Marx er gammel, men kapitalismen er eldre

karl_marx

Den norske venstresiden er ikke akkurat dogmatiske tilhengere av Marx. I forsøket på å forstå og opponere mot kapitalismen i vår tid har den trukket fram bøker som Hardt og Negris Imperiet, Wilkinson og Picketts Ulikhetens pris, Guy Standings Prekariatet – den nye farlige klassen og Pikettys Kapitalen i det 21. århundret, for å nevne noen.

De mest innflytelsesrike perspektivene i den norske venstresidens idédebatt har med andre ord ikke vært utpreget marxistiske. Kanskje er dette greit nok, antyder Ola Innset. Er ikke Marx’ analyser forferdelig gamle – og har ikke verden endret seg? Selvsagt må man lese andre bøker enn Kapitalen, men uten Marx går vi glipp av hvordan verden ikke bare forandrer seg, men også forandres av kapitalismen.

Spørsmålene Innset tar opp er ikke trivielle, men peker ut noen vesentlige diskusjonspunkter for marxister i dag. En slik debatt er betimelig – og vi som har større tiltro til Marx’ samtidsrelevans bør ta det som en konstruktiv utfordring.

banner-sosialismeserie3

Blendet av framskritt
I de siste hundre årene har forbruksvaner, produksjonsliv, tenke- og levemåter forandret seg i et ufattelig tempo. Slike hurtige samfunnsendringer gir grobunn til tanken om at vi nå lever i et samfunn av en helt annen type, som må erkjennes med nye begreper.

Er ikke Marx’ analyser forferdelig gamle – og har ikke verden endret seg?

Teorier om «prekariatet», «nyliberalisme», «globalisering» og «post-fordisme» har forsøkt å få fram hvordan verden har endret seg, ofte ved å erklære gamle samfunnsanalyser som utdaterte. Disse teoriene griper fatt i endringsprosesser som ofte er reelle, men iblant havner de i problematisk terreng ved å overvurdere hvor grunnleggende samfunnsforholdene har endret seg.

Kan hende vi lever i en ny fase i kapitalismens historie, men likevel er det snakk om en fase i kapitalismen. Det forutsetter at den historiske overgangen til kapitalismen var langt mer epokegjørende og betydelig enn de endringer som har kommet i ettertid, som dannelsen av et prekariat eller nyliberalismens inntog. I så fall trenger vi fortsatt en teori om hva som gjør kapitalismen til kapitalisme, om samfunnsforholdene vi lever under tross alt fortsatt er kapitalistiske.[1]

Gitt dette er det ikke urimelig å hevde at de grunnleggende samfunnsforholdene ikke har endret seg avgjørende siden 1800-tallets England. At en fasjonabel franskmann som Thomas Piketty for et par år siden analyserte disse på en presis måte, er i seg selv verken mer eller mindre sannsynlig enn at en skjeggete tysker var i stand til å gjøre det allerede i 1867.

Innset spiller på en intuisjon om at Marx må være utdatert siden han er gammel, men argumentet forutsetter enten at det ikke fantes kapitalisme i England i 1867, eller at uttrykket ikke er hensiktsmessig i dag.

Kan hende vi lever i en ny fase i kapitalismens historie, men likevel er det snakk om en fase i kapitalismen.

Det kan tenkes at nyliberalismeforskeren Innset er villig til å bite i seg dette dilemmaet og si at kapitalisme kanskje ikke lenger er et nyttig begrep. Men i så fall vil han undergrave grunnlaget for sin egen forskning.

Vi er nok enige om at store deler av verden en gang etter 1970-tallet satte i gang med en vridning i retning av nyliberal økonomi og politikk, men nyliberalismen kan ikke forklare seg selv eller antas ut fra ingenting. Til dette trenger man en overordnet teori om kapitalistiske samfunn, om de varige egenskaper og kjennetegn ved dette samfunnet som historisk foregriper – og kan brukes til å forklare – de samfunnsendringer Innset og andre gjør en verdifull innsats for å beskrive.[2]

Prekariat eller arbeiderklasse?
Teorien om kapitalismen har forrang overfor mer spesifikke teorier om hvilke endringer kapitalismen har gjennomgått som kapitalisme. Derfor er det viktig at Marx ikke forsøkte å analysere den engelske industrikapitalismen, men kapitalismen i sitt «ideelle gjennomsnitt», det som kjennetegner den på tvers av alle historiske variasjoner.

