Marx og oss

Karl Marx, opphavsmannen til marxismen. Karl Marx, opphavsmannen til marxismen.

Marxismen er en radikal kritikk som tar sikte på en revolusjonær omveltning av samfunnet slik vi kjenner det. Følgelig har marxismen vært under tung beskytning helt siden Marx’ eget angrep på den kapitalistiske produksjonsformen på midten av 1800-tallet. Det er dermed ikke så rart at det kan ha utviklet seg en slags beleiringsmentalitet blant marxister som er vant til uredelig kritikk.[1] Det er likevel skuffende at den relativt forsiktige marxisme-kritikken jeg la fram i en anmeldelse av Dag Østerbergs Fra Marx til moderne kapitalteori,[2] så langt har blitt møtt med både brask og bram, men uten substansielle motargumenter.[3]

I forrige nummer av Le Monde diplomatique skrev Espen Grønlie at jeg «mener å kunne avvise marxismen som irrelevant for vår tid».[4] Den krøkkete formuleringen kan være vanskelig å få has på, men artikkelen tyder på at Grønlie mener at jeg har hevdet at marxismen nå er irrelevant. Dette stemmer ikke. Jeg kalte tvert imot marxister «uvurderlige», og diskuterte både styrker og svakheter ved deres tradisjon. Mest av alt skrev jeg om den diskrediterte historiske determinismen, som i mange år var det kanskje aller tydeligste kjennetegnet på marxistisk analyse, i hvert fall sett utenfra. Så langt har ingen gått min kritikk av determinismen i møte, så da går jeg ut i fra at vi kan være enig om at denne delen av marxismen nå er død. Hvis ikke burde det drøftes hvordan Marx og tidligere tiders marxister kunne ta så feil om kapitalismens utvikling, og ikke minst hvilke konsekvenser dette bør ha for marxistisk analyse i dag.[5]

Mest av alt skrev jeg om den diskrediterte historiske determinismen, som i mange år var det kanskje aller tydeligste kjennetegnet på marxistisk analyse.

I min opprinnelige tekst skrev jeg at «en grunnleggende marxistisk analyse kan også framstå noe virkelighetsfjern i et samfunn hvor vi både har relativt gode arbeidsmiljølover og hvor stadig flere vanlige mennesker oppfordres til å drive egne bedrifter og ha ansatte». Her refererte jeg til Marx’ teori om lønnsarbeid som utbytting, noe som må hevdes å være en grunnplanke i hans analyse av kapitalismen. Jeg framhevet at Marx’ teorier er både sylskarp samfunnsanalyse og politisk agitasjon i ett, og at det er vanskelig å skille disse to nivåene fra hverandre. I motsetning til hva Grønlie hevder, holdt jeg døra åpen for at samfunnsanalysen fortsatt holder vann, men jeg antydet altså at politisk agitasjon fra midten av 1800-tallet kan være noe utdatert.

Lønnsarbeid som utbytting
Foranledningen for Marx’ virke var den industrielle revolusjon og framveksten av en urban industriarbeiderklasse. Millioner av mennesker ble presset inn fra landsbygda og stuet sammen i fabrikker. Der arbeidet de under forferdelige kår, men hadde også muligheten til å gå sammen og faktisk ta kontroll over samfunnets produksjon. Det var i denne sosiale konteksten at Marx utropte bedriftseierne til hovedfiende, og viste hvordan enhver ansatt ble utbyttet ved at hen produserte mer overskudd enn hen fikk tilbake i lønn. Det var slett ingen dum analyse, men hvordan skal vi bruke den på en fornuftig måte i dag?

Det var slett ingen dum analyse, men hvordan skal vi bruke den på en fornuftig måte i dag?

