Stakkars, stakkars amerikanere. Allerede få dager etter at mellomvalget i november i fjor var overstått, eksploderte medieinteressen for neste store valghappening, Demokratenes primærvalg. USA har et politisk system som aldri lar befolkninga slippe unna. Med Trump ved roret har dessuten kampen tilspissa seg. Om politikk tidligere ble dekka som sportsnyheter, så er dagens dekning en drøm for politiske junkies. Ett mareritt for resten.

Der alle fotballnyheter fra England er sentrert rundt Ole Gunnar Solskjær, så ser primærvalgkampen i USA annerledes. Det som i 2016 skulle bli et one women show (men som ble en tøff duell) har nå utvikla seg til å bli en konkurranse med opp mot to dusin deltakere.

Om politikk tidligere ble dekka som sportsnyheter, så er dagens dekning en drøm for politiske junkies. Ett mareritt for resten.

Sportsjournalistene som dekker det amerikanske valget gjør det etter klassiske regler, som om politikk er ballspill. Et fotballag kan ikke ha flere enn tre spisser, ellers vil de lekke bakover og bli spist opp. I amerikansk politikk betyr dette at journalistene igjen og igjen baserer sine analyser på utdaterte politisk regler. Det viktigste er ikke lengre støtte fra mektige Demokrater og rike donorer.

Det ble tydelig i 2016 da den demokratiske sosialisten Bernie Sanders kom overraskende nærme et valgsjokk. Med 46 prosent av delegatene til Demokratenes landsmøte i ryggen kunne han presse gjennom den mest radikale demokratiske plattformen i kvinns minne. Det er tre grunner til at lille David kunne gjøre det så bra, og de henger sammen:

1. Amerikanske forskjeller vokser. Tøffere arbeidsliv, stagnerte lønninger, et dyrt og dårlig helsesystem, skolepenger som gjør at USA når som helst kan bli rammet av en studielånkrise, klimaendringer som rammer delstat etter delstat. Lista bare fortsetter, samtidig som de rikeste igjen og igjen slipper unna med lavere skatter. De som skapte finanskrisa er rikere nå enn i 2007.
2. Amerikanere har null tillit til det klassiske politikersjiktet. Den politiske eliten tar imot penger fra, og pleier tett kontakt med de rikeste. Bernie Sanders er uavhengig av partiene i Kongressen, og har helt siden han i 1991 ble valgt inn i Representantenes hus vært tydelig kritiker av samfunnsutviklinga. Han har advart mot konsentrasjonen av rikdom og makt som siden har fortsatt å øke. Sanders tar selv ikke imot støtte fra andre enn vanlige folk. Det vil si at hver støttespiller maks kan donere 2700 dollar, og ikke millioner, slik som andre kandidater. Dermed har han en tillit som muligens kun Elizabeth Warren er i nærheten av å kunne konkurrere med.
3. Sanders er ingen opportunist. Han har sine prinsipper og bruker sin talerstol til å få gjennomslag for sine verdier og sitt verdenssyn. Da han i 2015 offentliggjorde sitt presidentkandidatur, var det for eksempel ikke spesielt populært å jobbe for en helsereform inspirert av Skandinavias offentlige helsevesen. Han endrer ikke meningene sine etter velgerundersøkelser, men forsøker isteden å overbevise folk flest om hvilken politikk som er i fellesskapets interesse. Og det har fungert. Nå støtter et stort flertall av befolkningen helsereformen ‘Medicare for All’.

Amerikanere har null tillit til det klassiske politikersjiktet.