Innset sår tvil om Marx’ forståelse av «lønnsarbeid som utbytting fortsatt er nøkkelen til å forstå og forandre kapitalismen». Men det er ikke enkelt å se hvordan eksemplene han bruker gir støtte til denne tvilen. Han hevder at vi kanskje på Marx’ tid fant «en ny samfunnsklasse presset inn i byene og stuet sammen i store fabrikker», som åpenbart framstod som en arbeiderklasse. Nå finner vi derimot et endret arbeidsliv: Ikke lenger en enhetlig klasse av industriarbeidere, men «mange ulike former for arbeid, svært mange av dem utført foran dataskjermer» og et «voksende prekariat uten fast tilknytning til arbeidslivet».

Hvordan illustrerer eksempler om it-arbeid og prekariat at «lønnsarbeid» ikke lenger er det sentrale for et moderne samfunn?

Hvordan illustrerer eksempler om it-arbeid og prekariat at «lønnsarbeid» ikke lenger er det sentrale for et moderne samfunn? Kan hende lønnsarbeidet preges av nye arbeidsredskaper (datamaskiner) og arbeidsvilkår (prekarisering), men begge er åpenbart former for lønnsarbeid. Prekariat-teoretikeren Guy Standing hevder at hans nye klasse særpreges av å ikke ha tilgang til andre inntektskilder enn lønnsarbeidet. Dette ligger ikke akkurat milevis unna Marx’ forståelse av arbeiderklassen – og funker i hvert fall ikke som en kritikk av tanken om lønnsarbeid som kjernen i den kapitalistiske samfunnsorden.

Dessuten er det ikke riktig – som Innset impliserer – at arbeidslivet på Marx’ tid var kjennetegnet av en stor og enhetlig industriarbeiderklasse. Den største gruppen engelske arbeidstakere var tjenere, etterfulgt av jordbruksarbeidere. Når arbeiderklassen etter hvert følte seg, og ble oppfattet som, en klasse med stadig «økende selvtillit og tettere sambånd», for å sitere Pave Leo XIII i 1892, så var det et resultat av klassekamp, ikke en forutsetning for den.[3]

Dette er hovedpoenget i E. P. Thompsons The Making of the English Working Class. Her viser han hvordan det også i første halvdel av 1800-tallet fantes noe Innset hevder særpreger vårt moderne arbeidsliv, «mange ulike former for arbeid». Men på tross av enorme forskjeller i «arbeidshverdag og oppnåelsesgrad»[4], forklarer Thompson, oppstod det en bevissthet om en «interesselikhet mellom alle disse ulike gruppene av arbeidende mennesker».[5]

Når arbeiderklassen etter hvert følte seg, og ble oppfattet som, en klasse med stadig «økende selvtillit og tettere sambånd», var det et resultat av klassekamp, ikke en forutsetning for den.

Dermed hevder han at arbeiderklassen i en viktig forstand skapte seg selv, på tross av det som kunne være store forskjeller mellom arbeidet de utøvde og inntektene de mottok. Fortellingen om at en bevisst og samlet arbeiderklasse oppstod nær sagt automatisk som følge av at de ble samlet i store fabrikker, blir her effektivt gjendrevet.

Les også Ola Innsets artikkel «Marx og oss».

Er prekariatet en ny klasse?
Ikke bare Innset, men også Guy Standing, legger til grunn at forskjellene mellom vilkårene til ulike grupper av lønnsarbeidere må bety at det har oppstått en ny klasse (prekariatet). Men om arbeiderklassen aldri har vært homogen, har den opprettholdt en felles interessekamp bare gjennom et målrettet foreningsarbeid. Å gjøre prekariatet til en egen klasse vil i praksis dele opp kampevnen og interessefelleskapet til en gruppe mennesker som heller burde danne allianser på tvers av kultur, etnisitet og arbeidshverdag.[6]

For et eksempel på hvor ille det kan gå trenger man ikke gå lengre enn Standings egen «paradispolitikk», der han går inn for å kutte i arbeidsrelaterte goder som bare tilgodeser «fulltidsklassen». Eksempelvis nevner han fødselspermisjon som «et regressivt gode som favoriserer fulltidsklassen på bekostning av prekariatet».[7] Siden dette ikke er noe prekariatet har noen utsikt til å oppnå, går han inn for kutt. Han avskriver praktisk talt også fagbevegelsen som en kraft i stand til å sørge for prekariatets interesser.

