Mor, far og jeg har tilhørt underklassen så lenge jeg kan huske. Foreldrene mine er langtidsledige. Det eneste som har forandret seg i årenes løp, er betegnelsene som brukes når folk som oss diskuteres i offentligheten: stønadsavhengige, prekariat, langvarige sosialhjelpsmottakere. Og de økonomiske støtteordningene: I en periode levde vi på tilskuddsordningen for lavtlønnede, så var det attføring, en annen gang kom pengene fra praksisplasspotten, og ettersom faren min faktisk også prøvde å starte eget firma en gang: stønad til oppstart av egen bedrift. Nå har begge mine foreldre nådd pensjonsalderen og mottar et lite grunnbeløp med supplerende sosialstønad. Dessverre greide ingen av dem å bli integrert i arbeidsmarkedet, som det heter. Det sto ikke på antallet jobbsøknader eller et manglende ønske om å jobbe og være uavhengig.

Det fins mange av deres slag, men man hører aldri noe om dem: Hartz IV-mottakere er ikke i posisjon til å fortelle sine historier.

I offentligheten får sosialhjelpsmottakere først og fremst oppmerksomhet som sutrekopper, ferdigmatkonsumenter og flatskjermkjøpere. Innimellom vises det frem motstykker på talkshows og i reportasjer, som regel i form av tapre enslige foreldre som har havnet i øknomisk uføre uten å kunne noe for det selv. Foreldrene mine tilhører verken den ene eller den andre gruppen: De har middels utdanningsnivå, de legger vekt på sunn ernæring, og de lytter til kulturprogrammer på radio i stedet for å lese tabloidaviser. Men de har selvsagt ikke bare vært ofre for omstendighetene, de har tatt sine avgjørelser, som til dels var ukloke (slik det er tilfelle for mange). Og selv om det fins mange av deres slag, hører man aldri noe om dem: Hartz IV-mottakere er ikke i posisjon til å fortelle sine historier, de har ingen lobby, og dermed fortsetter man i Tyskland å assosiere begrepet «Hartz IV» med et klisjébilde eller to som hjelper politikerne med ytterligere å umyndiggjøre dem det gjelder, og middelklassen med å distansere seg emosjonelt fra mennesker som kanskje er mer lik dem enn de tror.

For eksempel er det en utbredt oppfatning at sosialhjelpsmottakere ikke klarer å finne arbeid fordi de er late og har verken interesser eller talenter. Men foreldrene mine hadde faktisk mål i livet, som de på tross av alle anstrengelser, kvalifikasjoner og alt engasjement ikke greide nå. Faren min kunne ikke fullføre jernbaneutdanningen på grunn av depresjon og angst, og etterpå var han i psykiatrisk behandlig en stund. Så fulgte en avbrutt utdanning som fagarbeider for kommunikasjonsteknologi, før han fullførte en merkantil utdanning som lærling i en industribedrift. En stund så det ut til å ordne seg for ham, og han tok også artium som privatist. Han begynte å studere statsvitenskap, men i andre semester «havarerte han på taksebanen», som han sier selv.

Jeg tror så avgjort at faren min var en begavet mann. Han pleide å tegne: togscener, utsikten fra togvinduet. Han har god hukommelse. Han kan politiske fakta og navnet på samtlige forbundskanslere utenat – han arkiverer fortiden omhyggelig.

Motivasjonen er høy, men resultatene er beskjedne, det er den sørgelige konklusjonen.

Mor hadde lyst til å bli operasjonssykepleier eller bistandsarbeider. Men da hun var ferdig med sykepleierutdanningen, viste det seg snart at hun ikke tålte påkjenningene i yrket. Hun ville ta artium og studere filosofi, men så ble jeg født. Foreldrene mine skilte lag før jeg hadde fylt ett år. Det gjorde nok ikke livet lettere for moren min. Men noe hun aldri mistet, var kunnskapstørsten og forkjærligheten for klassisk musikk, lærde radioprogram, teologiske spørsmål og litteratur. I tre år drev hun og oversatte biografien til en svensk operasanger med ordbok, enda hun ikke kunne svensk. I årenes løp har hun hatt en rekke praksisplasser, på kontor, på vaskeri, i sekretariatet til barnevernskontoret. Hun sier at hun alltid var glad for å få jobbe, føle at hun var til nytte. Da hun så tok påbygning som helsesekretær gjennom arbeidskontoret, var hun en av de beste i klassen. Men jobb fikk hun ikke. Kanskje var hun for sjenert på jobbintervjuene, eller kanskje de trodde hun ikke mestret pc-en. Foreldrene mine er ikke de eneste langtidsledige med uutnyttet potensial: En studie fra 2010, som ble gjennomført av Institutt for arbeidsmarkeds- og yrkeslivsforskning og fikk tittelen Sosialstønad – Støtte er bare en sovepute, viser at 65,5 prosent av Hartz IV-mottakerne er registrert som aktive; de jobber som frivillige og er aktivt arbeidssøkende. Motivasjonen er høy, men resultatene er beskjedne, det er den sørgelige konklusjonen.