Spørsmålet er likefullt hvem som i 2020 ender opp som Demokratenes presidentkandidat. På målingene er Joe Biden den store favoritten foran Bernie Sanders på en sterk andreplass. Bak lusker Elizabeth Warren, Beto O’Rourke, Kamala Harris, Kirsten Gillibrand og Cory Booker. Blant de såkalte ekspertene ser lista derimot annerledes ut. CNN meldte for eksempel i desember at senator Kamala Harris fra California er favoritten og at Joe Biden er nummer tre. Bernie Sanders er helt nede på 6. plass. Argumentene er at Sanders er for gammel, og at tida hans er over. At Demokratene nå vil ha yngre krefter inn. Ironisk nok er Joe Biden kun et år yngre, uten at «ekspertene» bryr seg nevneverdig om det.

Sjeldent har det vært vanskeligere å spå en presidentvalgkamp som nå. Målingene viser at velgerne vil ha venstresidas politikk på det ene feltet etter det andre. Samtidig er frykten stor for at Trump skal vinne på ny, og mange føler for å stemme på erketypiske kandidater for sikkerhets skyld. Dessuten har det som følge av Trump, Women’s March og #metoo vokst fram et økt feministisk engasjement som kan løfte kvinnelige kandidater. Mange mener at svaret på Trump må være det motsatte av Trump, en kvinne med minoritetsbakgrunn. Kamala Harris pekes på av mange.

På målingene er Joe Biden den store favoritten foran Bernie Sanders på en sterk andreplass.

Hadde Alexandria Ocasio-Cortez hatt lov til å stille, kunne det blitt veldig spennende. For hun har både venstresideappell, er kvinne og minoritetskandidat. Men hun er 29 år gammel, og amerikansk grunnlov krever at du har fylt minst 35 for å kunne stille. Dermed må vi forholde oss til de som faktisk kan bli verdens mektigste i 2020. Her er en vurdering av kandidatene:

Lettvekterne
En stor gruppe Demokrater håper å trenge gjennom lydmuren. For mange blir det tøft. Kongressmedlemmene Tulsi Gabbard og John Delaney har begge allerede meldt at de stiller, men kommer til å drukne i andres kampanjer. Gabbard har størst sjans, fordi hun har en viss base. Hun støtta Bernie Sanders sist, og har vist at hun tør å ta valg som gir henne mektige fiender. Hun har spesielt markert seg som motstander av USAs aggressive utenrikspolitikk. Selv om hun støtter mye av politikken til Sanders, så har hun også en viss base blant libertarianere, spesielt etter et mye delt intervju hos den populære podcasten Joe Rogan Experience. Gabbard har samtidig fått mye kritikk for å ha møtt Assad, og for å støtte Hindu-nasjonalisten Modi i India.

Pete Buttigieg og Julian Castro er to andre offentliggjorte kandidater som sannsynligvis havner i lettvekterklassen. Buttigieg er blant de yngste kandidatene og er borgermester i den semistore byen South Bend i Indiana. Det er ofte en fordel å vise til slike lederegenskaper i kamp mot kandidater som først og fremst er vant til å krangle i Kongressen. Han er dessuten den første homofile presidentkandidaten, som kan gi han en boost i noen miljøer. Men om han skal lykkes må han nok enten skille seg mer ut enn den gjør i hans første valgkampvideo, dessuten burde byen han leder vært større.

Hadde Alexandria Ocasio-Cortez hatt lov til å stille, kunne det blitt veldig spennende.

Julian Castro kan også vise til erfaring fra å styre en by, nemlig San Antonio, Texas. Han fikk dessuten være Obamas minister for boliger og byutvikling. Men selv om han kan vise til lang erfaring, så er det lite som tyder på at han bryter gjennom lydmuren. Det interessante er at han foreløpig er den av de såkalte sentrum-venstrekandidatene som har trukket lengst til venstre. Spesielt i retorikk. Men selv om han har politisk tyngde, er han ukjent for folk flest. Han må klare å skille seg ut. Det blir tøft.

Opportunistene
Det er ingen overdrivelse å si at både Kamala Harris, Kirsten Gillibrand, Cory Booker og Beto O’Rourke alle har fulgt nøye med på suksessen til Bernie Sanders sin 2016-kampanje og etterdønningene av denne. Hvordan skape lignende entusiasme? Svaret er å stille seg bak flere av de viktigste kravene til Bernie, og å markere motstand mot store pengegaver i politikken.

