Valget til en generasjon

syriza1

Det venstreradikale partiet Syriza, som ved valget i 2009 fikk 4,6 prosent av stemmene, vant i går det greske valget så det sang. Med 36,3 prosent av stemmene, og 149 seter i parlamentet, har det venstreradikale alternativet i Hellas definitivt skrevet historie. Da de var to mandater fra absolutt flertall, har Syriza alt dannet regjering med partiet «Uavhengige grekere», som også er mot kuttpolitikken, men ellers på den andre siden av den politiske skalaen. Venstresida over hele Europa feirer med overskrifter om at håp, verdighet og forandring er på vei, og med god grunn. For selv om det er irriterende at de tapte rent flertall på målstreken, sender valget et tydelig signal som er viktigere enn hvem som nå danner regjering. Det er egentlig rart økonomi og politikk i så stor grad styres av følelser og hvordan man reagerer på tegn, men sånn er det engang: Syrizas seier sender et signal om at det må bli slutt på den feilslåtte kuttpolitikken, og det plukkes nå opp i Europa, og ikke bare av venstresiden.

Les også intervju med Alexis Tsipras, Hellas’ nye statsminister: – Vi har blitt regjert av banker alt for lenge.

Ligner det tyske valget
Det greske valget i går minner mye om det tyske valget i 2013, som jeg dekket for Manifest Tidsskrift fra Berlin. Også da var det åpenbart hvem, Angela Merkel og CDU, som ville vinne, spørsmålet var da som nå om det ble med rent flertall. Det ble det ikke, Merkel tapte, lik Tsipras i går, på målstreken, og var nødt til å finne en koalisjonspartner. Det ble som kjent sosialdemokratiske SPD, en koalisjon av to hovedfiender som ville vært utenkelig før krisa.

Nå har grekerne stemt for noen som sier klart i fra at alternativer er mulig, og det vil få ringvirkninger.

Men som vi har sett: mye som ville vært utenkelig for bare noen år siden har blitt normalt med finanskrisen; som teknokratregjeringer, utenlandske finansinstitusjoner som styrer demokratiske staters politikk og endrer både lover og grunnlover, og statsbudsjetter som må sendes til utlandet før de kommer tilbake igjen til nasjonalforsamlingene. Veldig mye underlig, udemokratisk høyrepolitikk er innført. Venstresidas beskjedne håp er at ting som virker tilsynelatende umulig innenfor det rådende paradigmet, som gjeldssanering, en regjering til venstre for New Labour-ideologi og en annen retning for Europa, skal vise seg å ikke være så umulig likevel. Merkel vant ikke rent flertall den septemberkvelden for halvannet år siden, men hun har hatt betydelig makt siden likevel. Det er bare å ønske Tsipras det samme nå.

Les også Kajsa Ekis Ekman: Historisk valg for nye venstre.

Avgjørende i vår generasjon
Påstanden om at det ikke finnes noe alternativ til å kutte i offentlig sektor, åpne for mer midlertidige ansettelser og å kutte i lønninger og pensjoner, samtidig som ulikheten har økt drastisk, har lenge vært enerådende. Nå har grekerne stemt for noen som sier klart i fra at alternativer er mulig, og det vil få ringvirkninger. Foreldregenerasjonen til oss som er unge i dag, så også til Sør-Europa da de var unge og diktaturene falt en etter en: Nellikrevolusjonen i Portugal i 1974, Juntaens fall i Hellas samme år og Francos død i Spania mot slutten av 1975. Dette var store begivenheter som innevarslet håp og frihet i deres tid. Gårsdagens valg har samme funksjon for oss: det er vår generasjons valg, vår tid til å juble selv om framtida er uviss.

Det er vår generasjons valg, vår tid til å juble selv om framtida er uviss.

Og nå kommer flere valg og viktige hendelser. Først ut er Spania, hvor radikale Podemos ser ut til å vinne en rekke lokalvalg og store byer allerede i mars. Alle kommer til å være på vakt framover, og de som må være det mest, er venstresida, som må stå fram som klare alternativer og yte bistand på tvers av landegrenser.