Mor er en liten, spedlemmet kvinne. Hun er nesten mager og går med lette, fjærende skritt; det ser ut som om vinden kan ta henne når som helst. Man merker straks at mor er annerledes, kanskje fordi hun er så skjør og snakker med lav stemme. Hun har vent seg til ikke å spise mer enn det som er helt nødvendig. Det er vanskelig å få henne til å forandre på det nå. «Magen min er så ømtålig», sier hun for å forsvare seg. Faren min, derimot, sparer ikke så mye på maten. Hos ham er det klærne. Han går med det som er rent og praktisk. At klærne er gamle og umoderne, spiller nesten ingen rolle for ham. Også når det gjelder inventar er det utelukkende funksjonaliteten som teller (han har alltid vært svak for plastkopper, plasttallerkener og plastskåler).

Når vi hadde levd over evne, lovte vi oss selv: «Neste måned skal vi bare spise havregrøt.» Av oss to var det bare mor som holdt det løftet.

Også dette er typisk: Det er ikke uvanlig at folk som er rammet av fattigdom, slutter å prioritere seg selv, som sosiologen Claudia Schulz har vist i en studie. De kutter ned på fine ting, på undertøy, kosmetikk, mat. For å si det kort: De slutter å sørge for at de føler seg vel. De anser det som ufortjent luksus. Det eneste man bruker penger på, er barna.

Slik var det hos oss også: Strengt tatt hadde vi ikke råd til det digre merke-hønekosedyret mitt som jeg var så glad i. I det hele tatt synes jeg klisjeen om at sosialhjelpsmottakere bruker pengene sine på flatskjermtv-er og mp3-spillere i stedet for på kultur og dyrehagebesøk, stemmer dårlig med mine erfaringer. Mor greide å sørge for at jeg fikk musikkundervisning og ballettimer, takket være sin disiplin, lønnskontokreditt (et privilegium for særdeles pålitelige sosialhjelpsmottakere) og havregryn. Havregryn er perfekt krisemat. Det metter og inneholder vitamin B1, B6 og E, sink, jern og kalsium, kostfiber og umettede fettsyrer. Når vi hadde levd over evne, lovte vi oss selv: «Neste måned skal vi bare spise havregrøt.» Av oss to var det bare mor som holdt det løftet.

Sosialhjelp er som en slankekur som aldri tar slutt. Sult har jeg aldri opplevd, men jeg kjenner godt til dårlig matlyst fordi det ofte bare var to ting å velge mellom: kavring eller epler, mens jeg drømte om fete sauser og fulle kjekspakker. De andre hadde med seg fruktjogurt og små potetgullposer i matfriminuttet, mens jeg alltid hadde det samme: rugbrød med smøreost, og noen ganger bare knekkebrød og en ostebit – og epler, opp og ned og i mente. Jeg greide ikke lenger å bli begeistret for müsli, selv når jeg fikk det servert i form av kjeks bakt med kjærlighet. I begynnelsen av måneden, når vi nettopp hadde fått penger, unnet vi oss litt ekstra: bøker, ballettutstyr til meg eller en spesiell type sjokolade. Vi utviklet et eget fredagsritual, som besto i å spise en frossenpizza mens vi lyttet til yndlingsplatene våre. Også høytidene betydde først og fremst at vi spiste noe utenom det vanlige. En dyrere type syltetøy, squash i stedet for poteter.

Pengemangel fører til at mange arbeidsledige slutter å delta i samfunnslivet, det viser forskningen.

Foreldrene mine prøvde å være skikkelige sosialhjelpsmottakere. Ikke bråke, ikke kreve for mye. Bevare verdigheten og skjule skammen. De gjorde akkurat som mange andre som vet at de blir oppfattet som samfunnets bunnsjikt, som en gruppe snarere enn individer med egne historier.

Pengemangel fører til at mange arbeidsledige slutter å delta i samfunnslivet, det viser forskningen. De trekker seg tilbake før noen andre stenger dem ute. Mange som ikke lenger finner noen å solidarisere seg med, bryter etter hvert alle sosiale kontakter og blir ensomme. De færreste har lyst til å være med i klubben der man sitter på en parkbenk og slenger dritt om staten. Da er det bedre å klare seg alene. Hvert eneste prosjekt synes fullt av hindere: Når jeg prøver å få mor til å komme seg ut blant folk og melde seg på et kurs på folkeuniversitetet eller lignende arrangementer, blir jeg møtt med en uendelig rekke innvendinger – bussprisene, inngangspengene, de fysiske påkjenningene som følger med reisen, trekkfulle lokaler. Når jeg sier at hun trekker seg tilbake, protesterer hun. Mor sier at hun følger med på det som skjer. Hun obserververer og gjør seg tanker rundt det hun hører på nyhetene. Det er ikke lenge siden hun slo av en prat med postbudet, sier hun.

