Tunghørte eliter

listen_frank

Den liberale eliten må våkne opp og lytte, skriver den amerikanske forfatteren og journalisten Thomas Frank i sin nye bok om det Demokratiske partiet i USA. Men hvem er egentlig liberalerne? I Norge forbindes betegnelsen med velmenende, markedselskende og klasseblinde strømninger rundt partiet Venstre. I USA har liberalerne tradisjonelt vært mer knyttet til kravet om sosial rettferdighet og president Roosevelts New Deal. De er ikke Venstre, men venstresida. Boka Listen, Liberal viser hvordan det liberale partiet Demokratene siden 1970-tallet har beveget seg stadig lengre vekk fra det idealet og mot en mer norsk definisjon. Folkets parti har sluttet å lytte til folket, og det er, som vi erfarer i årets amerikanske presidentvalg, et problem.

Folkets parti har sluttet å lytte til folket.

Thomas Frank har skrevet flere bøker om den korrupte og skakkjørte politikken i USA, mest kjent er han for What’s the matter with Kansas? (2004), som undersøker hvorfor arbeidere i Kansas stemmer på Republikanerne, på tross av at det er i mot deres økonomiske interesser. Prosjektet ligner den hjemlige Frp-koden (2007) av Magnus Marsdal. Årets Listen, Liberal er et slags speilbilde av boka om Kansas, nok et svar på hvorfor arbeiderklassen kjenner seg hjemløs i det politiske landskapet, denne gangen ved en utskjelling av Demokratene. De er selvsagt ikke bare udugelige, særlig sammenlignet med motparten, men for Frank er det sentrale spørsmålet følgende: Hvorfor har ikke Demokratene gjort noe med den økende ulikheten i USA på tross av at det er det store sosiale spørsmålet i vår tid?

Årets Listen, Liberal er et slags speilbilde av boka om Kansas, nok et svar på hvorfor arbeiderklassen kjenner seg hjemløs i det politiske landskapet.

Svaret finner han rundt presidentvalget i 1972, da Demokratene nettopp hadde tapt et presidentvalg for andre gang og selvransakelsen var i full sving. Fagforeningene sto fortsatt sterkt i partiet, men etter 72 ble de effektivt byttet ut med funksjonærer med høyre utdanning, det som i USA kalles hvitskjortearbeidere (til forskjell fra arbeidernes blå overaller). Landet var inne i en utdanningsboom og de unge hordene av collegestudenter framsto som framtida, en kontrast til arbeidere som tilsynelatende sto i veien for den med sine krav om å holde på New Deal-reformenes beskyttelse av deres rettigheter.

En grunn til at Demokratene mente de kunne overse arbeidervelgerne var antagelsen om at de ikke hadde noe annet sted å gå. To ganger har Demokratenes partistrateger gitt ut en bok med samme tittel: The Emerging Democratic Majority fra 1974 og 2002. Der er analysen som følger: arbeiderne vil alltid stemme demokratisk, så om man også får med seg de velutdannede, samtidig som de reaksjonære Republikanerne sakte dør ut, vil Demokratene i framtida vinne alle valg. Utdanningsrevolusjonen tjener det utdanningsvennlige partiet og demografien er på deres side, snart er de ustoppelige. Problemet er bare at selv om millioner av mennesker tar høyere utdanning så er arbeiderklassen fortsatt i stort flertall, og den kan ikke tas for gitt så lenge ulikheten vokser og livsgrunnlaget deres smuldrer vekk. Da kommer snart Donald Trump og Tea Party-bevegelsen og biter deg i rompa.

To ganger har Demokratenes partistrateger gitt ut en bok med samme tittel: The Emerging Democratic Majority.

Det kan innvendes at å skifte fokus fra en velgergruppe til en annen er en ærlig sak, men det er nettopp det det ikke var. Frank går løs på de tre viktigste demokratiske lederne i vår tid: Bill Clinton, Barack Obama og Hillary Clinton, og viser hvordan de snakket mye om ulikhet, men ikke gjorde noe med det. De levnes henholdsvis tre, to og et kapittel, men ingen ære.

Svaret på hva som holder den økonomiske omfordelingen tilbake finner Frank som nevnt i fokuset på utdanningsborgerskapet, samt at arbeiderne var rensket ut av partiet og erstattet med en liten klikk fra landets beste universiteter, at ledelsen var besatt av sentrumspolitikk og «brede forlik» og at de fikk stadig større donasjoner fra sine stadig flere venner i finans- og IT-bransjen. I tillegg var de hellig overbevist om at framtida ikke tilhørte dem uten høyere utdanning og at det ikke var noe de som ledere av verdens eneste supermakt kunne gjøre med det. Frank viser at når Bill Clinton snakket om forandring på 90-tallet, så var det som en naturkatastrofe, ikke noe han ville jobbe for: «Change is upon us. We can do nothing about that».

Problemet er bare at selv om millioner av mennesker tar høyere utdanning så er arbeiderklassen fortsatt i stort flertall, og den kan ikke tas for gitt så lenge ulikheten vokser og livsgrunnlaget deres smuldrer vekk.

Frank skriver levende, engasjert, redelig (han sier for eksempel fra når motstandere har endret mening), om enn noe gjentakende. Listen, Liberal er en medrivende fortelling, samtidig som den er sørgelig gjenkjennelig fra Europeisk sosialdemokrati. Clinton-administrasjonen på 90-tallet høres ut som klikken rundt Jens Stoltenberg og Rune Bjerkås, og beskrivelsene av hvordan Clinton gikk lengre enn Republikanerne kunne tillate seg, er velkjent fra skikkelser som Tony Blair og Gerhard Schröder.

Nå har denne selvhøytidelige eliten sikret seg nok en nominasjon for det Demokratiske partiet, og trolig også nok en presidentperiode. Men misnøyen vokser både i befolkningen og i partiet. Da det en stund så ut til at Trump ville møte Bernie Sanders til debatt, kalte det amerikanske venstresidemagasinet Jacobin det et møte mellom sosialisme eller barbari. Liberalerne var ikke å se da Clinton nektet å delta, men trues like fullt fra begge disse ytterkantene. De virker ikke særlig interessert i å reformere seg, noe Frank også slår fast på bokas siste side, men hvor lenge kan de holde på uten at naturkraften forandring igjen rammer dem?

Denne bokomtalen har tidligere stått på trykk i Klassekampen den 25. juni 2016, lenge før det amerikanske presidentvalget var avgjort.

listen-liberal

 

Thomas Frank
Listen, Liberal. Or what ever happend to the party of the people?
Metropolitan Books 2016, 305 sider