Et dypere problem her blir at Innset ikke griper fatt i hvordan Marx forsøkte å analysere kapitalistiske samfunnsforhold, men antar – feilaktig – at Marx ville analysere industriproduksjon og industriproletarer.

Å gjøre prekariatet til en egen klasse vil i praksis dele opp kampevnen og interessefelleskapet til en gruppe mennesker som heller burde danne allianser.

Marx’ teoretiske utgangspunkt er ikke industriprodukter, men varer, forstått som ethvert produkt eller tjeneste som produseres for å oppnå profitt på markedet. Kapitalismen er det første samfunnet i historien der rikdommen stort sett produseres og fordeles på denne måten. Lønnsarbeideren er en type produsent som oppstår i samband med denne kapitalistiske vareproduksjonen, uavhengig av hvordan – og med hvilke redskaper – arbeidet blir utført. Hun må selge sin arbeidskraft som en vare, fordi hun ikke har andre måter å reprodusere seg selv på.

Slik blander Innset sammen Marx’ definisjon av arbeiderklassen med en beskrivelse av de tidlige industriarbeiderne, samtidig som han overvurderer hvor enhetlig arbeidet var på Marx’ tid og overvurderer hvor sammensatt det er i dag. Med denne karikaturen av en marxistisk klasseforståelse til grunn er det ingen stor oppgave å falsifisere Marx. Dermed går han glipp av hvordan Marx forsøker å tegne et større – og noe mer abstrakt – bilde av de omkringliggende samfunnsforholdene som former vareproduksjonen, som han viser ledsages av en profitt- og akkumuleringstvang som vel ingen kan hevde at har minket i omfang.

I bunn og grunn ser det ut til at Innset mangler et utviklet begrep om kapitalismen som en bestemt samfunnsform, særpreget av forhold under hvilke produksjonen og fordelingen av samfunnets rikdom finner sted. For å gi et argument for marxismens analytiske og politiske verdi kan det være nyttig avslutte med et blikk på dette kapitalismebegrepet.

Det marxistiske kapitalismebegrepet som liberalismekritikk
I Marx’ teori om kapitalisme som samfunnsform framheves kapitalismen som en avgrenset historisk samfunnsformasjon, grunnlagt på visse samfunnsforhold som gir opphav til visse utviklingstendenser. Dette begrepet om kapitalismen tjener til å kritisere andre (især liberalistiske) politiske og økonomiske teorier. For det første, for at de ikke historiserer kapitalismen på en skikkelig måte, og dermed gjør det vanskelig eller umulig å avgrense kapitalismen fra både førkapitalistiske samfunn i fortiden og mulige etterkapitalistiske samfunn i framtiden. For det andre, for å feilvurdere hvilke vinninger som er mulige innenfor eksisterende kapitalistiske samfunnsforhold.

Marxistene hevder derimot at kapitalismen er noe – og at den er bygget på et grunnlag som må forandres dersom den skal kunne bli til noe annet.

På et vis henger begge punkter sammen. Ved å undervurdere kapitalismen som et avgrenset system med en tydelig historisk begynnelse, får man et bilde av samfunnet som en løs samling av praksiser uten noen indre, sammenbindende logikk. Man mister av syne at det finnes et samfunn overhodet, og hvordan dette kan sette grenser for hva som er politisk eller økonomisk mulig. Det ser ut til at det eneste som forhindrer en utradering av arbeidsløshet, ulikhet eller fattigdom er ressursbegrensninger eller andre eksterne mangler, ikke at noe med samfunnsorganiseringen som sådan som vanskeliggjør eller umuliggjør en løsning. Marxistene hevder derimot at kapitalismen er noe – og at den er bygget på et grunnlag som må forandres dersom den skal kunne bli til noe annet.

Utraderingen av historien
Å forstå kapitalismen som et avgrenset historisk hele er en forutsetning om vi skal kunne stille oss som oppgave å bryte med den. Men det er vanskeligere enn det umiddelbart kan framstå.