Det kan hevdes at Marx bare påpekte en økonomisk sammenheng uten å felle moralske dommer over noen av deltakerne i produksjonsprosessen. Ordet utbytting (Ausbeutung på originalspråket) vitner imidlertid ikke om nøytralitet. Det er her den geniale, men tidvis problematiske kombinasjonen av analyse og agitasjon kommer inn i bildet: Marx kombinerte en koherent og innovativ analyse av kapitalismen med et troverdig program for hvordan den kunne overskrides. «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den», skrev han i Teser om Feuerbach (1845).[6]

Å anta blindt at Marx’ teorier automatisk har gyldighet i enhver historisk kontekst er ikke tradisjonen etter en stor tenker som ham verdig.

Disse to sidene av Marx er ikke nødvendigvis enkle å skille fra hverandre, men hva om betingelsene for en eller begge har forandret seg i dag? Vi er nødt til å ta inn over oss at et og annet kan ha endret seg i løpet av de siste 150 år som kan ha betydning for både analysen og agitasjonen. Å anta blindt at Marx’ teorier automatisk har gyldighet i enhver historisk kontekst er ikke tradisjonen etter en stor tenker som ham verdig.

Dersom Marx’ komme til Europa hadde vært i 2016 og ikke 1818, hadde han ikke først og fremst sett en ny samfunnsklasse presset inn i byene og stuet sammen i store fabrikker. Han hadde sett mange ulike former for arbeid, svært mange av dem utført foran dataskjermer. Han hadde sett velferdsstater under press, et voksende prekariat uten fast tilknytning til arbeidslivet, menneskeskapte klimaendringer og enorm global ulikhet. Ville han på samme måte som på 1800-tallet ha løftet fram lønnsarbeid som kjernen i den kapitalistiske samfunnsorden? Ville han pekt på forholdet mellom de som kjøper og selger arbeidskraft som selve utgangspunktet for et undertrykkende samfunn?

Stadig flere er sin egen og tidvis også andres sjef i dag, da er det mer problematisk å agitere mot arbeidskjøpere enn det var på Marx’ tid.

Vi bør være åpne for at det kan være historiske og agitatoriske grunner til at Marx tenkte som han gjorde, uten at vi behøver å kaste babyen ut med badevannet av den grunn. Vi er enige om at kapitalismen er en urettferdig og undertrykkende samfunnsorden. Spørsmålet er hvordan vi agiterer mot den i en tid hvor de færreste jobber under slavelignende kår i umiddelbar fysisk nærhet til hundrevis av kolleger. Stadig flere er sin egen og tidvis også andres sjef i dag,[7] da er det mer problematisk å agitere mot arbeidskjøpere enn det var på Marx’ tid. Av den grunn er det heller nesten ingen som gjør dette på et overordnet samfunnsnivå, selv om det selvfølgelig er streiker fra tid til annen. I Vesten kan det virke som om tiden har reist fra den agiterende delen av marxismen. Vi får neppe et flertall av befolkningen her til å reise seg mot kapitalismen og utvikle en ny, kollektiv produksjonsform ved å messe om lønnsarbeid som utbytting.[8] Betyr det at tiden også har reist fra den underliggende analysen av hva som gjør kapitalismen urettferdig?
Ny asiatisk produksjonsform?

I Vesten kan det virke som om tiden har reist fra den agiterende delen av marxismen.

Et motargument vil være, som Grønlie skriver, at «det moderne verdensmarkedets proletariat for en stor del befinner seg i Sørøst-Asia». Dette er åpenbart et sentralt poeng. Om Marx’ 1800-talls Europa ikke akkurat er blitt teleportert til Sørøst-Asia anno 2016, så er det liten tvil om at store deler av kroppsarbeidet som skaper profitt i dagens globale kapitalisme utføres på fabrikker i såkalte utviklingsland. Produktene som produseres der selges hos oss. I tillegg bruker et firma som Apple sin markedsmakt til å unndra seg beskatning her, noe som igjen fører til at vestlige velferdsstater mister inntekter og blir vanskeligere å videreføre. Arbeiderne i Kina og det fattige sør, som produserer alt fra smarttelefoner til t-skjorter og joggesko, er attpåtil ofte skviset inn i byene fra landsbygda og stuet sammen under kummerlige forhold.

