Står Norges mest solidariske pensjonsordning for fall?

Regjeringen vil endre pensjonen i offentlig sektor på en måte som vil straffe sliterne hardt, samtidig som de som kan stå lenge i jobb belønnes klekkelig. Her fra filmen «Spise sove dø» (2012) hvor faren til hovedpersonen Rasa er nødt til å stå i jobb lengre enn kroppen holder for å ha nok til å klare seg. Foto: Filmweb Regjeringen vil endre pensjonen i offentlig sektor på en måte som vil straffe sliterne hardt, samtidig som de som kan stå lenge i jobb belønnes klekkelig. Her fra filmen «Spise sove dø» (2012) hvor faren til hovedpersonen Rasa er nødt til å stå i jobb lengre enn kroppen holder for å ha nok til å klare seg. Foto: Filmweb

Får regjeringen det som den vil kommer Norges mest solidariske pensjonsordning, offentlig tjenestepensjon, til å avgå ved døden i 2018. Målet er å presse gjennom dramatiske endringer som kan føre til store tap for de fleste, men gevinst for de som er så heldige at de har god helse, hyggelig jobb og en arbeidsgiver som har bruk for dem til langt opp i 70-åra.

Da grunnlaget for pensjonsreformen ble lagt i 2005 var løftet at[1] «tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres.» Nå skal ikke prinsippene for tjenestepensjon videreføres og tilpasses ny folketrygd, nå skal de ødelegges. Regjeringa ønsker en ny tjenestepensjon som bygger på at[2]:

  • Alle år i jobb skal gi pensjonsopptjening
  • Tjenestepensjonen skal beregnes uavhengig av folketrygden
  • Pensjonen skal kunne tas ut fleksibelt fra 62 år og kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen blir avkortet

I tillegg skal Avtalefestet Pensjon (AFP) endres fra tidligpensjon til tilleggspensjon, slik AFP er blitt i privat sektor. Konsekvensene kan bli dramatiske.

De foreslåtte endringene vil bety at de som kan stå lenge i arbeid får mer enn dobbelt så mye i alderspensjon som de som ikke klarer å jobbe like lenge.

Forskjellen mellom pensjonister kan bli dramatiske
Offentlig ansatte får i dag relativt lik alderspensjon etter 67 år, uavhengig av om de går av med AFP, blir uføretrygdet eller jobber til ordinær pensjonsalder, 67. De foreslåtte endringene vil bety at de som er friske, har jobb som hobby og kan stå lenge i arbeid, får mer enn dobbelt så mye i alderspensjon som de som ikke klarer å jobbe like lenge. Uavhengig av levealdersjustering, som i seg selv er uheldig og reduserer all pensjon, viser en rapport fra Arbeids- og Sosialdepartementet i 2015 som beregnet virkningene av det regjeringen ønsker hvor store forskjeller det vil bli i alderspensjon. Rapporten sammenlikner pensjon hvis den tas ut ved 62 år med hvordan den blir hvis man jobber til man er 70 år.

Eksemplene viser at en som jobber til han er 70 år, vil få rundt dobbelt så mye i alderspensjon som en som må gi seg ved 62 år.

Alle som kjenner norsk arbeidsliv, vet at for svært mange er det en illusjon å jobbe mange år etter at en fyller 62 år. Spesielt gjelder det i fysisk og psykisk tunge jobber – yrker som avtalefestet pensjon var ment for, og som det er mange av i offentlig sektor.  Hvor grov omfordelingen kan bli, kan illustreres med rapportens standardeksempel. Med en lønn på 540 000 kr og 35 års opptjening vil en som jobber til fylte 70 år, få 103 prosent av lønna i pensjon (før levealdersjustering). Tilsvarende vil en bare få 52 prosent av lønna hvis man går av ved 62 år. I dag får begge rundt 70 prosent av sluttlønn. Enda verre vil omfordelingen bli når vi tar hensyn til at det er store forskjeller i hvor mange år ansatte er i arbeid før de blir pensjonister. De som rammes spesielt hardt er alle de med relativt få år i arbeidslivet, gjerne kvinner og innvandrere.

Alle som kjenner norsk arbeidsliv, vet at for svært mange er det en illusjon å jobbe mange år etter at en fyller 62 år.

Levealdersjusteringen er et angrep på en anstendig alderspensjon for alle som må gå av tidlig, både i offentlig og privat sektor. For de mange som faktisk må det, hjelper det lite at de få som kan jobbe til de er over 70 vil kunne få en svært god pensjon. Skal ny offentlig tjenestepensjon og AFP beholde et minimum av anstendighet er det helt nødvendig å videreføre AFP som en reell tidligpensjon som kan tas ut uten dramatisk reduksjon i alderspensjon, resten av livet.

