelbar virkning.

Et bilde taler mer enn tusen ord. Kikk nøye på Dilma Rouseffs (foreløpig) siste, og Michel Temers første tale som Brasils president i går. Hvem representerer de?
Et bilde taler mer enn tusen ord. Kikk nøye på Dilma Rouseffs (foreløpig) siste, og Michel Temers første tale som Brasils president 12.mai. Hvem representerer de?

Absurditetene så mange at de glemmes
Jeg mener prosessen fram mot riksrettssak har vært et mørkt kapittel i det brasilianske demokratiets historie. Her er fem eksempler:

  1. Politiaksjonen mot tidligere president Lula i mars, med et tredvetalls bevæpna og soldatutstyrte politimenn utenfor huset hans, var å skyte spurv med kanoner. Lula hadde vært inne til avhør om samme sak flere ganger tidligere, og hadde alltid dukket opp frivillig. Saken var lekket til pressen, så det var fullt av fotografer der. Den mest nærliggende forklaringen jeg kan finne er at noen i politiet eller rettsvesenet, eller noen med sterke kontakter der, ønsket å skape et inntrykk av at Lula var arrestert, snart fengslet, at nå var også hans tid kommet.
  2. Politiet overvåket telefonsamtaler mellom Lula og sittende president Dilma, og de ble lekket til pressen samme dag som de ble tatt opp.
  3. Krumtappen i kampanjen for riksrettssak var presidenten i Underhuset, Eduardo Cunha (PMDB). Han er regnet som en av de mest korrupte og hensynsløse i brasiliansk politikk, og han satte i gang prosessen mot president Dilma blant annet i håp om å redde sitt eget skinn. Høyesterett har nå suspendert ham fra stillingen, fordi han er tiltalt for korrupsjon og maktmisbruk, og for å ha brukt stillingen for å trenere etterforskningen av seg selv.
  4. Underhusets avstemning 17. april var en skandale. Et sirkus. De aller fleste av de som stemte for å åpne riksrettssak, fortalte i flammende appeller at de gjorde det for kona, for barna, for hjembyen og for Brasil framtid. Den beste(?) var representanten som gjorde det «for forsikringsagentene i hele Brasil». Den verste var Jair Bolsonaro (PSC) som dedikerte sin stemme til en av militærdiktaturets verste torturister. Dilma Rousseff var en av dem som ble torturert under diktaturet. Svært få nevnte overhodet det presidenten var anklagd for.
  5. Eduardo Cunhas etterfølger som president i Underhuset, Waldir Maranhão (PP), annullerte avstemningen 17. april. Senatspresident Renan Calheiros (PMDB) kalte avgjørelsen en vits, og sa han ville holde avstemning i Senatet likevel. Dagen etter trakk Waldir Maranhão avgjørelsen tilbake, uten begrunnelse.

I realiteten har ingen i opposisjonen virket særlig opptatt av det presidenten var anklaget for, nemlig uautoriserte overføringer mellom statlige organer, ut over at det var en anledning for å stille henne for riksrett. Det hører med til historien at alle tidligere presidenter siden 1980-tallet har gjort samme type overføringer, og at det har vært praksis i mange av Brasils delstater også. Presidenten selv kaller det administrative ordninger.

 

Underhusets avstemning 17. april var en skandale. Et sirkus.

 

Men var det et kupp?
De fleste internasjonale mediehus har inntil nå unngått å bruke ordet kupp om maktovertakelsen. Jeg mener det er feil. Jeg mener kupp er det mest dekkende begrepet for å forstå hva som faktisk har skjedd.

I Bokmålsordboka defineres et kupp som «rask maktovertakelse, statsomveltning». Ifølge den definisjonen var det et soleklart kupp vi så i Brasil for to uker siden. Samme ordbok definerer statskupp som en «plutselig forfatningsstridig endring av statsforfatningen i en stat, iverksatt av statsoverhode, regjeringssjef, medlemmer av regjeringen eller offiserer».

Vi har ikke sett en endring av Brasils statsforfatning, grunnloven fra 1988. Men tolkningen Eduardo Cunha (PMDB) og Brasils Kongress har valgt når det gjelder bestemmelsene om riksrettssak skurrer kraftig. Jeg mener det aldri har vært lovens intensjon at en valgt president – uansett hvor upopulær hun er – skal kunne stilles for riksrett på grunn av detaljer i hvordan hun velger å administrere landet. Selv om det kan kvalifisere til forseelser av regelverk. En riksrettssak skal reserveres tilfeller der utøvende president i embeds medfør gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser.

I Bokmålsordboka defineres et kupp som «rask maktovertakelse, statsomveltning». Ifølge den definisjonen var det et soleklart kupp vi så i Brasil for to uker siden.