Uten eierskap til produksjonsmidler kan vi neppe anses som en del av et globalt borgerskap, men siden de fleste av oss ikke er særlig undertrykte heller, hvordan passer vi da inn i analysen?

Hvis det er sånn at arbeiderklassen nå stort sett bor i andre land, hvilke konsekvenser har det for kampen for sosialisme? Skal vi nordmenn bare sitte stille og vente på å bli bekjempet eller kan vi bidra på andre måter? Uten eierskap til produksjonsmidler kan vi neppe anses som en del av et globalt borgerskap, men siden de fleste av oss ikke er særlig undertrykte heller, hvordan passer vi da inn i analysen?

For mange virker det som om det holder å påpeke at det finnes fattige arbeidere i Asia, og at enhver kritikk av marxismen dermed blir irrelevant. Det kan hevdes at spørsmålet til syvende og sist dreier seg om hvordan vi, som Marx, kan skape et effektiv politisk subjekt for å overskride kapitalismen. Dette er et ikke helt ukjent tema for tenkere som Antonio Negri og Ernesto Laclau – tenkere Østerberg utelater fra sin gjennomgang av nyere kapitalkritikk. Marx’ svar var å postulere at «all historie om samfunnene til i dag er historien om klassekamper», for så å hevde at denne kampen, under kapitalismen, var blitt redusert til en kamp mellom arbeiderklasse og borgerskap. Istedenfor å forstå slike dogmer som en vitenskapelig analyse hevder jeg altså at vi må forstå tiden dette tankesettet vokste ut av og ta høyde for at Marx også var agitator. Negri har utarbeidet en teori om den løst definerte multituden som et samlende politisk subjekt for vår tid, mens Laclau har forsøkt seg på folket. Jeg skal på ingen måte hevde at alle svarene ligger i disse abstraksjonene, men de ovennevnte filosofene har i hvert fall tatt inn over seg viktigheten av å historisere Marx’ tenkning, for dermed å kunne videreutvikle den for vår egen tid.

Det kan hevdes at spørsmålet til syvende og sist dreier seg om hvordan vi, som Marx, kan skape et effektiv politisk subjekt for å overskride kapitalismen.

Grønlie virker mer opptatt av å feilaktig framstille det som om jeg avviser Marx, for så å løst forsvare bruddstykker av læren og konkludere med at verden jammen er urettferdig og at vi derfor fortsatt trenger Marx.[9] Vi er nødt til å komme oss videre. Marx kan da være svært nyttig, men ikke hvis han brukes til å redusere debatten om kapitalisme og mulighetene for en annen samfunnsorden til et banalt «for eller mot Marx».

Klimaendringene har en sammenheng med kapitalismens veksttvang, og over hele Europa ser etterkrigstidas sosialdemokratiske orden ut til å rase sammen. I en slik kontekst kan det godt hende at kritisk tenking om kapitalismen vil kunne få stadig større gehør i offentligheten, men et lunkent, gammel-marxistisk «hva var det vi sa» vil neppe være alt som skal til for at alternativer til kapitalismen skal kunne utvikles og blomstre. Teknologiske nyvinninger antyder at vi i nær framtid vil kunne produsere stadig mer ved hjelp av stadig mindre arbeidskraft, uten at det nødvendigvis vil komme folk flest til gode. Denne utviklingen peker mot at lønnsarbeid som det sentrale elementet i forståelsen av kapitalismen og bekjempelsen av denne kan være modent for revurdering.

Utviklingen peker mot at lønnsarbeid som det sentrale elementet i forståelsen av kapitalismen og bekjempelsen av denne kan være modent for revurdering.

