Ut av Lofotens skygge

Jeg har vært med to av de fem gangene miljøbevegelsen har sikra et fortsatt oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Jeg har samla underskrifter, stått på stand, bakt kake, til og med vært med på homeparty for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Men norsk oljeutvinning er mer enn bare Lofoten.

Oljeboring i Lofoten har utviklet seg til å bli selve lakmustesten på god miljøpolitikk. Under sist valgkamp var dette den desidert viktigste miljøsaken. Til tross for at vi fikk et Storting med flertall for å åpne områdene for oljeboring, forplikta de blåblå seg likevel til å holde områdene stengt i fire nye år. Hvorfor?

Derfor var det lett for Høyre og Frp å gi opp Lofoten
En åpenbar forklaring er selvfølgelig at det var et unisont krav fra Venstre og Kristelig Folkeparti i forhandlingene om samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige partiene. Kravet var godt kjent allerede fra valgkampen startet. Og med all respekt for Venstre og KrF sin innsats under forhandlingene, så kan det virke som utfallet var gitt allerede ved inngangen til forhandlingene. Under partilederdebatten valgnatta var det Lofoten Erna Solberg trakk fram som det første, konkrete stridsspørsmålet for de fire borgerlige partiene. Men saken lot seg også løse relativt greit fordi den var viktigere for Venstre, KrF og miljøbevegelsen enn den var for Høyre, Frp og oljenæringen.

Saken lot seg også løse relativt greit fordi den var viktigere for Venstre, KrF og miljøbevegelsen enn den var for Høyre, Frp og oljenæringen.

Joda, oljeindustriens budskap har hele tida vært at Lofoten er helt nødvendig for å opprettholde samme utvinningsnivå som i dag. Og de uttrykte stor skuffelse da det ble kjent at også de blåblå vil holde området stengt – inntil videre. Direktøren for Norsk olje og gass, Gro Brækken, kalte beslutningen udemokratisk.

Ny godtepose
Samtidig lider ikke oljeindustrien noen nød. Tvert imot har de aldri hatt større plass å boltre seg på. De siste årene har vi stadig sett nye rekordinvesteringer i på norsk sokkel. I fjor bikka investeringene 200 milliarder kroner. Det meldes stadig om nye storfunn, og i 2012 advarte Statoil om at leverandørindustrien ville få problemer med å holde tritt med selskapets høye aktivitetsnivå . 

– Produksjonstall og prognoser vil ikke bli rammet av utsettelsen av Lofoten og Vesterålen fordi andre områder kan kompensere for dette, sa nordområdeprofessor Johan Petter Barlindhaug til Teknisk Ukeblad i høst. Så da Erna Solberg utpekte Lofoten som det store stridsspørsmålet for mulig borgerlig samarbeid, kunne hun gjøre det fordi oljeindustrien nettopp hadde fått et stort nytt område.

I juni 2013 åpna den rødgrønne regjeringa Barentshavet Sørøst for oljeutvinning– det første nye havområdet som er åpna siden 1994. Det var kun Venstre og KrF som protesterte da saken ble behandlet i Stortinget. Ifølge Oljedirektoratets tall er det langt mer olje og gass i Barentshavet Sørøst enn utafor Lofoten. Så hvorfor ble ikke det en større sak?

125 milliarder
Det enkle svaret at dette trolig var et rødgrønt kompromiss. SV og Sp fikk vernet Lofoten, Arbeiderpartiet fikk åpnet Barentshavet Sørøst. Barentshavet Sørøst er heller ikke Lofoten. Det er ikke et yndet reisemål for folk og fisk, og det er ikke en like klar konflikt mellom fiskerinæring og oljenæring. Men at åpninga av dette området ikke ble en større sak illustrerer godt hvordan kampen om Lofoten har skygget for to andre viktige debatter.

Virkeligheten, med nye områder, nye storfunn og rekordinvesteringer år etter år, gjør dommedagsprofetiene til skamme.

Hver gang åpningen av Lofoten har blitt utsatt, har oljeindustrien kommet med sine dommedagsprofetier. Vi får høre at Lofoten er livsviktig for å opprettholde utvinningsnivået, og tidligere i høst kunne vi lese at vi taper 125 milliarder kroner på å holde Lofoten fortsatt oljefritt de neste fire årene. Men virkeligheten, med nye områder, nye storfunn og rekordinvesteringer år etter år, gjør dommedagsprofetiene til skamme.

