Kamp om kriseforståelsen

Kjartan Fløgstad skriver i Klassekampen 2. juni at «Utan sosialisme i ei eller anna form går kapitalismen under». Han knytter denne påstanden til den dramatiske økonomikrisa i USA og Europa, som han sammenligner med krakket i 1929 og den lange depresjonen som fulgte.

Slik bidro arbeiderbevegelsen – paradoksalt nok – til å styrke stabiliteten i kapitalistiske samfunn.

EUs krisehåndtering
Bak Fløgstads spissformulering ligger en forestilling om at fagbevegelsens frammarsj gjennom 1900-tallet, og den økonomiske omfordelingen som fulgte, bidro til å dempe faren for økonomiske kriser og misnøye. Slik bidro arbeiderbevegelsen – paradoksalt nok – til å styrke stabiliteten i kapitalistiske samfunn.

I dette historiske perspektivet blir EU-landenes forsøk på krisehåndtering mildt sagt interessant.

Hellas har kuttet omtrent 20 prosent i både minstelønn, trygder, pensjoner og offentlig ansattes lønn.

Portugal krymper offentlig ansattes lønn med omtrent en femdel fra 2010 til 2012.

• Irland holder på å kutte antall offentlige ansatte med 20 prosent, og lønna til alle offentlig ansatte med minst fem prosent.[i]

I Spania økes momsen og arbeidsløshetstrygden kappes for å spare penger som kan «hjelpe til å redde Spanias banker».

• Samtidig er faglige rettigheter og arbeidslivslovgivning under angrep i en rekke europeiske land.

Innstrammingen av vanlige innbyggeres inntekter og rettigheter framstilles som krisetiltak.

Riktig utskrevet krisemedisin?
Innstrammingen av vanlige innbyggeres inntekter og rettigheter framstilles som krisetiltak. NRKs reporter rapporterer ukritisk at dette er tiltak som er nødvendige «for å få økonomien på fote». Men hva om Fløgstad har rett i at «etter den forrige finanskrisa i 1929 blei kapitalismen redda av ein velorganisert arbeidarklasse»? Kan det tenkes at det som angivelig er krisemedisin bare gjør vondt verre?

Dette er en sentral problemstilling for rapportserien «Kriseforståelse» som nå utarbeides av Manifest senter for samfunnsanalyse. I det følgende skal vi se nærmere på noe av det som dokumenteres i rapporten «Grådighetens pris».

Innstrammingspolitikken i EU-landene synes å høre sammen med en forestilling om at vanlige ansatte over lang tid har vært for kravstore, at befolkningen har «levd over evne» og at dette har bidratt til den mest alvorlige krisa i vestlige økonomier på mange tiår.

I et slikt perspektiv blir lønnskutt, lønnsfrys og pensjonskutt sett på som nødvendig krisemedisin. Fagbevegelsens forsvar for ansattes lønn og rettigheter blir en del av sykdommen som må kureres.

Fra stigende til fallende lønnsandel
Fakta kan lett komme i veien for denne fortellingen. For det som skjedde gjennom tiårene før kriseutbruddet i 2007, var ikke at arbeidere og andre ansatte sikret seg stadig større del av den økonomiske kaka. Tvert imot: Helt siden 1970-tallet har lønnsandelen (lønningenes andel av hele økonomien) vært fallende i rike land, som vi ser av Figur 1. Dette fallet står i kontrast til utviklingen gjennom tiårene etter andre verdenskrig.[ii]

Den fallende lønnsandelen betyr at det har foregått en økonomisk omfordeling, fra lønnsarbeiderne til økt profitt for kapitaleierne. For Norges del anslår OECD  at lønn som andel av BNP har sunket fra 72 prosent i 1977 til 53 prosent i 2010. Ser man bort fra oljesektoren, var reduksjonen fra 75 prosent i 1977 til 67 prosent i 2010.[iii]

I USA har anstrengelsene for å presse lønnsandelen ned og avkastningen opp vært desto mer vellykkede. Reallønn per time for medianen blant mannlige arbeidere har stått stille i nær 40 år, siden 1973.[iv]

Det som i går var sparte lønnskostnader er i morgen sviktende etterspørsel.

En utvikling der lønnsutviklingen til arbeiderne stagnerer er i første omgang lukrativ for kapitalistene, som sparer utgifter, men i neste omgang blir den samme utviklingen et problem for kapitalismen. Det som i går var sparte lønnskostnader er i morgen sviktende etterspørsel. Folk flest har ikke kjøpekraft nok til at forretningshjulene kan gå fort nok rundt.

Regjeringene slapp finansbransjen løs, og husholdningene kompenserte sviktende lønnsutvikling med økende låneopptak.

Lån som løsning
Løsningen ble i mange tilfeller økende gjeld: Regjeringene slapp finansbransjen løs, og husholdningene kompenserte sviktende lønnsutvikling med økende låneopptak. Ikke minst blant folk flest i USA har stadig mer blitt finansiert med økende gjeld, og husholdningenes gjeldsbelastning har økt i de fleste vestlige land.