Selv om man kanskje ikke skulle tro det av å lese Dag Østerbergs nye bok eller kritikken av min anmeldelse av den, så har marxister av ulik avskygning lenge debattert mange av spørsmålene jeg tar opp.[10] Marxisme trenger ikke å være en pakkeløsning, og det hadde vært fint om norske beundrere av Marx kunne stige opp av skyttergravene, og forholde seg konstruktivt til den ganske betydelige delen av menneskeheten som ikke anser seg selv som marxister. Hvis vi så skulle bli enige om at lønnsarbeid som utbytting fortsatt er nøkkelen til å forstå og forandre kapitalismen, da har vi en mildt sagt ganske stor utfordring foran oss i å få dette til å framstå som relevant for de vi mener blir utbyttet, i hvert fall her hjemme.

[1] For et nylig eksempel, se Pål Mykkeltveit, «Sosiologiens elendighet», Minervanett, 22. august 2016.
[2] Ola Innset, «Er en moderne marxisme mulig?», Klassekampen, 6. august 2016.
[3] Se Harald Berntsens korte spydigheter i Klassekampen («Innset og Marx», 9. august 2016), som jeg har besvart høflig: Ola Innset, «Utdatert politisk retorikk?», Klassekampen, 17. august 2016.
[4] Espen Grønlie, «En verden å vinne», Le Monde diplomatique, september 2016.
[5] Noe av årsaken til at jeg er såpass utålmodig med marxistisk analyse kan være mitt eget virke som historiker med nyliberalisme som fagfelt. Marxistiske analyser som Dominique Lévy og Gérard Duménil, The Crisis of Neoliberalism, Harvard University Press, Cambridge Massachusetts, 2011, eller David Harvey, A Brief History of Neoliberalism, Oxford University Press, Oxford – New York, 2005, ser nyliberalisme, dypest sett, som nok en episode i kampen mellom samfunnets klasser. Det kan for så vidt tenkes at dette stemmer, men en rekke unøyaktigheter om nyliberal filosofi og praksis gjør at man lett kan mistenke dagens marxister for å ha bestemt seg for svaret før de begynte undersøkelsen.
[6] Karl Marx, Marx i ett bind, Pax Forlag, Oslo, 1978.
[7] Ifølge SSB har 66 002 norske virksomheter mellom 1 og 9 ansatte, 366 444 har null. Statistisk Sentralbyrå, «Virksomheter, 1. januar 2016», http://ssb.no.
[8] I hvor stor grad dette er en slags «tidsånd», et resultat av strukturelle utviklinger utenfor noens kontroll eller en villet politikk er et meget interessant spørsmål. Klassekampen har den siste tiden satt fokus på hvordan undervisning i «entreprenørskap» blir en stadig viktigere del av grunnskolen. Se også Ida Søraunet Wangberg, «Er det virkelig Apple som utvikler samfunnet?», Manifest Tidsskrift, 2. desember 2015.
[9, 10] Med unntak av det dårlig funderte angrepet på undertegnede skriver Espen Grønlie mye klokt i sin tekst. På et punkt refererer han til min påstand om at Marx’ verditeori er problematisk, og kommenterer at det er «scientistisk» å behandle dette som et fagøkonomisk spørsmål. Det er for så vidt sant, og mitt poeng var først og fremst at jeg skulle ønske at Dag Østerberg hadde tatt for seg noen av de mange innvendingene mot marxisme som i dag er pensum på de fleste universiteter, for eksempel kritikken av arbeidsverditeorien. Vi kan helt sikkert være enige om at marxisme må svare på kritikk for å utvikle seg og bli bedre.

Denne teksten har tidligere stått på trykk i norske Le Monde diplomatique.