Men de militære var ikke involvert, kan man innvende. Det er korrekt. Det var heldigvis ikke et militærkupp, og det er et stort framskritt siden kuppet i 1964. Da tok de militære makten og ble sittende med den i 21 år. En annen innvending mot bruken av ordet kupp er at Høyesterett har godkjent prosessen ved gjentatte ganger å avvise regjeringens protester og forsøk på å kansellere den. Det er også korrekt. Det har også vært et av kronargumentene til den brasilianske opposisjonen underveis. Til det må jeg bare si at brasiliansk høyesterett i 1964 gikk god for militærkuppet. Og at det er her vi må prøve å skille mellom de formelle, juridiske prosessene og de faktiske, politiske realitetene. Vi snakker om et kupp i essens, men muligens ikke i form.

Brasils gamle elite tar makta tilbake
Et raskt blikk på interim-president Temer, hans nye regjering og dens første avgjørelser taler et tydelig språk:

  1. Michel Temer er nettopp dømt for ulovlig valgkampfinansiering i 2014, og er ilagt en åtte år lang karantene mot å stille til valg i Brasil. Han er, i motsetning til Dilma Rouseff, mistenkt i den store korrupsjonssaken Lava Jato.
  2. Av den nye regjeringens 23 medlemmer er samtlige 23 hvite, velstående, middelaldrende menn. Ingen kvinner. Ingen afrobrasilianere.
  3. Flere departementer og direktorater er nedlagt, og det var på tide. Men det er langt fra tilfeldig hvilke: Kulturdepartementet, Departementet for kvinner, «raselikhet» og menneskerettigheter, Departementet for familiejordbruk og det riksrevisjonsliknende organet CGU er alle historie.
  4. De første signalene fra den nye regjeringen viser at de ønsker å haste gjennom en rekke høyreradikale saker som brasilianske velgere neppe ville gått med på, inkludert å svekke definisjonen av slaveri og tilbakekalle anerkjenningen av urfolks territorier. I økonomien signaliserer Regjeringen en krapp sving i nyliberal retning, med privatiseringer, budsjettkutt og reduserte sosiale programmer. Langt i fra stø kurs fra visepresidenten, altså.
  5. Sju av regjeringsmedlemmene er mistenkt i korrupsjonssaken Lava Jato. Verst ute å kjøre er planleggingsminister Romero Jucá (PMDB), som etter at denne teksten ble påbegynt allerede er kastet, mistenkt for konspirasjon på høyt nivå.

Spektakulære avsløringer om komplott
Og det er her historien nærmer seg Hollywood. For mandag 23. mai våknet Brasil til en av sine mest spektakulære lekkasjer av overvåkningsmateriell noen sinne. Landets største avis, Folha de São Paulo, hadde fått tilgang på en samtale mellom landets nye planleggingsminister, Romero Jucá, og en tidligere oljetopp, Sérgio Machado.

Av den nye regjeringens 23 medlemmer er samtlige 23 hvite, velstående, middelaldrende menn.

Samtalen fant sted i mars, noen uker før avstemningen i Underhuset, og inneholder en lang rekke oppsiktsvekkende utsagn som belyser hva som var det egentlige målet med riksrettssaken. Jucá sier rett ut at et regjeringsskifte og Temer som president ville være den beste måten å «stoppe blødningen» som operasjon Lava Jato representerer. Videre sier han at han har snakket med topper både i militæret og i Høyesterett, og at de er innforstått med det som er under oppseiling.

Tapen stammer sannsynligvis fra et opptak som Sérgio Machado har gjort selv, for å kunne få redusert straff. Brasiliansk media skriver at han sannsynligvis har opptak fra samtaler med andre topper i den nye regjeringen også, så det er mulig det kommer flere lekkasjer framover. Uansett: Om bare en liten del av det Romero Jucá sier skulle vise seg å stemme, er det et gigantisk komplott mot president Dilma Rousseff og Operasjon Lava Jato vi har vært vitne til i Brasil de siste månedene.

Jucá sier rett ut at et regjeringsskifte og Temer som president ville være den beste måten å «stoppe blødningen» som operasjon Lava Jato representerer.

Og da er vi tilbake til start: Det er nå sterke bevis for at maktovertakelsen i Brasil 12. mai IKKE handlet om det president Dilma Rousseff var mistenkt for i riksrettssaken. Det var i stedet en velplanlagt, skitten og illegitim maktovertakelse med to mål: a) å få på plass en ny, høyreliberalistisk regjering, for slik å kunne endre politikken til fordel for Brasils gamle elite. Og b) å stoppe korrupsjonsetterforskningen Lava Jato, for å spare de korrupte politikerne i den brasilianske Kongressen.

Vi her hjemme bør kalle barnet ved dets rette navn. La oss kalle et kupp for et kupp.

Denne teksten er også publisert på Leiras Brasil-blogg BrasiLeira.no.

  • http://gemensam.wordpress.com/ Jan Wiklund

    Hela affären visar hur små toleransnivåer överklassen i regel har. Lula-Rousseffregimen har lyckats minska ojämlikheten från 60 till 50 procent på giniskalan, det är nog. I övrigt har föga gjorts för att begränsa finansmaffians makt. Den nyliberala politiken har legat fast, se http://www.econ.cam.ac.uk/dae/repec/cam/pdf/cwpe1030.pdf. Kanske är detta orsaken till att försvaret har varit så lamt?