Les også Ellen Engelstad: Oppgjør med kuttpolitikken

Nå snur det
Det er Podemos alt i gang med. Partiets karismatiske leder Pablo Iglesias har stilt opp i den greske valgkampen og gratulerte valgseieren ved å twitre at Hellas endelig har en regjering framfor en utsending fra Tyskland. På torsdag kom Iglesias opp på scenen på Omonoia-plassen i Aten og klemte Syriza-leder Alexis Tsipras mens Leonard Cohen sang fra anlegget: First we take Manhattan, then we take Berlin.

Det var et veldig rørende og velregissert øyeblikk, men rekkefølgen i låta er ikke helt tilpasset forholdene. Europa har i de siste årene beveget seg stadig lengre vekk fra sine etterkrigsidealer med gratis helse og utdanning og en sterk velferdsstat, og gått mer i amerikansk retning hvor private forsikringsselskaper og tykkelsen på lommeboka har mer å si. Svært mange på den europeiske venstresida, med Syriza og Podemos i spissen, vil ta Europas sjel som et sosialt og rettferdig kontinent tilbake. Det første som står i veien for det, er Berlin, som står steilt på at troikaavtalene ikke er på forhandlingsbordet. Men de mister momentum og de vil tape. Når den etappen er tilbakelagt, kan de gode, gamle europeiske idealene om frihet, likhet og brorskap spres videre ut i verden, blant annet inspirere USA til alternativer. Først tar vi Berlin, så kan vi innta Manhattan.

Denne teksten er en sampublisering med Dagbladet.

  • Pingback: Slutt på feilslått kuttpolitikk? | Norges Sosiale Forums nettavis()

  • Sverre Holte

    Pleier ikke aa skrive slike kommentarer, men her var det mye rart.

    Utenkelig med tysk samlaingsrgjering ‘foer krisa’? Tyskland hadde SPD/CDU samlingsregjering 1966-1969 og 2005-2009.

    Jeg forstaar heller ikke at venstresiden kan juble over at grekerne naa vil tilbake til et samfunn hvor majoriteten av de velbemidlede ikke betaler skatt. Sammenlikningne med diktaturenes fall paa 70-tallet er paa jordet. Grekerne har gjentatte ganger etter demokratiet ble innfoert stemt paa regjeringer som forfalsker statsregnskaper og som ikke soerger for skatteinnkreving.

    Det skal bli spennende aa se hva Syriza faar til. Jeg oensker dem det beste for grekernes skyld, men aa legge skylden paa EU og Merkel for at de er i et ufoere blir skivebom og vil bare hindre gjennomfoering av reformer enten der er av sosialistisk eller kpaitalistisk art.

    Sverre Holte

  • legi_intellexi_condemnavi

    Dette er så lite gjennomtenkt at det er latterlig, du må rett og slett ikke ha den videste anelse om økonomi for å kunne støtte slik svada. Plasser deg selv ute på en øy med en fisk på lager og rop høyt her skal det ikke spares spis den fisken, rop så ut nei, jammen her skal det ikke spares. Hvor har du egentlig tenkt å få tak mer mat når lagret er tomt, er dere sosialister tilstrekkelig dumme til å tro du kan forbruke ingenting til noe?

