Gjeldsberget

I følge Turner ligger kjernen i finansiell ustabilitet nettopp i kombinasjonen av bankers ubegrensede mulighet til å skape nye penger, og det begrensede tilbudet av eiendom i urbane områder. Her fra barcode i Bjørvika. Foto: 
jechstra/ Flickr I følge Turner ligger kjernen i finansiell ustabilitet nettopp i kombinasjonen av bankers ubegrensede mulighet til å skape nye penger, og det begrensede tilbudet av eiendom i urbane områder. Her fra barcode i Bjørvika. Foto: jechstra/ Flickr

Er uærlige bankmenn ansvarlige for den økonomiske krisen verden har befunnet seg i det siste tiåret? Eller ble krisen skapt av et solid banksystem som sikret folk rimelige huslån?

Lord Adair Turner ledet finanstilsynet i Storbritannia da de internasjonale finansmarkedene kollapset i 2008. I etterkant har han fundert mye på hva som gikk galt. I boken Between Debt and the Devil (2015) beskriver han paradokset i at økonomisk ustabilitet skapes av økonomiske aktiviteter som i moderate mengder er nødvendige og nyttige. Det er et gode at vi kan gå i banken og låne penger til hus. Men selv om bankene kun gir lån til folk som kan betjene de, så er det nettopp denne typen gjeldsoppbygging som kan vokse ut av proporsjoner og skape økonomisk katastrofe.

I realiteten er det private banker som skaper nye penger hver gang de utsteder et nytt lån.

De fleste pensumbøker i økonomi forteller oss at bankenes funksjon er å låne ut folks sparepenger til bedrifter som ønsker å investere, og mange økonomiske teorier antar at sentralbanken skaper penger og bestemmer pengemengden i samfunnet. Dette er en svært skadelig fantasifortelling i følge Turner. I realiteten er det private banker som skaper nye penger hver gang de utsteder et nytt lån. De skaper dermed penger, kreditt og kjøpekraft ut av ingenting. Det ville vært enklere å forutse finanskrisen med mer realistiske antakelser om pengenes rolle i samfunnet.

I den rike delen av verden har privat gjeld økt gjennomsnittlig fra 50 prosent av BNP i 1950 til 170 prosent i 2006, altså en tredobling opp mot finanskrisen.[1] Norge er helt i toppsjiktet i verdenssammenheng, med en privat gjeld/BNP-rate på 242 prosent i 2016.[2]

Mesteparten av banklån i rike land brukes ikke til å investere i nye bedrifter, men finansierer enten økt forbruk eller kjøp av allerede eksisterende verdier, spesielt eiendom i bynære områder og tomtene de står på. I Norge går omtrent 60 prosent av bankenes utlån til boliglån og 13 prosent til næringseiendom.[3] Sentrumsnære eiendommer er en begrenset ressurs, slik at resultatet ikke er nye investeringer men at boligprisene øker. Dette fører igjen til en selvforsterkende effekt med økt etterspørsel etter lån og stadig økende tilbud av kreditt. I følge Turner ligger kjernen i finansiell ustabilitet nettopp i kombinasjonen av bankers ubegrensede mulighet til å skape nye penger, og det begrensede tilbudet av eiendom i urbane områder.

Norge er helt i toppsjiktet i verdenssammenheng, med en privat gjeld/BNP-rate på 242 prosent i 2016.

Det er avgjørende å forstå viktigheten av eiendom for å forstå moderne økonomier. Eiendom representerer i dag mer enn halvparten av all formue, og står for det meste av kreditten i rike land. Jordá, Schularick og Taylor (2014) har vist at dersom perioder med sterk økonomisk vekst kjennetegnes av en sterk økning i boliggjeld, så vil den påfølgende økonomiske tilbakegangen vanligvis være betydelig dypere, og økonomien vil bruke lenger tid på å hente seg inn igjen. Og dette er uavhengig av om resesjonen ble utløst av bankkonkurser og finanskrise. Det er ikke bankenes soliditet som avgjør om et samfunn klarer å bygge seg ut av en økonomisk tilbakegang, det er det generelle gjeldsnivået i samfunnet, eller hvor mye kjøpekraft som trekkes tilbake fordi folk må betale det de skylder.

Det er politikernes ansvar å sikre mer ansvarlige banker og mer kompetente og ærlige bankmenn. Men dette alene vil aldri være tilstrekkelig for å sikre stabilitet. Dette er særlig relevant for Norge. Her har et strengt finanstilsyn i stor grad lykkes med det første, men som samfunn har vi feilet grovt ved å føre en politikk som oppfordrer til en ekstrem økning i husholdningsgjeld.

Det grunnleggende problemet er at et uregulert finanssystem uunngåelig vil skape for mye gjeld.

Det grunnleggende problemet er at et uregulert finanssystem uunngåelig vil skape for mye gjeld. Lord Adair Turner argumenterer derfor for aktiv regulering og politiske virkemidler som sikrer at kreditten fordeles på en annen måte enn den som dannes i markedet. Bankene bør bidra til mindre kreditt til eiendom og mer til produktive investeringer. Men det er løsningen for fremtiden, vi må håndtere det enorme gjeldsberget som bremser verdensøkonomien nå. På kort sikt kan gjeldsslette til husholdningene være den beste utveien.

Ebba Boye er spaltist i Klassekampen og Manifest Tidsskrift. Dette innlegget sto også på trykk i Klassekampen 5. april 2017.

Kilder:
Adair Turner: Between Debt and the Devil: Money, Credit, and Fixing Global Finance (2015).

Jordà, Ò., Schularick, M., & Taylor, A. M. (2014, September). The Great Mortgaging: Housing Finance, Crises, and Business Cycles. NBER Working Paper No. 20501

Noter:
[1] Reinhart and Rogoff. This time Is Different: Eight Centuries of Financial Folly. Princeton University Press (2013).

[2] Tall fra Bank of International Settlements (BIS), mine kalkulasjoner.

[3] IMF Country Report 2015 Norway.

  • http://pengersomgjeld.blogspot.no Arild Franzen

    Flott at det kan skrives på en forståelig måte hvordan gjelds pengesystemet virker. Håper artikkelen kunne nådd ut til «mainstream media»?