Denne høsten stiftes det nye partiet Fylkisflokkurinn formelt på Island. Partiet har som formål å gjøre Island til Norges 20. fylke. Fylkisflokkurinn vil gjøre islandsk til offisielt språk og gi islandske statsborgere alle plikter og rettigheter som norske innbyggere har i dag. Rundt én prosent av Islands befolkning er medlem av partiets gruppe på Facebook. Elleve hundre år etter at de første islendingene forlot Norge, kan de altså være på vei tilbake igjen.

Det gjenstår å se hvor stor oppslutning Fylkisflokkurinn får. Men tusenvis av islendinger har allerede stemt med føttene, og vendt tilbake til Norge på egen hånd. Fra 2008 har antallet islandske innvandrere i Norge økt fra 3225 til 7487 personer. I tillegg kommer alle de islendingene som ikke blir værende, men bare jobber i Norge i kortere perioder. Det høres kanskje ikke så mye ut, men vi snakker om mer enn to prosent av Islands befolkning. Dersom like mange nordmenn skulle forlatt Norge, ville vi vært hundre tusen landsmenn fattigere.

Tilbake til Norge
Hva er det som frister islendingene slik med Norge? Historisk har norsk overherredømme ikke hatt noe godt navn på Island. De første islendingene dro fra Norge for å slippe skatt og unnslippe Harald Hårfagres nye kongestyre. Da Alltinget underkastet seg den norske kongen i 1262 var det starten på en syv hundre år lang periode uten islandsk selvstendighet. Den norske kongen monopoliserte all handel til og fra Island, og hemmet dermed landets vekst betydelig. Til gjengjeld lovet han å sende seks store skip fullastet med varer til Island hvert år. Men den norske kongen sveik islendingene. Ingen skip kom, og Island gikk inn i en århundrelang mørketid.

Elleve hundre år etter at de første islendingene forlot Norge, kan de være på vei tilbake igjen.

Nå børster enkelte islandske jurister støv av det gamle Alltingsvedtaket fra 1262, og hevder at Island formelt sett fortsatt er underlagt den norske kongen. I en tid der alt fra skotter til kurdere lengter etter løsrivelse og egne stater, vil islendingene gå motsatt vei og skru tiden flere hundre år tilbake. Det savner sidestykke i verdenshistorien.

Når mange nå er i ferd med å gi opp den mer enn tusen år gamle ideen om Island, skyldes det først og fremst den økonomiske krisen. Den vanlige oppfatningen i Norge er at finanskrisen på Island er over. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Island er fortsatt dypt inne i en politisk krise, der nye protestpartier som Fylkisflokkurinn stadig spretter fram. Det mest oppsiktsvekkende eksempelet finnes i hovedstaden Reykjavík der komikeren Jón Gnarr i spissen for tullepartiet Bestí Flokkurrinn (Det beste partiet) vant ordførermakten i 2010. De etablerte partiene har på sin side lav tillit i befolkningen.

Islandsk økonomiske problemer er heller ikke løst, bare satt på vent. Island er et av de minste landene i verden med egen valuta, og verdien på den islandske kronen svinger betydelig. Forslag om å ta opp alt fra norsk krone til euro og kanadisk dollar verserer fortsatt i islandsk politikk. Et system med inflasjonsjusterte lån, der lånesummen vokser i takt med prisveksten, gjør islendinger flest svært sårbare for økonomiske svingninger.

Landets skandaliserte banker er også tilbake på banen, med skinnende fasader og nye navn. Flere frykter at en ny boble kan være på vei.

Samtidig er landet i ferd med å stykke opp og selge ut naturressurser. Utenlandske industrigiganter som Hydro og Alcoa får tørrlegge elver og demme opp fosser. I andre deler av landet er det turistnæringen som får ture fram, med golfbaner og store hoteller midt oppe på høylandet. Landets skandaliserte banker er også tilbake på banen, med skinnende fasader og nye navn. Flere frykter at en ny boble kan være på vei.

For lite?
På toppen av krisen finnes fortsatt det evige islandske dilemma: Hvor lite kan egentlig et selvstendig land være? Island er verdens 179. mest folkerike land, bak enn Solomon-øyene, Luxembourg og Malta. For å være en nasjon er det en del ting man bare er nødt til å ha. Det finnes ganske enkelt ikke nok islendinger til å bemanne Allting og regjering, domstol og finanstilsyn, børs og banker, uavhengige fagmiljøer og en kritisk presse uten at flesteparten av disse menneskene samtidig er i slekt. Et mindre drastisk alternativ til full sammenslåing kan være å ta opp norsk valuta eller underlegge seg det norske finanstilsynet.

Men Island har også mye å tape på gjøre seg til norsk fylke. Til tross for vår rike felles kulturhistorie (som vi i rettferdighetens navn må si at islendingene har vært flinkest til å ta vare på), er det betydelige avstand fra Reykjavík til Oslo. Ti-femten islendinger vil lett bli marginalisert på det norske Stortinget, og flyttestrømmen fra Island til Norge kan øke i styrke. I verste fall vil de fremste talentene på Island reise til Norge allerede fra ung alder, og landet oppleve fraflytning og stagnasjon som resultat. Det er dessuten ikke så enkelt å vinne tilbake selvstendigheten når man først har gitt den fra seg. Den riktige rekkefølgen er derfor at det er Island, ikke Norge, som ta første skritt i retning en eventuell nord-atlantisk gjenforening.

En norsk-islandsk union vil bli en merkbar stormakt på havet, og ha tilgang til betydelige fiske- og energiressurser.

Hva kan Norge tjene på et tjuende fylke langt ute i Atlanterhavet? For det første får vi tilbake den delen av kulturarven vår som vi selv har mistet, enten det er sagalitteratur eller språk. For det andre vil en norsk-islandsk union bli en merkbar stormakt på havet, og ha tilgang til betydelige fiske- og energiressurser. Islendingene kan dessuten stogge den norske eldrebølgen. De er det eneste landet med høyere yrkesdeltakelse enn Norge, jobber langt flere timer og føder flere barn. Innerst inne vet vi dessuten alle sammen at nordmenn og islendinger i bunn og grunn er samme folk, bare atskilt av et stykke hav.

Etter tusen års skilsmisse kunne det vært tidenes kjærlighetshistorie om Island og Norge ble gjenforent som et rike. For en som står med en fot på hver side av Nordsjøen er det naturligvis ekstra forlokkende. Det må være opp til islendingene om de vil gi avkall på sin selvstendighet for å gå i union med Norge. Men dersom islendinger flest ønsker å vende hjem, synes jeg vi skal ta dem imot med åpne armer.

Denne teksten er en sampublisering med Dagbladet.