Beto O’Rourke, som tapte en spennende valgkamp i Texas i duell mot Republikanernes Ted Cruz om en plass i senatet, klarte nesten å vinne med hjelp av en grasrotkampanje alla Sanders2016. Han gikk i tottene på Republikanerne og forsøkte aldri å få velgere til å vippe fra den ene til den andre siden. Han mobiliserte også nye velgergrupper. Blant løftene var en versjon av Bernie Sanders helsereform (i vage formuleringer). Han tok ikke imot penger fra rikinger, og klarte i stedet å samle inn imponerende summer fra vanlige folk.

Kamala Harris, Kirsten Gillibrand og Cory Booker er av samme ulla. Alle har trukket til venstre og stiller seg nå bak mye av Sanders politikk.

Kamala Harris, Kirsten Gillibrand og Cory Booker er av samme ulla. Alle har trukket til venstre og stiller seg nå bak mye av Sanders politikk. De har dessuten alle sammen sagt at de ikke skal ta imot penger fra rike donorer. Samtidig har de hatt møter med ledere på Wall Street i opptakten til primærvalget, og det spekuleres i at de vil få sterk økonomisk støtte gjennom utenforstående grupper (super-PACs og dark money), som de selv vil nekte kjennskap til.

Kamala Harris og Beto O’Rourke har størst sjanse til å vinne gjennom. Harris har sterk støtte, spesielt blant tidligere Clinton-støttespillere som allerede er en del av kampanjelaget. Rykter sier dessuten at Obama liker O’Rourke. Spørsmålet er om basen av velgere som er skeptiske til eliter og opportunister går god for venstredreiningen til duoen.

De har begge fordelen av stor drahjelp fra media. 5. februar skal O’Rourke intervjues av Oprah Winfrey på Times Square i New York, mens Harris får servert et eget folkemøte av CNN 28. januar i den første primærvalgsstaten Iowa. Av «ekspertene» blir begge dessuten sett på som en av de sterkere kandidatene til å slå Trump, en idé som fort kan spre seg blant bekymrede velgere.

Milliardærene
Tidligere New York-borgermester Michael Bloomberg og tidligere direktør i Starbucks Howard Schultz har begge planer om å stille til valg i egenfinansierte kampanjer som uavhengige kandidater.

Analyse: Lykke til.

Uncle Joe
Lederen i de fleste målingene er Obamas visepresident, Joe Biden. Det målingene ikke tar høyde for, er at alle kjenner han som Uncle Joe, og ingen som politikk-Joe. Altså en Fabian Stang, snorklippertype. Han har stilt som presidentkandidat to ganger før, og tapt. Biden er fortsatt i tenkeboksen, men har uttalt at et eventuelt kandidatur vil være på en plattform mot all populisme, enten den kommer fra høyre eller venstre. Han vil altså være det motsatte av Bernie Sanders og Elizabeth Warren, og vil i så måte skille seg fra alle favorittene i feltet. Det kan selvfølgelig slå an blant noen, men det er ikke i den retningen partiet beveger seg. Det hjelper heller ikke Biden at han har en frynset historie med mange #metoo-rykter og med en oppførsel i Senatet tar seg dårlig ut i reprise. Blant annet gikk han i tottene på Anita Hill i høringene hvor hun fortalte hvordan hun ble seksuelt trakassert av den Republikanske senatoren Clarence Thomas.

Biden er fortsatt i tenkeboksen, men har uttalt at et eventuelt kandidatur vil være på en plattform mot all populisme, enten den kommer fra høyre eller venstre.

Selv om han leder klart på målingene, så er det stor enighet om at han ikke er en like klar favoritt. Uncle Joe vil nok ha det mer komfortabelt som Uncle Joe enn som presidentkandidat.

