Mitt Nord-Norge

400px-Silje_Lundberg

Da jeg flytta fra Harstad som 19-åring, lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle flytte tilbake, verken til byen jeg vokste opp i eller til Nord-Norge som landsdel. Nå, mer enn seks år etter, er jeg tilbake i nord. Og det er få avgjørelser jeg har vært sikrere på i livet enn akkurat denne.

Helt fra 2008 har vi hatt en sammenhengende og lang debatt om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Den debatten har gjort noe med landsdelen min og med de folkevalgt politikerne som styrer den. De som tidligere stod i bresjen for å skryte av Nord-Norge og kappes i å være mest mulig patriot for landsdelen, er nå blitt de samme som tegner så dystre bilder de kan av Nord-Norge. Slik skal politikerne i Oslo skjønne at den eneste måten å redde landsdelen på, er åpne for oljevirksomhet.

Svartmaling av Nord-Norge
«Nord-Norge forvitrer uten oljen» og «Ungdom er utrydningstruet i nord» har enkelte oljeforkjempere hevdet. De gjør seg selv en bjørnetjeneste, de gjør Nord-Norge en bjørnetjeneste. For hvem vil flytte til en slik landsdel? Jeg skal ikke rosemale situasjonen i Nord-Norge, men jeg ser heller ingen grunn til å svartmale. I debatten om Lofoten, Vesterålen og Senja var det som om våre lokalpolitikere glemte hvem som hadde valgt dem og hvor de kom fra. Virkelighetsbeskrivelsen deres av regionen var ikke til å kjenne igjen.

Enten de er som meg, som var så klar til å flytte at de ga seg selv et løfte om at de ikke skulle tilbake, eller de aldri har satt sine ben her.

Nå når vi har fått en avklaring om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja og kan la oljekampen ligge i noen år, er det på tide vi forteller en annen historie om landsdelen. En sannere historie. For å klare det, trenger vi at lokalpolitikerne kommer seg ut av oljetåka debatten om Lofoten, Vesterålen og Senja skapte, og at de evner å se framover.

Vi må fortelle en historie som inspirerer og som gjør at folk vil flytte hit. Enten de er som meg, som var så klar til å flytte at de ga seg selv et løfte om at de ikke skulle tilbake, eller de aldri har satt sine ben her. Samtidig som vi gjør det, er vi helt avhengig av å satse på ungdommen som allerede bor i nord. Vi må sørge for at de ungdommene som flytter når de er ferdig på videregående, gjør det med et ønske om å komme tilbake. Det gjør vi ved å gi dem en ungdomstid med mening og tilbud.

Hvorfor lykkes Bodø?
Det er dette de nordnorske ordførerne burde laget ordførerkonferanse om, ikke om hva de skal gjøre videre med Lofoten. Hvorfor kan ikke ordføreren i Harstad og ordføreren i Bodø sette seg ned og diskutere hva det er som gjør Bodøungdom og Harstadungdom så ulike? Hvorfor sverger ungdommen fra Harstad på at de skal vekk fra byen, mens ungdommen fra Bodø stolt proklamerer at de skal bli? Hva er det Bodø har fått til i møte med de ungdommene som allerede bor i byen? Det er dette politikerne våre må fokusere på. Å satse på ungdom som allerede bor i nord er et av de viktigste tiltakene de kan gjøre for å sikre framtida for landsdelen.

Historien om Nord-Norge er en historie om muligheter. Ikke hvor avskåret vi er, ikke om hvor synd det er på oss eller at de i sør får alt. De siste årene har det dukket opp stadig nye initiativer for å vise fram byer i nord, og for å få ungdom hjem igjen. I Vesterålen finner du kampanjen «fløtt heim», som har akkurat det som formål. Her finner du også Bjørnskinnfestivalen som ble starta av ungdom som flytta hjem igjen. Herfra kommer også boka «Faen, æ gjør det» fra, som handler nettopp om å flytte hjem igjen. I Lofoten har Lofotrådet dratt i gang «Bo i Lofoten», som har en egen satsning på ungdom som bor i Lofoten i dag, og andre som vil flytte dit. Og i Steigen har de akkurat lansert bolystprosjektet «Midt i Leia – fra skjebnetro til opptur på Leines» for å få barnefamilier til å bosette seg i Steigen. Det mangler altså ikke på lokale initiativer, og selv om dugnadsvilja i de fleste kommuner er helt uvurderlig, så trenger de også støtte for å kunne videreutvikles og tas til nye høyder.

Lyspunktene finnes
Gjennom de siste årene har den mørke befolkningsstatistikken i Nord-Norge blitt banka inn i hodene våre av oljetilhengerne. De har fått det til å virke som om fraflytting er en sær-nordnorsk problemstilling. Sannheten er at befolkningsstatistikken slettes ikke er så mørk som enkelte skal ha den til, og fraflytting skjer i de fleste små kommuner over hele landet. De siste tre årene har trendene i nord begynt å snu, og vi ser en befolkningsvekst i flere kommuner. Ikke bare i Bodø, Tromsø og Harstad, men også i de mindre kommunene, blant annet i Lofoten, Vesterålen og Senja. Den samme økningen ser vi på studiestedene i nord. Høgskolen i Finnmark har hatt en jevn stigning i antall søkere de siste tre årene, og Universitetet i Tromsø hadde en rekordøking på 19 prosent fra 2011 til 2012. Det er denne historien vi må fortelle.

De siste årene har ønsket om å flytte tilbake til Nord-Norge bare vokst i meg. For hver gang jeg har vært på reise i nord er det som om jeg har blitt forelska i min egen landsdel om igjen og om igjen.

Da jeg forlot Harstad var jeg uendelig klar for nye erfaringer, for en by med flere folk, flere tilbud.  Men at ungdom vil se verden, få nye erfaringer og bli kjent med nye mennesker er ikke noe som bare gjelder for Nord-Norge, det gjelder for de fleste byer i Norge og for ungdom flest. Vi vil oppleve nye ting, vi vil se verden utenfor den byen vi vokste opp i. Og det er det heller ingenting galt med, men det vi må få til er å plante ønsket om å komme hjem igjen. Ved å vise til alt det fantastiske som skjer, ved å vise fram alle tilbudene, og ikke minst, ved å styrke dem.

De siste årene har ønsket om å flytte tilbake til Nord-Norge bare vokst i meg. For hver gang jeg har vært på reise i nord er det som om jeg har blitt forelska i min egen landsdel om igjen og om igjen. Den fantastiske naturen, de vanvittige fjellene, det asurblåe havet, det magiske nordlyset, alt det som jeg tok for gitt da jeg bodde hjemme i Harstad har jeg for alvor fått øynene opp for, og jeg har skjønt verdien av det. Samtidig har jeg skjønt at den nordnorske folkesjela er noe helt spesielt, og noe selv ikke de spennende konsertene og utestedene i Oslo kan gjøre opp for.

Mitt Nord-Norge er et sted hvor det er liv laga. Beslutningen om å vende snuta nordover for godt er jeg helt sikker på.