  • Egil Johanzen

    Å påstå at historisk determinisme er det mest tydelige kjennetegnet på marxistisk analyse (sett utenfra) er som å si at det viktigste ved en analysemodell er svaret du får og ikke mekanismene og sammenhengene i selve modell. Det høres veldig feil ut. Det mest sentrale Marx var opptatt av var utbytting av proletariatet og hvilke faktorer som gjorde dette mulig. Han fant ut at kilden til utbyttingen skyldes eiendomsretten til produksjonsmidlene lå hos kapitaleierne. Derfor var konklusjonen enkel, overfør eiendomsretten til arbeiderne og siden dette ikke ville skje frivillig var væpnet revolusjon nødvendig. (eiendomsrett til private ting som ikke var knyttet opp til produksjon ble diskutert) For å rettferdiggjøre at arbeiderne skulle ha alt overskudd selv, laget han labor theory of value som på en måte sier at den eneste kilden til verdi ligger i arbeid (og dermed ikke i ideer, teknologi etc) Innen sosialøkonomien er dette den kanskje mest omstridte ideen og det er gode argumenter for at dette var en sammenheng som kanskje ikke stemmer. For å få den nye økonomien til å virke kunne man innføre planøkonomi, men er her ideen mye mer uferdige og knytter seg egentlig heller ikke til hans analyse av hvordan kapitalismen fungerer. Historisk determinisme ble bare en logisk konsekvens av kapitalismens indre logikk, men her tror jeg vi trygt kan si at selv om Marx så kapitalismens fantastiske krefter og evne til tilpasning, så undervurderte han ekstremt den eksponensielle teknologiske og sosiale innovasjonen og utviklingen som har skjedd. Ingen er i nærheten av å forstå eksponensiell utvikling og det endelige utfallet som hans historiske determinisme forutser er definitivt svært forsinket om det da i det hele tatt blir en realitet.
    Når det gjelder kapitalismens indre logikk til at kapitalen akkumuleres og at lønningene ikke øker like mye er jo på mange måter blitt bekreftet av Piketty, selv om Piketty virkelig selv ikke ønsker å bli sammenlignet med Marx. Og for å forstå denne utviklingen må en forstå maktforholdet i forhandlingene mellom de som selger sitt arbeid og de som kjøper arbeid. Om du er din egen sjef eller lønnsmottaker spiller ingen rolle. Når dagens kjøpere av arbeidskraft som for eksempel Uber kjøper arbeidskraft av sine sjåfører så eksistrerer det her et mulig utbyttingsforhold basert på eiendomsretten til plattformen Uber (eller Facebook, google etc) Om du er ansatt og lønnsmottaker eller såkalt din egne sjef spiller ingen rolle. Selv om det mest grunnleggende i maktforholdet er eiendomsretten, påvirkes jo denne av forhold som hvor mange selgere det er i forhold til kjøpere. Hvor lett det er å si opp den du har kjøpt, hvor desperat den som selger eller kjøper er. Ser vi dagens innvandring, at flere synker ned i større gjeld, at det blir lettere å bli kvitt folk når vi ikke en gagn trenger å ansette dem, når faglige rettigheter forsvinner, når automatisering gjør behovet for arbeidskraft lavere, er det jo ganske enkelt å skjønne at dette maktforholdet kommer til å endre seg dramatisk i tiden fremover og det er all grunn til å være bekymret for om kanskje Marx får rett likevel ift Derfor er Marx analyser svært relevante selv i dag, selv om den tradisjonelle arbeiderklassen i større og større grad forsvinner. Spørsmålet er altså maktforholdet mellom de som kjøper og de som selger arbeidskraft og om man er lønnsmottager eller såkalt «egen sjef» (kunden er alltid sjefen!) spiller ingen rolle.
    Slik jeg ser det er må det være fulllt mulig å tro på hans analysemodeller (og til og med ikke alle modellene hans) og samtidig avvise hans mest enkle løsninger om væpnet revolusjon, planøkonomi. Det må da kunne gå an å drømme om mindre sosiale forskjeller (som kanskje nærmer seg et klasseløst samfunn) og fremdeles være sosialdemokrat.

    • 1pling

      «selv om den tradisjonelle arbeiderklassen i større og større grad forsvinner«.
      Dersom du mener det gamle industriproletariatet i Europa, da kan jeg kanskje være enig.
      Men ser du kapitalismen i verdensmålestokk, stemmer utsagnet ditt?

