Når jeg skal treffe radikale mennesker for første gang, særlig de som er langt ute på venstresiden, blir jeg alltid bekymret. Vil de radikale le av vitsene mine? Eller vil de dømme meg og humoren min nord og ned? Med andre ord: Hvor mye ligner de på Nina Skåtøy, legen og AKP-ml-medlemmet i Dag Solstads roman om Gymnaslærer Pedersen?

Solstads Nina Skåtøy er et tvers gjennom politisk menneske, også humormessig. I den grad at hun bare liker «politiske vitser retta mot revisjonismen, særlig likte hun sånne som hun hadde hørt i Albania, hvor hun hadde vært to somre på rad, eller vitser retta mot liberalismen og udugeligheten i SV.» Og når Skåtøy ler av korrekte vitser er ikke latteren hennes glad og hjertelig, nei den har «mer karakter av å være en bedømming enn av noe annet, ved å le av en politisk vits satte hun karakteren: godkjent på den.»

Derfor gruer jeg meg ofte til å treffe radikale. Ikke fordi jeg synes at folk med politisk styrt humor er kjedelige. Men fordi jeg frykter det dømmende blikket fra gode mennesker som kjemper for en bedre fremtid. Mennesker som mener at moral er viktigere enn tull:

– Det der er bare ikke noe morsomt!

Å, det er det verste jeg vet.

Så jeg var urolig da jeg første gang skulle treffe Mímir – på en 17. mai-fest i produksjonsselskapet til Fredrik Skavlan i 2013. Jeg hadde riktignok hørt av Fredrik at Mímir var en morsom fyr som faktisk syslet med komedie, og at det sånn sett kanskje ikke var noen grunn til uro. Men til gjengjeld kjente jeg andre radikale, Eivind Trædal og Magnus Marsdal, f.eks., som også var ansett for å være morsomme. Og selv om de faktisk var ganske morsomme, visste jeg også at humor for dem først og fremst var et våpen. De lo helst av tull som rammet noen: deres politiske fiender, idioter på høyre fløy, alt de ikke likte. De lo aldri av tull som rammet den gode siden. Det hadde jeg selv erfart.

De lo helst av tull som rammet noen: deres politiske fiender, idioter på høyre fløy, alt de ikke likte.

En gang kom jeg nemlig over en sak fra humornettstedet The Onion. Saken hadde overskriften: «Marxists’ Apartment A Microcosm Of Why Marxism Doesn’t Work», og viste et bilde av noen mannlige studenter sittende henslengt ved siden av et stuebord fylt opp av tomflasker, askebegre og halvspist pizza.

«Den møkkete, rotete leiligheten som deles av tre medlemmer av Amherst College Marxist Society» sto det i ingressen til artikkelen, «er et levende eksempel på hvorfor den sosiale og økonomiske utopi, slik den er beskrevet hos Karl Marx, aldri noen gang vil kunne bli realitet».

Det var jammen en smart og morsom sak, tenkte jeg, og sendte linken til min venn Magnus Marsdal. Jeg tenkte at den måtte være midt i blinken for en mann som har måttet omgås surrete marxister i 20 år, minst! Men der tok jeg feil. Magnus syntes ikke saken var så morsom. Jo, han humret litt av artikkelen, det måtte han innrømme (jeg tror kanskje at han bare sa at han humret – for å gi sin egen kritiske vurdering mer troverdighet), men den kunne ha vært mye, mye mer presis, mente han:

– Artikkelen gir en gal fremstilling av marxismen som en slags hippieutopi hvor alle bare gjør som de vil, sa Magnus. – Det hadde vært mye bedre om artikkelen hadde gjort narr av antiintellektualismen som preger mange såkalte «marxister».

– Ja, skrev jeg tilbake, det hadde vært bedre. Mye bedre. Mens jeg tenkte: jeg skal aldri mer tulle i Magnus’ nærhet. Ikke før jeg helt sikkert vet at jeg treffer riktig blink. Men siden jeg er utstyrt med så svak politisk dømmekraft, vet jeg jo aldri hvilken blink som er riktig og hvilken som er feil. Best å bare si alvorsting.

Hvorfor skulle han sette tull over det viktigste av alt: rettferdighet og likhet?