Uføretrygdede rammes hardt
Regjeringa ønsker en pensjonsordning tilpasset arbeidslinja. Skal du unngå lav alderspensjon så må du jobbe, lenge. Det er det ikke alle som kan. De endringene som foreslås rammer alle som ikke kan det hardt, uføretrygdede er et eksempel på det. Og det er mange som blir uføretrygdede før de nå pensjonsalder. Mer enn 25 prosent av befolkningen er uføretrygdede før de fyller 64 år (se figur 1). I dag vil uføretrygdede i offentlig sektor få omtrent samme alderspensjon som kolleger som står i jobb til de er 67 år (eller går av med særalder eller AFP). Videreføres offentlig tjenestepensjon som bruttordning vil det fortsatt være slik. I ny folketrygd vil opptjening av alderspensjon for uføretrygdede i framtiden stoppe ved 62 år[3]. Konsekvensen er at svært mange uføre da bare vil få garantipensjon, den nye minstepensjonen, fra folketrygden. En videreført offentlig tjenestepensjon vil kompensere for dette tapet. Regjeringens nye forslag gjør det ikke.

Figur 1: Uføre som andel av befolkningen, etter kjønn og alder. Pr. 30/9-2016 (kilde: NAV[4])

pensjonsgraf navUavhengig av hvordan offentlig tjenestepensjon endres, er endringen en passende anledning til å fjerne den enorme reduksjonen av uføres alderspensjon ny folketrygd i praksis er. Det burde være en selvfølge at alle uføre fikk videreført opptjening av alderspensjon i folketrygden til de fyller 67 år.

Holder begrunnelsen for pensjonsreformen?
Bortsett fra ønsket om å redusere statens utgifter til pensjon, er begrunnelsen for reformen arbeidslinja. I stedet for å belønne arbeidsgiver for å legge til rette for å holde eldre i arbeid, skal hver enkelt av oss belønnes for å stå lenge i jobb, straffes hvis du må gå av tidlig. Ikke bare skal du ha lønn, som rett og rimelig er, du skal også belønnes med høyere pensjon, resten av livet.

Det burde være en selvfølge at alle uføre fikk videreført opptjening av alderspensjon i folketrygden til de fyller 67 år.

Endringene i folketrygd og privat AFP beskrives nå som en suksess fordi avgangsalderen i privat sektor har steget. Og det er riktig, avgangsalderen har gått opp. Noe mer i privat sektor enn i offentlig sektor, og noe raskere enn avgangsalderen steg de siste fem årene før pensjonsreformen ble innført.

Men det er ikke bare i privat sektor avgangsalderen stiger, den har fortsatt å stige, også i offentlig sektor. Avgangsalderen i offentlig sektor er høyere enn den er i privat sektor med AFP[5], noe LO og NHOs evaluering av privat AFP viser. Dette burde egentlig ikke overraske noen, men det er åpenbart bekvemt å tillegge det lite vekt. Vi har vært igjennom flere år med relativt høy etterspørsel etter arbeidskraft. Offentlig AFP finansieres slik at det er lønnsomt for arbeidsgiver å legge forholdene til rette for at eldre skal stå i arbeid, da slipper de utgifter til AFP. Som rimelig er fører det også til at flere fortsetter i arbeid.

Når effekten av AFP og pensjonsreformen evalueres legges det stor vekt på økt arbeidsdeltakelse blant eldre. Det er egentlig på grensen til det uredelige at det ikke samtidig evalueres hvordan denne økte avgangsalderen er for sysselsettingen i andre grupper. Statistisk Sentralbyrås tall viser at sysselsettingen i alle aldergrupper under 55 år har gått ned med 4-5 prosentpoeng fra 2009 til 2016 samtidig med at sysselsettingen blant eldre har økt tilsvarende.[6] Alt tyder på at eldre arbeidstakere til en viss grad fortrenger yngre fra arbeidsmarkedet.

Alt tyder på at eldre arbeidstakere til en viss grad fortrenger yngre fra arbeidsmarkedet.

Dette stemmer godt med egne erfaringer fra mange tiår i industrien. Behovet for færre eldre i arbeid er også en viktig årsak til at store arbeidsgivere i offentlig sektor, som Bærum kommune med sine 12 000 ansatte, nå har fjernet de fleste tiltakene som legger til rette for at eldre skal holdes i arbeid. Vurderingen stemmer også med en undersøkelse fra 2012 som vurderte effekten av tidligpensjonering. Her konkluderes det med at hvis fem personer ekstra går av med pensjon skaper det rom for en ungdom inn i arbeidsmarkedet.[7]  Slike effekter burde vært evaluert og hensyntatt før en nå på prøver å presse gjennom de samme systemendringene i offentlig sektor som i privat.