  • Victor Lima

    Og nå tusenkroners-spørsmålet: Hvem skal betale for dette? Engelstads komplette uvitenhet om enkle, økonomiske mekanismer er total, hvilket er et vanlig fenomen blant venstreekstremister. Som litteraturviter har hun naturlig nok heller ingen som helst
    forutsetninger for å forstå slike problemstillinger. Jeg tviler på at tyske, nederlandske og finske skattebetalere er lystne på å betale mer enn de over 2.000.000.000.000 kronene de allerede har pumpet inn i gresk økonomi for å redde dem, til ekstremt gunstige vilkår (mange år med rentefritak, over 30 års tilbakebetalingstid og når de en gang skal betale renter er denne langt under markedsvilkår, ca. 1,5%). Denne enorme subsidien av Hellas med vennlig hilsen tyske, nederlandske, finske og andre produktive skattebetalere i Eurosonen utgjør nesten 5% årlig av det greske BNP de neste 30 årene . Dvs at fabrikkarbeidere i Dresden, parkeringsvakter i Helsinki og lærere i Rotterdam betaler dyrt for at udugelige, korrupte grekere har mesket seg med lånte penger i mange år, og nektet å gjennomføre reformer som kunne satt dem i stand til å klare seg på egen hånd, uten lånte penger. Når T-baneførere i Athen har hatt nesten 1.000.000 i årslønn (NOK), bl.a. fordi de får tillegg for å møte på jobben(!), holde ruten osv. eller at man har kunnet arve(!) pensjonen fra statsansatte foreldre dersom man er ugift så er det intet mindre enn en pervers frekkhet å skrike til sine velgjører at «nei, vi vil fortsette vår udugelige livsstil som før, og dere i Berlin, Turku og Harlem har vær så god å fortsette å betale for denne udugeligheten inn i evigheten». Hadde ikke det vært for de enorme sosiale konsekvensene av en Grexit hadde det vært et ypperlig case til skrekk og advarsel for andre dysfunksjonelle Euro-land å sparke grekerne ut og la dem seile sin egen sjø med nye drakmer, som vil falle 75% i verdi mot Euro over natten, og sikre dem renter på 20-25% i året. Finnes det så ingen alternativer til dagens løsninger i Hellas og andre PIGS-land? Joda, Island og Irland har begge klart å arbeide seg ut av sine respektive kriser, men da snakker vi om land som ikke har den inngrodde korrupsjonskulturen som vi ser i latin-Europa og Hellas, resultatet av en flere tusen år lang forhistorie. Det eneste positive med Syriza´s valgseier er at de tilsynelatende står helt på utsiden av de vanlige, gjennomkorrupte strukturene i skjæringspunktet mellom politikk og næringsliv. Klarer de å gjøre noe med dette, er jeg nesten villig, for en periode, til å lukke øynene for den totale mangelen på realitetsforståelse som preger partiet, og som ville vært Venezuela verdig. Ulempen er bare at venstreekstemister som har kommet i posisjon slik vi nå ser i Hellas har 100% «failure rate», og uten unntak har kjørt sine respektive land enda mer i grøften.

  • frankharder

    Blir pinlig berørt av å lese Engelstad. I beste fall naiv og i verste fall totalt kunnskapsløst.
    Det herjer fortsatt sovjetiske tilstander i Hellas når det gjelder både stat og økonomi. Mange grekere har en forventning om at staten skal løse alt for dem. Det jobber ca. 40 årsverk klokka rundt i Bruessel og Hellas med oppdrag fra EU for analysere og forbedre den Greske økonomien. Gjennom systematisk arbeid har man greid å reformere bla. skatte og toll systemer, samt satt opp nye insentiver for å gjøre Hellas mer attraktiv for unge gründere. Det som Hellas trenger er en fellesforståelse for et regelverk som er lik for alle; alle må betale skatt og den skal forvaltes på en etterrettelig måte. At Syriza er i opposisjon og mot «kuttpolitikken» er ikke bra nok. Ord som «spare», «disziplin» og «fellesansvar» burde bli den nye credoen.
    Vi får håpe at frøken Engelstad har mere kustus på Kazantzakis, Brecht og Schiller. Europeisk politik og grunnleggende økonomi er ikke hennes forte.

  • Ulf H. Stokke

    Det blir spennende å se hva de kan få til. For en mulighet! Spania og Irland kommer forhåpentligvis etter. Håper de husker den pågående klimakatastrofen også…

  • Jo Skårderud

    Strålende artikkel. Endelig tegn på at motkreftene klarer å bruke økonomisk og økologisk krise til å mobilisere, Happy days.