Det var med disse erfaringene i bakhodet jeg visste at Mímirs rykte som en morsom fyr, et rykte som dessuten Fredrik hadde hørt av andre radikale, egentlig var null verdt. Mímir hadde vært leder for Rød Ungdom! Hvorfor skulle han sette tull over det viktigste av alt: rettferdighet og likhet? Her var det bare å begynne å grue seg til det første møtet med Mímir «Skåtøy» Kristjánsson.

Nå kan det virke som om jeg kritiserer mennesker på den politiske venstresiden for å være humørløse. Men det gjør jeg altså ikke. For det første: sånne «venstresiden er humørløse»-analyser er noe folk på høyresiden driver med, ofte som en del av den politiske kampen. Så den greia kan ikke jeg identifisere meg med, både fordi den er teit og fordi jeg selv befinner meg på venstresiden (på høyresiden i Arbeiderpartiet, det skal sies, omtrent ved Per Kleppe, men likevel).

For det andre: jeg kritiserer ikke folk som mener at humor kommer i annen rekke, etter det sanne og det gode. De fleste fornuftige mennesker tenker jo sånn. I valget mellom a) en vits om det å ha kreft og b) det å såre de som har mistet noen i kreftsykdom, taper selvfølgelig vitsen. Moral er viktigere enn humor. Sånn er det bare.

Men det finnes faktisk også noen mennesker som ikke tenker sånn. Det finnes noen som mener at over moral, over politikk, over hensynet til barn, syke, kvinner, innvandrere og all verdens undertrykte, rager humoren. Og det var mitt møte med et sånt menneske som åpnet den plagsomme kløften mellom meg og mine radikale landsmenn.

Tony Totino kom opprinnelig fra Canada, et land som er storeksportør av profesjonelle komikere. Etter at kjærligheten brakte ham til Norge i 1991, livnærte han seg som lærer i improvisasjonskomedie. Tony likte jobben, men var overrasket over unge nordmenns syn på komedie og moral.

Når han forsøkte å få sine studenter til å gjøre og si ting på scenen som var smakløst, nihilistisk eller umoralsk – en viktig del av et komikers repertoar, mente Tony – nektet de å prøve det ut. «Det å spille en scene der folk med cerebral parece har tatt over landet og fengsler og torturerer alle uten CP – jeg vil ikke det, det strider mot alle mine prinsipper», sa en elev på kurset. «Hvorfor skal jeg som mor i denne scenen tungekysse med min egen sønn på hans første skoledag» sa en annen, «det er sykt og ikke morsomt!» Og selv om Tony sa at dette ikke var noe vi skulle gjøre på ordentlig, ikke engang på scenen i en forestilling; bare som en trening i å teste ut tabuer og grenser, så stanget han alltid hodet mot de unge nordmennenes evige: «Men jeg synes ikke det er morsomt. Jeg synes det er feil!»

«Hvorfor skal jeg som mor i denne scenen tungekysse med min egen sønn på hans første skoledag» sa en annen, «det er sykt og ikke morsomt!»

Tony var ikke den eneste som stanget hodet i veggen. Jeg hadde nettopp fått jobb i Ungdomsavdelingen i NRK. Sammen med Bård Tufte Johansen skulle jeg lage humorinnslag i TV-programmet «U». Sjefen for Ungdomsavdelingen, Karin Julsrud, hadde funnet ut at de måtte prøve ut nye grep for å nå unge seere. Dette grepet var humor.

– Humor er et populært virkemiddel, forklarte Karin oss. – Det er mye lettere å nå frem med et budskap hvis det er blandet opp med humor. Så det er deres oppgave: bruk humor til å få frem det vi prøver å si.

– Og hva er det vi prøver å si, spurte Bård.

Karin kikket ivrig ned i planene for neste tv-sesong.

– Akkurat nå jobber vi med et program om norske ungdoms-subkulturer – om noen trøndere som sprayer graffiti og noen i Bergen som har startet et uavhengig plateselskap. Så her trenger vi noe humor som gjør narr av fordommene mange har mot alt det spennende som skjer i disse miljøene.

– Jaha…

– Og så skal vi lage en serie der vi skal lære ungdom at all form for sex er ok så lenge begge samtykker. Der trenger vi noe humor som gjør narr av de som tror at onani og analsex er syndig.

– Ok, sa vi.