Det virker som om mange arbeidsledige sosialhjelpsmottakere strir med personlige, familiære eller helsemessige problemer. I statistikken til det statlige arbeidsformidlingskontoret kalles denne gruppen «de motløse». Ifølge en studie fra Leibnitz-instituttet for arbeidsforskning er de ikke uten videre arbeidsdyktige. «Multiple formidlingsvansker» heter det i byråkratsjargong. Studien anbefaler at de motløse må få bedre oppfølging, at det bør tas mer hensyn til den enkeltes situasjon, til helsemessige og familiære problemer. Jeg tror også moren og faren min ville hatt godt av en slik form for oppfølging.

Foreldrene mine er uønskede etterkrigsbarn, begge var på barnehjem, de vokste opp uten fedre, uten familiens varme rede – de tilhører en generasjon av fortapte sjeler som det er skrevet mange bøker om.

Foreldrene mine er uønskede etterkrigsbarn, begge var på barnehjem, de vokste opp uten fedre, uten familiens varme rede – de tilhører en generasjon av fortapte sjeler som det er skrevet mange bøker om. Kan denne fortaptheten være arvelig? Selv om noen av slektningene mine bodde i samme bydel som jeg i en årrekke, har de alltid vært som fremmede for meg. Men det bidro ikke til å sveise sammen foreldrene mine og meg. Far og jeg hadde ingen kontakt i mange år. Jeg flyttet ut mot min mors vilje da jeg var sytten. Så langt bort som jeg bare kunne. For at ikke dette skal høres altfor sørgelig ut, må jeg legge til at jeg kom tilbake tre år senere, og at familien min betyr mye for meg i dag – nå er jeg trettito. På tross av alt dette er jeg stolt av foreldrene mine. Jeg ville forsvart dem når som helst. Noen ganger tar jeg meg i å være spesielt tålmodig med dem når det er andre til stede. Det er viktig for meg at folk ser at de blir respektert – av meg.

Men på ett punkt passet vi faktisk inn i klisjeen. Det skjønte jeg heldigvis ikke før senere: Jeg visste alltid at faren min hadde vondt for å sovne og at han pleide å drikke vin eller øl om kvelden, til han ble trøtt nok. Men jeg tenkte aldri over at han kunne være alkoholiker. Han var aldri full når jeg var til stede. I ettertid vet jeg at jeg som barn ofte ventet forgjeves på besøk fra ham, blant annet fordi han var i bakrus. Da jeg var 29, lå han noen måneder på sykehus etter en ulykke. Jeg tok meg av alt, og i leiligheten hans fant jeg notatbøker der han omhyggelig hadde dokumentert hvor mange glass prosecco han hadde drukket om dagen. På noen områder er han svært korrekt. Først da gikk det opp for meg at faren min hadde hatt et alkoholproblem i mange år. Små mengder, jevnlig, hjemme og alene. Han ville drømme seg bort, har han fortalt meg, og helt i begynnelsen fungerte det også. «Jeg syns ikke det er godt lenger», sier han i dag.

En lege på sykehuset spurte meg om alkoholbruken hans: Var han virkelig ferdig med det? Jeg husker fortsatt hvordan hun så på meg: med en blanding av medlidenhet og respekt. Først syntes jeg det var ganske deilig, på en måte, men så følte jeg motvilje. Jeg vil ikke betrakte meg selv som et offer og faren min som en man må synes synd på. Jeg vil være glad i faren min og ha respekt for ham, akkurat som andre barn. Veien dit var ikke lett. Den dag i dag sover han med en plysjstjerne i hånda som jeg ga ham da han lå på sykehuset og ikke kunne røre seg etter operasjonen.

 Første gang jeg var med min enslig-forsørger-mamma på sosialkontoret og satt på en steinbenk i en hall av stein, var jeg ikke tre engang.