Som den marxistiske historikeren Ellen Meiksins Wood påpeker, «i de fleste forklaringer av kapitalismen finnes ikke egentlig noen begynnelse. Kapitalismen ser ut til å alltid være der et sted, og trenger bare frigjøres fra sine lenker.» Begrensningene mot kapitalismen regnes ofte som politiske, slik som «adelskapets parasittiske krefter eller enevoldsstatens begrensninger». Politiske begrensninger setter i lange historiske perioder «grenser for den frie bevegelsen til ‘økonomiske’ aktører og den økonomiske rasjonalitetens frie uttrykk».[8]

Det tydelige skillet mellom kapitalismen og dens forhistorie mangler ofte i konvensjonelle historiske og økonomiske framstillinger.

Det tydelige skillet mellom kapitalismen og dens forhistorie mangler ofte i konvensjonelle historiske og økonomiske framstillinger, der markedet, som Rune Skarstein sier det, i «enhver publikasjon, fra elementære lærebøker til arbeider på den såkalte forskningsfronten» blir «tatt for gitt, som en samfunnsmessig naturtilstand».[9] Her blir ikke det kapitalistiske markedet forstått som resultatet av et dramatisk historisk brudd med forhistorien, men som en følge av en gradvis utvikling der hemningene mot markedsvekst har blitt redusert, hevder Skarstein. «I og med at de nyklassiske økonomene ikke forstår kapitalismen som en spesifikk samfunnsmessig produksjonsmåte og dens tilblivelse som en historisk prosess, bekymrer de seg selvsagt heller ikke over dens forgjengelighet.»[10]

Med dette får vi en (som regel implisitt) deling mellom et natur-aktig marked som svarer til menneskets spontane inklinasjoner, og et kunstig system av politiske begrensninger som gjennom historien har begrenset utbredelsen til det første. Når disse grensene blir svekket, vokser markedet. Dette gjør at en ikke-liberalistisk politikk framstår som en begrensning av menneskets frihet, motsatt den progressive måten markeder har blitt «frigjort» gjennom historien.

Arbeidstid, fritid og frigjøring
Siden Innset også spør om den agitatoriske tiltrekningskraften til de marxistiske begrepene, vil jeg slå et slag for Marx’ syn på tid i kapitalistiske samfunn, som jeg tror kan resonnere godt med erfaringer de fleste av oss gjør i dagliglivet.[11]

Som Marx påpeker er det åpenbart for ethvert barn at en nasjon ville gå til grunne hvis arbeidet ble innstilt for, for ikke å si et år, men et par uker. Ethvert barn vet også at det samfunnsmessige arbeidet må bli fordelt i bestemte proporsjoner for å fylle de forskjellige behovene som finnes i samfunnet. Måten dette arbeidet organiseres eller formes varierer derimot mellom ulike samfunn. For den kapitalistiske måten å organisere arbeidet spiller tiden en historisk unik rolle.

For det første hevder Marx – og dette er forhåpentligvis ikke forferdelig kontroversielt – at arbeidet her tar utgangspunkt i klasseforskjeller og innebærer at en klasse skaper et overskudd som tilegnes av en annen. For det andre eies pengekapitalen og de produktive ressurser som brukes for å produsere, som privateiendom, av noen få. For det tredje, livsmidlene vi forbruker for å leve og overleve eksisterer stort sett som varer som må kjøpes på markedet. Dessuten mangler størstedelen av samfunnet tilgang til noen vare de kan selge annet enn deres egen arbeidskraft.

For den kapitalistiske måten å organisere arbeidet spiller tiden en historisk unik rolle.

I førkapitalistiske samfunn spiller markeder en helt annen rolle, i den forstand at det å oppsøke markedet for å kjøpe eller selge en vare var en mulighet, et valg man kunne ta, for å selge et overskudd eller skaffe til veie spesielle redskaper. Med kapitalismen blir det en tvang: størstedelen av samfunnet kjøpe og selge varer på markedet for å overleve. Denne tvangen preger for øvrig både arbeider og kapitalist, men har selvsagt ulike virkninger for livene deres.