I det øyeblikk vi hadde forlatt Karins kontor, og vi skulle finne på innslag som hun hadde bestilt, der humoren var et virkemiddel, så stoppet det selvfølgelig helt opp. Det vil si: det løsnet i det øyeblikk vi prøvde å lage en parodi på det vi hadde fått i oppdrag å gjøre. Hvis vi heller enn å bekjempe fordommer, lekte med og kanskje til og med bekreftet fordommene. Men da vi så la frem disse mer parodi-lignende idéene, var reaksjonen alltid:

– Jojo, det er morsomt. Men dere sparker i feil retning. Så det blir jo litt gæærnt.

Derfor slo det så hardt inn hos meg da Tony, etter en frustrerende time i øvingslokalet med unge nordmenn, kom med et hjertesukk om sitt hjemland, hvor komedien hadde en annen plass i rangordningen enn i Norge:

– I Canada er ikke komedien en trell! Der er komedien kongen!

Har du noen gang hørt slike forløsende ord?

Dagen etter fortalte jeg Bård om denne nye måten å se tingene på. Komedie er ikke et virkemiddel! Den setter sine egne standarder, etter sin egen skikk! Glem budskap. Se bort fra politikk, moral og alle menneskelige hensyn. Humoren er sin egen herre. Humoren må være fri!

I Canada er ikke komedien en trell! Der er komedien kongen!

 

Det var denne fundamentale innsikten, som hadde hatt så stor innflytelse i mitt eget liv, som gjorde at jeg nærte slik uro i møtet med de venstrevridde og deres måte å vurdere komedie på. For ikke bare hadde jeg revet meg løs fra deres verdensorden. Innerst inne visste jeg også at de egentlig hadde rett.

Fri komedie er bra. En stund. Akkurat som i tenårene, hvor én dag uten øvrighetspersoner var selve drømmen. Men hvor man også visste at etter hvert, kanskje dag 17 eller 18, så ville ting begynne å skli ut – noen begynner å denge opp andre, noen voldtar, plyndrer og bedrar – og man begynner å savne den tiden hvor det var noen voksne som holdt oss i ørene.

Den 17. mai 2013, da jeg skulle treffe Mímir første gang, hadde nemlig tvilen begynt å ete seg inn i meg: hva godt kom det ut av all denne friheten? Begynte vi ikke alle å lengte etter en komedie med varme og hjerte igjen. En komedie som ville godt? Som ikke insisterte på sin autonomi og egenrådighet? Jo, jeg kjente det i hele meg. Komediens tid som konge var over. Det var på tide at den atter ble en trell.

Så fikk jeg en idé: Jeg lufter for Mímir min tanke om humorens vending tilbake inn i politikkens fold, tenkte jeg. Han er perfekt, han har jo en fot i begge leire; både journalist i Klassekampen og stuntreporter i talkshowet til Anne-Kat. Til ham kan jeg lette mitt hjerte og dele min nye visjon om en humor som vil godt og sparker riktig vei.

Og plutselig sto han der, Mímir Kristjánsson. Med en pølse i den ene hånda, og en øl i den andre. Klokken var 11 på formiddagen; allerede hadde han to store flekker med ketchup på skjorten.

– Hei, sa jeg. – Fine ting du lager på Anne-Kat.

– Nja, sa han. – De vil eg skal lage raddis-humor.

– Ja, men det er akkurat det vi trenger nå. Mer enn noen gang.

– Eg driter vel faen i politisk humor. Eg vil bare lage noe som er YOLO!

Snikende opp på siden kom det jeg senere skulle skjønne var Mímirs trofaste væpner og svirebror, Klassekampens markedssjef Fredrik Sand. Fredrik dro den lange luggen sin til side og hvisket inn i øret mitt, dunstende av sprit:

– Mímir er psykopat!

Jeg så på Mímir. Han lo. En høy latter jeg umiddelbart kjente igjen: nihilismens frie latter.

Gud bevare oss alle, tenkte jeg. Selv tidligere RU-ledere og Klassekampenfolk har frigjort sin humor fra moralens lenker!

Dette går til helvete!

Harald Eias karakter «Gísli» er en sint islending som først dukket opp på Tazte Priv. Her sender han en hilsen til sin landsmann Mímir Kristjánsson.