Radikale venstre
Bernie Sanders og Elizabeth Warren er begge kandidater som har det viktige outsider-imaget, og som begge har tillit blant velgerne i spørsmålet om folket mot eliten. Når kandidatene vil offentliggjøre sine valgprogrammer de neste månedene vil de ha mange kampsaker til felles. Samtidig er det en som er demokratisk sosialist og har som mål å bygge bevegelse for å presse gjennom nødvendige forandringer, og en som mener man fra politisk hold kan regulere kapitalismen. Det er en viktig grunn til at Bernie Sanders velger å stille, og det er grunnen til at venstresida er klare på sin støtte til Bernie Sanders. Samtidig er det brei enighet på venstresida om at Elizabeth Warren er til å leve med om Sanders ble tvungen til å trekke seg tilbake.

Bernie Sanders, som snart vil lansere sitt kandidatur, har den store fordelen av å være mest kjent og best likt før det hele drar i gang.

Bernie Sanders, som snart vil lansere sitt kandidatur, har den store fordelen av å være mest kjent og best likt før det hele drar i gang. Han har dessuten en hel bevegelse som hjalp ham gjennom 2015 og 2016 og som har gledet seg til å sette i gang igjen. Han har dessuten bygd opp et profesjonelt apparat som minner om en egen mediebedrift, med videoproduksjon av høy klasse. Politisk skiller han seg mest ut i utenrikspolitikken, der han er den klare stemmen mot økte forsvarsbudsjetter, mot regimeskiftekriger og for et mer kritisk forhold til Israel og Saudi Arabia. Sanders har dessuten vist seg som en hardtkjempende klimaaktivist, og deltok aktivt i protestene mot oljerøret Dakota Access Pipeline i North Dakota, mens Warren først gav lyd fra seg i saken etter at Obama ga aktivistene en delseier i desember 2016 etter flere måneder med protester.

Sanders har to utfordringer på veien mot å vinne. Alderen og Clinton-supporternes bitterhet fra 2016. De mener at han burde ha trukket seg tidligere og kritisert Clinton mindre, så det i hovedvalget ble lettere å slå Trump. Målingene tyder på at #NeverBernie-bevegelsen ikke er så stor. Samtidig er den betydelig og forstyrrende i sosiale medier.

Målingene tyder på at #NeverBernie-bevegelsen ikke er så stor. Samtidig er den betydelig og forstyrrende i sosiale medier.

Warren, som har offentliggjort at hun stiller, er på den andre siden ni år yngre enn Sanders, og valgte å ikke blande seg inn i det forrige primærvalget. Hun stilte seg først bak Clinton etter at hun var sikra flertall. Dermed kan hun nå ut til mange progressive kvinner som av ulike grunner ikke klarer å stemme på Sanders. Hun er dessuten bunnsolid på sine felt, spesielt i kampen mot finanssektoren, der mange mener at hun går inn i debatten med mer tyngde og dybde enn Sanders.

Hvem som til slutt vinner er det vanskelig å spå. Et felt med langt flere og sterkere kandidater enn sist vil gjøre konkurransen tøffere. Samtidig er Sanders den eneste med infrastrukturen på plass, og målingene viser at han er godt likt. I 2016 hadde Sanders fordelen av å være en tillitsvekkende og radikal utfordrer. Den er bevart, og kun Warren har en lignende posisjon i Demokratenes kandidatfelt. Men Trump som president har gjort det mer komplisert å vinne fra outsider-posisjon.

Det eneste som virkelig vil overraske i 2020 er om Demokratenes presidentkandidat ikke støtter Medicare for All, i hvert fall på papiret. At helsereformen står så sterkt er takket være Sanders sin forrige presidentkampanje. Sånn sett har han vunnet litt allerede.

Så får vi håpe at amerikanerne holder ut med politiske sportssendinger to år i strekk.

Reidar Strisland har skrevet mer om Bernie og amerikansk politikk i boka Bernie Sanders og det nye USA.