Kapitaleieren kjøper produksjonsredskaper og arbeidskraft for penger, og bruker dem til å sette i gang en produksjon av varer som på ny selges for penger (P-V-P). Målet er selvsagt ikke bare penger, men mer penger enn summen som opprinnelig ble investert. Økningen mellom første og siste pengesum er det Marx kaller merverdi.

Ikke bare må pengene investeres, men de må kaste av seg merverdi og reinvesteres som kapital, for at kapitaleieren skal overleve uten å bli utkonkurrert. Også dette er en form for samfunnsmessig tvang som preger produksjonen i kapitalismen. Dessuten kan kapitaleieren bare kjøpe arbeidskraft dersom hun forutser at den vil produsere en varemengde som er større enn investeringen. Lønnsarbeideren blir ikke ansatt, med mindre hun med sitt arbeid kan skape en tilstrekkelig merverdi.

Arbeidstid og abstrakt samfunnsdominans
Poenget her er ikke så mye å vise at forholdet mellom arbeid og kapital er urettferdig, om man med det mener at arbeiderne får mindre i lønn enn de har krav på. Ifølge Marx får de faktisk stort sett tilbake den fulle verdien av varen de har solgt.

Marx forsøker å utvikle et poeng om hvordan det med kapitalismen oppstår en samfunnsdynamikk som ser ut til å dominere menneskene som en fremmed makt.

Marx’ kritikk er litt mer subtil. Han forsøker å utvikle et poeng om hvordan det med kapitalismen oppstår en samfunnsdynamikk som ser ut til å dominere menneskene som en fremmed makt.

For det første finnes ikke noe valg om man vil forholde seg til markedet eller ikke, siden samfunnet er ordnet slik at nesten alle samfunnsmedlemmer må kjøpe og selge på markedet for å overleve. For det andre finnes ikke noe valg om man vil selge sin arbeidskraft, siden dette også er en forutsetning å overleve, i fravær av pengekapital eller produksjonsmidler. For det tredje finnes det for kapitalisten ikke noe valg om å reinvestere pengene hun tjener i profitt som kapital, med mindre hun vil bli utkonkurrert.

Dette baller på seg: for å tjene mer penger enn i forrige omgang må kapitaleieren intensivere arbeidet, enten ved ny teknologi eller ved å intensivere arbeidet. I en periode gjør dette at hun kan hente inn en superprofitt som kommer godt med, men det tvinger også andre kapitalister til å følge samme kurs. Hva skjer når de har hentet inn forspranget? Hun mister sitt konkurransefortrinn og tjener like mye som hun gjorde i utgangspunktet. Deretter setter spiralen til på ny, som i sum betyr at hver enkelt bedrift må stadig må øke produksjonshastigheten for å tjene den samme profitten.

Denne dynamikken er lov-aktig og blir strengt tatt ikke valgt av noen, den hevder seg som en naturlov over hele samfunnet. Den er ikke naturlig eller nødvendig, men et resultat av den spesielle måten man organiserer arbeidet på i kapitalismen. Vi får en akselererende samfunnstid der individene opplever at de må arbeide stadig hardere bare for å holde seg på samme sted. Resultatet kan bli at et stadig mer produktivt arbeid fører til en økende arbeidsløshet, heller enn at den frie og selvdirigerte tiden økes for alle.

Det generelle poenget for Marx blir at samfunnsutviklingen i kapitalismen kjennetegnes av blinde og tvangsmessige lover som ingen velger eller har kontroll over.

Det generelle poenget for Marx blir at samfunnsutviklingen i kapitalismen kjennetegnes av blinde og tvangsmessige lover som ingen velger eller har kontroll over. Resultatet blir en irrasjonell og tvingende samfunnslogikk som kan gjøre det fornuftig – som i dagens kapitalisme – å øke arbeidslengden (for eksempel ved å forlenge pensjonstiden) i samfunn med rekordhøy arbeidsløshet! Men dette er det kapitalistiske samfunnets egen irrasjonalitet, som bare kan brytes gjennom et brudd med de kapitalistiske samfunnsforholdene.

Fritid og frigjøring
Selv de som ikke ønsker eller ser for seg noe egentlig brudd med kapitalismen, er i stand til å håpe på noe bedre. Eksempelvis ser Raymond Kurtzweils «transhumanister» for seg at et frihetlig samfunn uten materiell nød står rett rundt hjørnet som følge av en snarlig teknologieksplosjon. John Maynard Keynes hevdet i 1930 at det «økonomiske problem» ligger an til å bli løst, og at det vanskelige for menneskene heretter ville bli å finne en måte å disponere en stadig økende fritid.