En annen virkelighet
Men disse utspillene er viktige av enda en grunn. De har som grunnleggende premiss at vi skal opprettholde eller øke norsk oljeproduksjon. Det er et premiss som ikke har blitt tydelig nok utfordret. Miljøpartiet De Grønne og andre aktører lyktes et stykke på vei i å løfte saken om oljeutvinningstempoet i valgkampen. Men det er fortsatt et stort sprik mellom medieoppslag som problematiserer utvinningstempoet, og jubeloppslagene ved hvert nye, store oljefunn. I tillegg holdes oljemotstanderne ansvarlig for tapte inntekter og tapt utvikling – hadde det ikke vært for oss kunne vi fått mange milliarder inn i statskassa.

Klimamålene er ikke forenlig med å åpne nye områder for oljeboring, enten det er snakk om Lofoten eller andre steder.

Når Lofoten har blitt til en så stor sak for oljeindustri og miljøbevegelse, blant politikere og i media, har det tatt fokus fra den grunnleggende debatten om oljeutvinningstempoet og det faktum at oljeindustrien (og Olje- og energidepartementet) opererer med tall og målsetninger som er i direkte konflikt med våre klimamålsetninger.

Norge har, i likhet med en rekke andre land, forplikta oss til å holde temperaturøkningen under to grader, det såkalte togradersmålet. Hvis vi skal ha bare 50 prosents sjanse til å nå togradersmålet, altså unngå det som omtales som farlige klimaendringer, må minst 2/3 av oljen, kullet, og gassen vi alt har funnet bli liggende i bakken. Det budskapet kommer ikke bare fra miljøbevegelsen, men fra det konservative Det internasjonale energibyrået (IEA). Klimamålene er ikke forenlig med å åpne nye områder for oljeboring, enten det er snakk om Lofoten eller andre steder. Men hittil er dette noe oljeindustrien og flesteparten av norske politikere velger å ignorere. Tvert imot vil de inn i stadig nye områder, og stadig lenger nord.

Risikofylt
Den andre debatten som forsvinner i skyggen av Lofoten er debatten om hvilke konkrete områder vi tillate eller verne for oljeboring. Ikke bare bruker vi enorme summer på å lete etter olje som klimaet uansett ikke har råd til at vi tar opp. Oljeindustrien går også inn i stadig mer risikofylte områder og kontroversielle prosjekter. Debatten rundt det kontroversielle oljesandprosjektet i Canada har nærmest stilnet, og det har hittil vært lite diskusjon rundt Statoils tilstedeværelse i Nigeria eller frammarsj i Arktis. Sistnevnte er et godt eksempel, siden det har noen av de samme utfordringene som Lofoten.

Statoil planlegger verdens nordligste prøveboring i Barentshavet Sørøst, og de har sikra seg lisenser rundt hele Polhavet. Vi har fortsatt ingen teknologi for å rydde opp et oljesøl i is.

I Arktis møter oljeselskapene ekstreme forhold: mørketid, høye bølger og is. Det er ikke uten grunn at både Shell og ExxonMobil har trukket seg fra eller utsatt arktiske prosjekter det siste året, med begrunnelsen at de ikke var klare for arktiske forhold. Statoil planlegger verdens nordligste prøveboring i Barentshavet Sørøst, og de har sikra seg lisenser rundt hele Polhavet. Vi har fortsatt ingen teknologi for å rydde opp et oljesøl i is. Statoil  gambler med et av verdens siste, tilnærma urørte naturområder – leveområdene til isbjørn, hvalross, sel og flere millioner mennesker. Hvis 2/3 av fossile ressurser må bli liggende gir det ingen mening å lete etter mer olje, og attpåtil i et av de mest utilgjengelige og risikofylte områdene som finnes.

Nytt utgangspunkt
Både oljeindustrien og oljeministeren har allerede lovet Lofoten-omkamp om fire år, og da må miljøbevegelsen mobilisere igjen. Vi kan kanskje ikke si at Lofoten er oljeindustriens «avledningsmanøver», men det er ikke til å komme bort fra at miljøbevegelse og miljøpartier har brukt mye krefter på saken de siste årene, mens oljeindustrien får stadig nye områder som «plaster på såret» for hver utsettelse.

Jeg sier ikke at vi skal ofre Lofoten. Men kanskje vi kan bruke de neste 3,5 årene (så sant regjeringen blir sittende så lenge) til å snakke om flere sårbare og risikofylte områder enn Lofoten. Miljøbevegelsen må ikke la seg lure til å redusere norsk oljepolitikk til spørsmålet om Lofoten. Vi må sette et nytt premiss for oljedebatten: områder stengte for oljeutvinning er ikke tapte inntekter, men nødvendig for at vi skal oppfylle klimaforpliktelsene våre og skape fornybar-Norge. Da er det oljeindustrien som får forklaringsproblemer.

Fotografiet i forsidebanneret er tatt av Reine og Gravdalsbukta i Lofoten i september av Simo Räsänen. 

  • Kyrre Sørensen

    Enig