Det var i mange tilfeller den sviktende inntektsutviklingen for folk flest som lå til grunn for et låneopptak som i lengden ikke er bærekraftig.

Det stadig voksende gjeldsberget viser at mange de siste tiårene har «levd over evne». Men ikke i den forstand at ansatte ved hjelp av uansvarlige fagforeninger har tatt ut mer lønnsvekst enn det var økonomisk grunnlag for, snarere tvert imot: Det var i mange tilfeller den sviktende inntektsutviklingen for folk flest (i en periode der de rikeste økte sin andel kraftig) som lå til grunn for et låneopptak som i lengden ikke er bærekraftig. Dette økte faren for økonomisk krise.

Kreditten kamuflerte stagnasjonen i levestandard – for en tid. De lånte pengene holdt samtidig mange av forretningslivets hjul i gang, mens lånerentene skapte overskudd hos bankene – inntil videre. Men høyere låneutgifter enn inntekten kan bære ender før eller siden i mislighold, og banken taper kapital.[v] De amerikanske bankene satt i 2007 på enorme potensielle tap, og flere av dem var i realiteten konkurs. Snart var finanskrisa et faktum og et bredt økonomisk og sosialt kriseforløp i vestlig kapitalisme var utløst.

Kapitalistenes suksess ble snudd til kapitalismens krise.

Mange lærdommer kan trekkes av denne historien. At fagforeningene var for mektige og arbeiderne for kravstore er ikke blant dem. Tvert imot: Gjeldsberget vokste fordi lånte penger erstattet tjente penger når arbeidernes lønn ble hengende etter produktivitetsveksten i samfunnet. Kapitalistenes suksess ble snudd til kapitalismens krise.

En svekket fagbevegelse
Det er kanskje derfor Fløgstad skriver at «Kloke kapitalistar veit at kapitalismen er avhengig av at sosialismen blir oppfunnen på ny». Spørsmålet er om eventuelle «kloke kapitalistar» har nevneverdig politisk innflytelse i EU-området. Hvis ikke kan systemet være ille ute, ettersom den velorganiserte arbeiderklassen, som ifølge Fløgstad reddet kapitalismen etter 1929, har blitt mindre og mindre velorganisert de siste tiårene.

Stikk i strid med forestillingen om grådige fagforeninger som svekker økonomiens bærekraft, har den virkelige utviklingen vært synkende andel fagorganiserte i de fleste land.

Stikk i strid med forestillingen om grådige fagforeninger som svekker økonomiens bærekraft, har den virkelige utviklingen vært synkende andel fagorganiserte i de fleste land. I Storbritannia falt andelen fagorganiserte fra nesten 50 prosent rundt 1980 til 26 prosent i 2010. Innen OECD-området er nå mindre enn hver femte ansatt medlem av fagbevegelsen.

I noen vestlige land er det nå nesten bare i offentlig sektor at fagbevegelsen holder stand. Mens andelen organiserte i privat sektor i USA er nede på 7 prosent, er 36 prosent av de offentlig ansatte fagorganisert. Mellom 1973 og 2011 ble organisasjonsgraden blant amerikanerne halvert.

Har denne svekkelsen av kapitalens motkrefter bidratt til at markedsaktørenes vekstkraft og økonomisk dynamikk endelig har fått slippe seg løs? Hvis teorier om arbeidernes grådighet og fagorganisering som hinder for sunn økonomi hadde vært riktige, burde den store nedturen for fagbevegelsen de siste tiårene ført til krisefri kapitalisme og økt økonomisk vekst. Det stikk motsatte har skjedd. Den økonomiske veksten har stagnert, som vi ser av Figur 2.

Den lange stagnasjonen har blitt dypere og dypere, parallelt med at fagbevegelsen har tapt terreng, og i 2007 smalt det. For høyresiden er likevel ikke konklusjonen at ulikheten har blitt for stor, eller at kapitaleierne har for mye makt, men at den resterende fagbevegelsen i offentlig sektor er problemet.

Det høyreorienterte magasinet «The Economist» sin reaksjon på den bankutløste finanskrisa var å oppfordre politikere i alle rike land til «Krig mot offentlig sektors fagforeninger».

Kuttene kan spre seg
Det høyreorienterte magasinet The Economist sin reaksjon på den bankutløste finanskrisa var å oppfordre politikere i alle rike land til «Krig mot offentlig sektors fagforeninger». Denne krigen føres nå på bred front av den politiske eliten i mange europeiske land, ofte hardt presset av private banker som krever dramatiske kutt før de vil innrømme statene nødvendige lån.

Nedskjæringene som nå rammer millioner av ansattes lønn og pensjon vil påvirke diskusjonen i Norge også. Thorbjørn Jagland uttaler i Aftenposten 19. juni:

«I Latvia har offentlig ansatte gått med på 30 og 40 prosent kutt i lønn, mens Romania godtar 15 prosent kutt. Her hjemme streiker vi for tillegg på 4 prosent. […]Kostnadene i Europa tvinges ned på grunn av økonomisk krise og arbeidsledighet, mens vi fortsetter å øke lønnskostnadene våre. Det skaper en enorm skjevhet, og Norge risikerer å tape konkurranseevne.»