      Erling Grape

  • Aslak Storaker

    At det eksisterer «mange ulike former for arbeid», «et prekariat uten fast tilknytning til arbeidslivet», «enorm global ulikhet» og «teknologiske nyvinninger som antyder at vi i nær framtid vil kunne produsere stadig mer ved hjelp av stadig mindre arbeidskraft, uten at det nødvendigvis vil komme folk flest til gode» er da slett ikke noe nytt fra Marx sin tid, tvert i mot er dette helt sentralt i skriftene hans. At det skulle være en mindre andel av lønnsarbeidere og flere selvstendig næringsdrivende i dag enn på Marx’ tid er empirisk feil – tvert i mot så har andelen lønnsarbeidere vs selvstendige håndverkere, bønder, fiskere etc. økt eksponensielt i hele verden de siste 200 årene. I følge tall fra Verdensbanken har andelen selvstendig næringsdrivende i Norge blitt HALVERT fra 1980 til 2014, fra 14,3 til 7,2 %: ( http://data.worldbank.org/indicator/SL.EMP.SELF.ZS?locations=NO ) En NHO-rapport fra 2016 sier at «I løpet av de siste 9 årene har antallet selvstendig næringsdrivende falt noe (ca. 5 prosent). Ettersom det blir stadig flere sysselsatte her i landet, har de selvstendig næringsdrivendes andelen av alle sysselsatte falt fra 7 til
    6 prosent). Det er blitt færre av de som har næringsinntekt som hovedinntekt… Det er med andre ord ingenting som trekker i retning av at de selvstendig næringsdrivende har blitt en viktigere gruppe over tid i norsk økonomi, snarere tvert om. Utviklingen i de siste
    årene viser heller ikke noe skift som indikerer at det nå blir flere av dem.» ( https://www.nho.no/siteassets/nhos-filer-og-bilder/filer-og-dokumenter/arbeidslivspolitikk/sn-rapport-til-nho-ferdig.pdf ) Utviklinga i økonomien beveger seg altså, akkurat som Marx påviste for 150 år siden, i retning av FLERE lønnsarbeidere og FÆRRE selvstendig næringsdrivende.

    Videre må «utbytting» forstås som et relativt begrep – det handler ikke om at de/vi som er utbytta lever på eksistensminimum (det gjorde slett ikke alle på Marx’ tid heller), men at en andel av den verdien lønnsarbeiderne skaper med sinn arbeidskraft ikke tilfaller dem sjøl, men tilfaller eierne av produksjonsmidlene. At det er et motsetningsforhold mellom utbyttede arbeidere og utbyttende eiere av produksjonsmidlene er ikke spesielt vanskelig å forstå, det holder å vise til klassekampen som i Norge stort sett foregår organisert mellom LO (lønnsarbeidere) og NHO (kapitaleiere). Anbefaler å lese Hans I. Klevens «Klassesamfunnet» fra 1998 hvis du vil forstå mer av dette: http://progressivt.no/default.asp?page=release&id=100043

  • Simen

    Dette med determinisme versus ikke-determinisme blir lett en kvasi-debatt, hvis den ikke ses historisk, som en del av arbeiderbevegelsens konsolidering. Karl Kautsky er den som i størst
    grad hadde ansvaret for synet på sosialismen som en samfunnsmessig nødvendighet
    som følge av en historisk lovmessig utvikling, der man ikke behøvde å komme drassende med etikk og den slags. Kautsky var opptatt av å bygge opp arbeiderbevegelsens selvforståelse og legitimere sosialismen. Når sosialismen er vitenskapelig bevist, var det ingen vits å motsette seg den.

    Nå var jo svært mange marxister, både vestlige og kommunistiske (ja, også i Sovjet), på 1900-tallet opptatt av fenomenet kombinert, ujevn utvikling og «fordeler og ulemper» ved
    tilbakeliggenhet (hoppe over utviklingstrinn, utvikle land land etter forskjellige modeller). Spørsmålet om historisk determinisme må antagelig sies å være løst: i en historisk utviklingssekvens der enhver samfunnsformasjon kan tilbakeføres til en tidligere form, utgjør formasjonene samtidig knutepunkter for en utvikling i ulike retninger: genealogien er bare retrospektivt entydig («determinert»). Som Marx selv sa: min historieteori skal oppfattes som en ledetråd til forskning, ikke et
    metahistorisk dogme.