Dét er kanskje det verste med å ha foreldre som er avhengige av støtte: Du får se dem hjelpeløse og ydmykede. Det er vanskelig å se på noen som et forbilde når du ikke kan stole på dem, når de omtaler seg selv som «gammel gubbe» – selv om de ler samtidig. På samme måte er det vanskelig å skape seg en plass i samfunnet når de som skal vise deg hvordan man gjør det, ikke selv har noen plass i det. Første gang jeg var med min enslig-forsørger-mamma på sosialkontoret og satt på en steinbenk i en hall av stein, var jeg ikke tre engang. Det fantes ingen krok der jeg kunne leke, og moren min gråt. En gang hun hadde praksisplass i forbindelse med en videreutdanning, spurte sjefen om hun kunne alfabetet. Det fortalte hun meg først mange uker senere. Da jeg ble opprørt og spurte om hun ikke hadde tenkt å klage på kvinnen, virket hun ille berørt. «Nei, det er ikke noe å gjøre med sånt. Da blir det bare enda mer problemer», sa hun. «En dag skal jeg finne en måte å hevne deg på», tenkte jeg sint og så meg selv velte skrivebord på offentlige kontorer.

Mor ville at jeg skulle få oppleve hos andre alt det hun ikke kunne gi meg hjemme. Ofte var det foreldrene til vennene mine som betalte inngangsbilletten til skøytebanen for meg og tok meg med på ferie. Jeg syntes på et vis det var normalt at andre skulle legge ut for meg når mor ikke hadde penger. Da kontaktlæreren min i sjuende klasse i all hemmelighet ga meg en liten grønn eske med en femtimarkseddel i til jul, ble jeg rørt, men det forundret meg ikke. «Pengestøtte av sporadisk karakter», ville det blitt kalt i Hartz IV-sjargong. Prisen var en viss skamfølelse som vokste i meg i årenes løp: Jeg fikk noe jeg ikke hadde krav på. Følelsen av ikke å kunne gi noe tilbake og ikke riktig være en del av fellesskapet. Å være en folk synes synd på.

«Du er det eneste fornuftige vi har fått til», sa far til meg en gang, halvt på spøk. Jeg er den første i familien som har fullført høyere utdanning. Når vi har snakket om fremtiden, har jeg hørt dem begge si: «Du er mye flinkere enn jeg var den gangen, du er sterkere, det kommer ikke til å gå sånn med deg.» De beundrer meg og forstår ikke at jeg bekymrer meg. Og hvorfor skulle de ikke få rett? Utdannelse er fortsatt sett på som den sikreste veien til et bedre liv. Likevel blir tvilen bare større og større. Kommer jeg også til å gi opp for tidlig – akkurat som foreldrene mine? Stemmer det virkelig at det kommer nye sjanser hvis man lar én gå fra seg? Jeg føler at jeg ikke kan unne meg noen nederlag, ikke engang i hobbyene mine. Enhver svakhet er et bevis på at jeg mangler utholdenhet. Når jeg blir sittende foran pc-en om kvelden og se på tv-serier i stedet for å jobbe til midnatt, er det en setning som spøker i bakhodet mitt: «Du eier ikke disiplin, det kommer aldri til å bli noe av deg på denne måten.» Når det er noe jeg drømmer om, som å starte band eller reise jorden rundt et år, reagerer underbevisstheten min straks med «Det er for sent nå.» Jo da, andre har det nok på samme måte. Men hvis jeg hadde sagt høyt at jeg sliter med å tro på at jeg en dag vil tjene nok penger til å skape meg et liv med egen vaskemaskin og ferieturer, ville de fleste av vennene mine se uforstående på meg. Hvorfor synes jeg det er så vanskelig å se meg selv med deres øyne?

Utdannelse er fortsatt sett på som den sikreste veien til et bedre liv. Likevel blir tvilen bare større og større. Kommer jeg også til å gi opp for tidlig – akkurat som foreldrene mine?

Som den gangen på sykehuset, da jeg fikk se meg selv med min fars øyne. Vi hadde ikke snakket sammen på over et år. Så så jeg ham ligge der i senga – hjelpeløs og takknemlig for at jeg var kommet. I blikket hans kunne jeg lese alt det han aldri kunne si til meg: at jeg lenge hadde vært sterkere enn ham.

Ofte sies det at barn av sosialhjelpsmottakere vokser opp til å bli avhengige av støtte fordi de mangler utdannelse eller evnen til å stå opp om morgenen. Jeg vet ikke om det virkelig er problemet, tenkte jeg da jeg besøkte faren min på sykehuset, da jeg ga ham fyr ute i korridoren så han kunne smugrøyke sin første sigarett etter operasjonen, mens han begeistret fortalte meg om sin siste reise på Google Earth. Faren min har tro på meg, slik de fleste foreldre antakelig har tro på sine barn. Men kan jeg stole på vurderingsevnen til foreldre som har tatt feil så mange ganger?

Dette essayet har tidligere stått på trykk i Die Zeit og blitt heftig debatert i Tyskland. I forbindelse med Sea Change trykker Klassekampen og Manifest Tidsskrift essayet på norsk, oversatt av Ute Neumann. Zimmer snakker på Litteraturhuset i Oslo tirsdag 13. januar kl.18.