Blir det slutt på de gode tidene i norsk økonomi, kan det komme krav om lønnskutt også her.

Blir det slutt på de gode tidene i norsk økonomi, kan det komme krav om lønnskutt også her. Ønsket om redusert makt for fagbevegelsen uttrykkes fra høyresiden jevnlig allerede. Spørsmålet er om dette vil være god krisemedisin. Fakta tyder på det motsatte.

For det første er det nettopp en utvikling med fallende lønnsandel og svekket fagbevegelse som har preget perioden fram mot det store kriseutbruddet. Høyresidens krisemedisin blir dermed ikke å legge om kursen, men et krav om «mer av det samme».

De har gått fra vondt til verre.

For det andre gikk det ikke bra med landene som satset på store inntektskutt («intern devaluering») som krisemedisin, slik vi ser flere eksempler på i Europa. De har opplevd dramatiske fall i sysselsetting og levestandard. De har gått fra vondt til verre.

En krisepolitisk konsensus
Demokratiske krefter i Norge bør bruke vår midlertidige bobletilværelse utenfor kapitalismens krise til å etablere en krisepolitisk konsensus om hva vi bør – og ikke bør – gjøre når problemene banker på vår dør.

• Norge må ikke møte krisetendenser i økonomien med lønnskutt eller andre tiltak for å redusere andelen av norsk verdiskaping som tilfaller folk flest.

• Norge som kreditor skal ikke bidra til å fremme innstrammingstiltak i andre land.

• I møtet med økonomisk krise, bør fagorganisering oppmuntres. Dette bør også sentrumspartiene støtte opp om.

Samtidig bør fagbevegelsen forberede seg på det som kan komme, i forlengelsen av den alvorlige situasjonen i Europa. «Kva skjer, når ein sterk og velorganisert arbeidarklasse ikkje lenger klarer å redda kapitalismen frå seg sjølv,» spør Fløgstad. Han svarer selv: «Då oppstår ein akutt fare for sivilisasjonssamanbrot, slik vi såg i Tyskland i mellomkrigstida. Det er skildra i ein overveldande rik og skremmande litteratur.»


Noter

[i] «More cuts as Irish Republic’s budget is unveiled», BBC, 5.desember 2011: http://www.bbc.co.uk/news/world-europe-16035066. «EU austerity drive country by country», BBC, 21.mai 2012: http://www.bbc.co.uk/news/10162176

[ii] Standard økonomisk teori har lenge lagt til grunn at inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital er tilnærmet stabil over tid. Denne tilsynelatende stabiliteten har fått tilnavnet «Bowleys lov», og har i lang tid blitt brukt som en sentral forutsetning for en rekke økonomiske modeller. Det kan være flere grunner til at denne virkelighetsbeskrivelsen har slått rot innen økonomifaget – den har jo i enkelte tidsperioder vært noenlunde sann – men det er ingen tvil om at den også kan ha hatt en ideologisk funksjon.

Som den svenske økonomen Erik Bengtsson skriver: «Bowleys lov passer selvfølgelig som hånd i hanske for et økonomifag som vil fornekte eksistensen av samfunnsklasser og konflikt mellom disse, og at den fortsatt undervises til grunnfagselever er ikke overraskende ut ifra et ideologikritisk perspektiv.» Se Erik Bengtsson, «Det våras för klasskampen», Tiden 2-3/2012.

[iii] Johan Brox, «Kapitalen festar grepet», Klassekampen 13.juli 2012.

[iv] Den reelle timelønna for menn på den nedre halvparten av inntektsstigen var 5-10 prosent lavere i 2009 enn den var i 1973. http://stateofworkingamerica.org/chart/swa-wages-table-4-5-hourly-wages-men-wage/

[v] Som økonomen Erik Reinert har formulert det: «Kapitalismens historie forteller oss at gjeld som ikke kan betales ikke vil bli betalt». Fra kronikken «Finanskrise i Andeby», VG 30.juni 2012: http://wp.respublica.no/?p=3373

Se også Michael Hudson, «Debts that can’t be paid, won’t be»: http://michael-hudson.com/2012/04/debts-that-cant-be-paid-wont-be/

  • digi_owl

    Selv Stoltenberg innrømmet at det var bra Norge sto såpass utenfor EU at staten var i stand til å foreta klassisk Keynesisk motsyklusbudsjettering. Men bare dager etterpå klarer Støre å si at selv med problemene innad i EU så håpet han på tettere bånd i fremtiden…

  • Pingback: Vems fel är finanskrisen? | Jag kallar mig vänster()

  • Lab Roy

    Jeg mener at et av kjernetrekkene ved nyliberalismen er lånefinansiert konsum. Ronald Reagan lånte penger til sitt Star Wars program. Senere fulgte subprime krisen med lånefinansiert konsum som ble skaffet til veie gjennom refinansiering av boliglån. Til slutt havnet man altså opp med et uhånterbart stort gjeldsberg. Hva er så løsningen på dette? Vi kan slette gjelden og kanskje starte på nytt med en ny boligboble? Det er nok heller på høy tid å gjennomføre dyptgående reformer.