  • Simen

    For øvrig slår det meg oppi alt snakket som pågår om å videreutvikle Marx’ tenkning for vår tid, at både de som nærer slike ambisjoner og venstresida generelt burde begynne å sette seg litt inn i Marx’s dialektiske metode igjen. Dette er antagelig en forutsetning for å forbli i et marxistisk terreng, etter hvert som denne videreutviklingen skrider fram. Det slår meg også at f. eks. kjennskap til Marx’s bruk av kategoriene allment, særegent og individuelt i analyser av kapitalismen ville både høynet nivået i debatten generelt og strammet opp argumentene i artikkelen til Ola Innset her, spesielt. Hver av bestemmelsene inntar her skiftevis rollen som mellomterm, hvis funksjon er å formidle de to ytterpunktene til en enkelt helhet.”Det virkelige er noe individuelt som hever seg inn i allmennheten ved hjelp av særegenheten og gjør det identisk med seg selv», som Hegel uttrykker det.Begrepene knyttes også til ulike typer logiske slutninger, til slutninger som er knyttet til alle, eller noen av, enhetene av en viss type, eller til eller en enkelt av dem.

    Det allmenne (das Allgemeine) er det som er felles for alle, det universelle, egenskaper som hefter ved alle enheter av et visst slag. Hegel knyttet også det allmenne til enkelhet, ubestemthet. Det særegne (das Besondere) , er det som er utskilt, markert, spesielt, partikulært, som bare kjennetegner noen enheter av en viss type. Det individuelle (det enkelte, det singulære), er knyttet til én enhet av et bestemt slag, i motsetning til særegenhetens oppsplittelse. Det siste gjør at Hegel ser det individuelle som en gjenopprettelse av det allmenne på et høyere nivå. Det allmenne utvikler seg fra det ubestemt enkle til en rikere bestemmelse som svarer til det individuelle og assosierer også med helhet.
    Nå er ikke en debatttråd et egnet forum for å gå videre med dette, så jeg gir meg der.

  • Simen

    Skjønner at ikke mer prinsipielle, og kanskje vanskelige, diskusjoner om Marx’ teorier ikke er veldig ønsket i denne tråden. Men jeg prøver meg igjen med å gripe et enkelt poeng
    på en annen måte.For å diskutere Marx’s teorier og «vår tid» bør det være
    uomgjengelig å sette seg inn i Marx’s dialektiske metode, og særlig begrepet «konkret».
    Ikke alle kategorier befinner seg på samme generaliteseringsnivå. Noen
    definerer ontologiske strukturer (naturlige, sosiale eller religiøse). Andre definerer
    strukturer som inkluderer innholdet i de enklere og mer abstrakte kategoriene,
    og føyer samtidig mer konkrete bestemmerlser til dem. Disse kategoriene er mer
    komplekse enn de første. Kategoriene definerer sosiale former («kontekster») med
    strukturelle tendenser. Det betyr ikke at en bestemt begivenhet f. eks. med
    nødvendighet inntreffer. Men det er en betraktelig høyere sannsynlighet for
    visse prosesser og begivenheter.

    «Det tycks vara det riktiga att börja
    med det reella och konkreta, den verkliga förutsättningen, alltså t.ex. att i
    ekonomin börja med befolkningen, som är hela den samhälleliga produktionsaktens
    grundval och subjekt.