Erfaringen er faktisk at AFP som tidligpensjon ikke trekker folk for tidlig ut av arbeidslivet. Da det var behov for arbeidskraft steg avgangsalderen, også før AFP ble endret i privat sektor for 10 år siden. Om behovet for arbeidskraft er tilstede, kan finansieringen også tilpasses slik at det lønner seg for arbeidsgiver å holde folk i arbeid. Et godt eksempel på det er private barnehager[8], som har tariffestet en AFP-ordning etter modell av offentlig sektor. Der betaler AFP-ordningen lønnstilskudd slik at barnehagene kan tilby ansatte som jobber utover 62 år redusert arbeidstid med full lønn.

AFP som tidligpensjon er faktisk en vesentlig bedre ordning for å nå NHO-leder Kristin Skogen Lunds ønske om et (DN 29/12-17) «system hvor de såkalte sliterne, de som ikke klarer å stå i arbeid lenge, fanges opp uten å gi et incentiv til andre om å gå av tidlig med pensjon», enn den tilleggspensjonsordningen vi har fått i privat sektor. Og offentlig AFP er billigere enn privat AFP. KLP anslår at kostnadene ved AFP etter mønster av privat sektor vil være høyere enn dagens AFP-kostnader: opp fra rundt 2 prosent av lønn til 2,5-2,6 prosent[9].

Regjeringens forslag vil skape enorme ulikheter, vesentlig større enn det vi ser i dag.

Skal et slikt system fungere forutsetter det at man ikke kan kombinere arbeid fritt med uttak av pensjon, det er nødvendig med en viss grad av samordning. Men burde ikke det være hensikten med en god pensjonsordning? Å gi alle en anstendig pensjon å leve av etter at de har gått av på hel eller deltid, i stedet får å presse også offentlig sektor over på en pensjonsordning som NHO-topp Stein Lier-Hansen kaller en for dyr ordning (VG 12/12-17) «for godt betalte menn»?

Slaget står nå
Offentlig tjenestepensjon må endres. Tjenestepensjonen må tilpasses ny opptjening i folketrygden. Men viktige, solidariske prinsipper må tas vare på. AFP må beholdes som en tidligpensjon. Evalueringen av AFP i privat sektor viser at mange av de som trenger det mest ikke lenger kan gå av ved 62 år, de har tjent for lite. Og lavtlønnede er det flere av i offentlig sektor enn i privat AFP. Endret AFP etter samme mønster vil derfor skape enda større problemer enn endringen har ført til i privat sektor. Og en fordelingsprofil på alderspensjon tilpasset regjeringens forslag vil skape enorme ulikheter, vesentlig større enn det vi ser i dag. Ny offentlig alderspensjon må derfor få en mer, ikke mindre solidarisk innretning. Vi trenger en mer rettferdig pensjonsordning i privat sektor. Da er det viktig at vi ikke starter det arbeidet med å ødelegge offentlig sektors alderspensjon.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen den 17. januar 2018.

Noter

[1] Avtale om pensjonsreform 19/5 – 2005 mellom Ap, H. Kr.F., Sp, og V

[2] Offentlig tjenestepensjon og AFP: Prosessavtale for det videre arbeidet 1/12 – 2017. Samme prinsipper var en del av mandatet for en utreding om ny tjenestepensjon i offentlig sektor (17/12 – 2015)

[3] Denne endringen gjelder alle som får opptjening i folketrygden med de såkalte alleårsreglene, noe som gradvis innføres for alle født i 1954 eller senere. Les mer om virkningene i http://www.manifesttidsskrift.no/pensjonsfelle-for-ufore/

[4] Ellingsen, Jostein: Utviklingen i uføretrygd per. 30. september 2017.

[5] Evaluering av AFP i privat sektor desember 2017. Figur 6.1: Median avgangsalder etter sektor, figur 6.1

[6] SSB Arbeidskraftundersøkelsen tabell 03781

[7] Vestad, Ole Lotherington: «Early Retirement and Youth Employment in Norway» Frischsenteret 23/12 – 2012

[8] Gjelder bl.a. private barnehager som er tilsluttet Private Barnehagers Landsforenings (PBL) tariffavtaler.

[9] Arbeids- og Sosialdepartementets rapport desember 2015, side 177