Dessverre haver Keynes og Kurtzweil i en naiv teknologioptimisme, og rammes av et viktig poeng i Dag Østerbergs nye Marx-bok. De glemmer at «de sosiale relasjonene alltid er med på å bestemme hvordan teknologien forandrer seg»,[12] og fordi teknologien i et kapitalistisk samfunn «har form av kapital og skal produsere merverdi, preger dette også selve dens utforming», og selvsagt også dens implementering.[13]

«En forkortelse av arbeidsdagen er grunnvilkåret».

Selvsagt kan vi i framtiden (og for så vidt også i dag) se for oss hvordan gamle eller nye produksjonsredskaper kan brukes til å avskaffe materiell nød og øke fritiden, som Keynes gjorde. Men dette framstår som fabulering om man ikke stiller spørsmålet om hvorfor ny teknologi hittil ikke har hatt virkningen de har håpet på, i hvert fall ikke på langt nær proporsjonalt med produktivitetsøkningen.

For at teknologien skal kunne fylle et mål som bestemmes kollektivt av mennesker, og ikke drives av kortsiktig akkumuleringstvang, må samfunnet forandres slik at tvangen om merverdi ikke lenger hersker over historiens gang.

Til dette har Marx en advarsel, og et råd:

Det politiske alternativet burde ikke være en «despotisk» kasernesosialisme eller en «primitiv kommunisme» som forstår felleskap bare som et «arbeidsfellesskap» som «betaler ut lik lønn», og vil gjøre alle til arbeidere.[14]

Derimot ønsker han «en sammenslutning av frie mennesker, som arbeider med felles eide produksjonsmidler»[15], som anvender fritid – og ikke arbeidstid – som målet på samfunnets rikdom. Da kan de prioritere å forkorte arbeidsdagen, og unngå de samfunnsproblemer som forbindes med ny teknologi i kapitalistiske samfunn.

«En forkortelse av arbeidsdagen er grunnvilkåret».[16]

 

Noter
[1] Jf. Wood, E. M. (2003). Empire of Capital, London: Verso.

[2] Mot dette kan man selvsagt hevde at heller ikke kapitalismen kan antas ut fra ingenting. Det gjør marxister heller ikke, jf. Wood (1999). The Origin of Capitalism: A Longer View, London: Verso. Men det virker absurd å hevde at verden siden 1972 har gjennomgått en overgang som er i nærheten av å være like epokegjørende som overgangen til kapitalismen.

[3] Sitert fra Therborn, G. (2012). Class in the 21st Century, New Left Review (vol. 78).

[4] Thompson, E. P. (1980). The Making of the English Working Class, London: Vintage Books, s. 807.

[5] Ibid., s. 194.

[6] Den såkalte «prekariseringen» virker vanskelig å skille fra god gammeldags «proletarisering». Kan hende den første teorien om prekariatet ble formulert på 1860-tallet av Henry Mayhew: «In almost all occupations there is (…) a superfluity oof labourers, and this alone would tend to render the employment of a vast number of the hands of a casual rather than a regular character. In the generality of trades the calculation is that one third of the hands are fully employed, one third partially, and one-third unemployed throughout the year.» Jf. Thompson op cit s. 249-250.

[7] Standing, G. (2014). Prekariatet – Den nye farlige klassen, Oslo: Res Publica, s. 327-328.

[8] Wood, E. M. og Patriquin, L. (red.). (2012). The Ellen Meiksins Wood Reader, Leiden: Brill, s. 226-227.

[9] Skarstein, R. (2008). Økonomi på en annen måte, Oslo: Abstrakt forlag, s. 13.

[10] Ibid.

[11] Her trekker jeg på Postone, M. (1993). Time, Labor, and Social Domination, Cambridge: Cambridge University Press.

[12] Østerberg, D. (2016). Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk, Oslo: Pax forlag, s. 68.

[13] Ibid., s. 100.

[14] Marx, K. (1991). Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Oslo: Falken forlag, s. 222-230.

[15] Marx 2008, s. 93.

[16] Ibid., s. 217.