    Men detta visar sig vid närmare skärskådande vara falskt. Befolkningen är en abstraktion om jag t.ex. bortser från de klasser den består av. Dessa klasser är i sin tur ett tomt ord om jag
    inte känner de element de beror på. T.ex. lönearbete, kapital. Dessa
    förutsätter utbyte, arbetsfördelning, priser etc. T.ex. är kapitalet ingenting
    utan lönarbete, utan värde, pengar, pris etc. Skulle jag alltså börja med
    befolkningen skulle jag börja med en kaotisk föreställning om helheten, och
    genom närmare bestämningar skulle jag på analytisk väg komma mot allt enklare
    begrepp; från det föreställda konkreta till det allt tunnare abstrakta, tills
    jag skulle nå de allra enklaste bestämningarna. Därifrån skulle resan tillbaka
    anträdas, tills jag åter kom till befolkningen, men denna gång inte till
    befolkningen som en kaotisk föreställning om helheten utan som en rik totalitet
    med många bestämningar och relationer» (Fra Grundrisse, Innledning, unnskyld svensken)).

    Hvis man skal forbli i et marxistisk terreng, etter hvert som
    den omtalte videreutviklingen av hans teorier skrider fram. Det slår meg også
    at f. eks. kjennskap til Marx’s bruk og endring av de hegelske kategoriene
    allment, særegent og individuelt, og hvordan hans teorier opererer på flere konkretiseringsnivåeri i analyser av kapitalismen vil høyne nivået i debatten.

  • Simen

    Skjønner at ikke mer prinsipielle, og kanskje vanskelige, diskusjoner om Marx’ teorier er veldig ønsket i denne tråden. Men jeg prøver meg igjen med å gripe et enkelt poeng
    på en annen måte. .For å diskutere Marx’s teorier og «vår tid» bør det være
    uomgjengelig å sette seg inn i Marx’s dialektiske metode, og særlig begrepet «konkret».
    Ikke alle kategorier befinner seg på samme generaliseringsnivå. Noen
    definerer ontologiske strukturer (naturlige, sosiale eller religiøse). Andre definerer
    strukturer som inkluderer innholdet i de enklere og mer abstrakte kategoriene,
    og føyer samtidig mer konkrete bestemmerlser til dem. Disse kategoriene er mer
    komplekse enn de første. Kategoriene definerer sosiale former («kontekster») med
    strukturelle tendenser. Det betyr ikke at en bestemt begivenhet f. eks. med
    nødvendighet inntreffer. Men det er en betraktelig høyere sannsynlighet for
    visse prosesser og begivenheter.
    «Det tycks vara det riktiga att börja med det reella och konkreta, den verkliga förutsättningen, alltså t.ex. att iekonomin börja med befolkningen, som är hela den samhälleliga produktionsaktens grundval och subjekt. Men detta visar sig vid närmare skärskådande vara falskt. Befolkningen är en abstraktion om jag t.ex. bortser från de klasser den består av. Dessa klasser är i sin tur ett tomt ord om jag inte känner de element de beror på. T.ex. lönearbete, kapital. Dessa förutsätter utbyte, arbetsfördelning, priser etc. T.ex. är kapitalet ingenting utan lönarbete, utan värde, pengar, pris etc. Skulle jag alltså börja med
    befolkningen skulle jag börja med en kaotisk föreställning om helheten, och
    genom närmare bestämningar skulle jag på analytisk väg komma mot allt enklare
    begrepp; från det föreställda konkreta till det allt tunnare abstrakta, tills
    jag skulle nå de allra enklaste bestämningarna. Därifrån skulle resan tillbaka
    anträdas, tills jag åter kom till befolkningen, men denna gång inte till befolkningen som en kaotisk föreställning om helheten utan som en rik totalitet med många bestämningar och relationer» (Fra Grundrisse, Innledning, unnskyld svensken).

    Hvis man skal forbli i et marxistisk terreng, etter hvert som
    den omtalte videreutviklingen av hans teorier skrider fram, slår det meg
    at f. eks. kjennskap til Marx’s bruk og endring av de hegelske kategoriene
    allment, særegent og individuelt, og hvordan hans teorier opererer på flere konkretiseringsnivåeri i analyser av kapitalismen, vil høyne nivået i debatten.