Fortsatt håp om fred i Colombia

Fredsavtalen mellom regjeringen og Farc-geriljaen i Colombia ble signert i Havana før den ble stemt ned i en folkeavstemning. Her fra venstre Colombias president Juan Manuel Santos, forhandlingsleder Raul Castro og Farc-leder Timochenko. Foto: PresidenciaRD Fredsavtalen mellom regjeringen og Farc-geriljaen i Colombia ble signert i Havana før den ble stemt ned i en folkeavstemning. Her fra venstre Colombias president Juan Manuel Santos, forhandlingsleder Raul Castro og Farc-leder Timochenko. Foto: PresidenciaRD

På en kirkegård i Bogota foran en grav med et rødt flagg og masse blomster står en mann i svart dress og ser ut over en gruppe, i hovedsak eldre mennesker. De minnes en venn, ektemann, partikamerat og presidentkandidaten Jaime Pardo Leal. Den karismatiske lederen ble skutt og drept 11. oktober 1987. Han var ikke den eneste. Minst 3500 medlemmer av partiet Unión Patriótica mistet livet i perioden 1985–2005 fordi de var medlemmer av det demokratiske venstrepartiet.

Den samme gruppen samles hvert år for å minnes falne kamerater, men i år hadde de håpet på en form for feiring. Partiet Unión Patriótica ble stiftet etter fredsforhandlinger med ulike geriljagrupper og venstrepartier i 1985. Da som nå skulle geriljaen tråkke seg ut av skogen og inn i et politisk spor, men etter hundrevis av attentater på medlemmer valgte de igjen våpen som ropert og borgerkrigen skulle fortsette i 29 år til.

«De som kjenner hatet, men ikke krigen, vil fortsette som før».

Siden har verden skrudd av en kald krig, fått internett og flere geriljagrupper på venstresiden i Colombia er demobilisert (det var på et tidspunkt fire på samme tid). De to gjenværende, Farc og ELN, har finansiert sin væpnede kamp ved å skattlegge narkotrafikk i områdene de kontrollerer, kidnapping og ulovlig gruvedrift på mineraler. Alltid med en retorikk om sosial fordeling og kamp mot kapitalismen og nyliberalismen. Men nå skulle Colombia endelig bli «et vanlig land» ifølge president og nobelprisvinner Juan Manuel Santos, som litt uventet har lagt all sin politiske kapital i å snakke seg til fred med geriljagruppene. Geriljagruppene innså på sin side at den tidligere forsvarsministeren med ansvar for å bombe dem nå hadde blitt deres siste mulighet til å framstå med en politisk profil. Så kom folkeavstemningen.

Skjebnedøgn
Aldri har skjebnedøgn vært en mer passende beskrivelse for de siste ukene til colombianere, som etter alle solemerker skulle avslutte en nesten 60 år lang borgerkrig. Men kvelden 2. oktober ble det klart at årevis med optimisme og fremtidstro fikk en brå slutt. «De som kjenner hatet, men ikke krigen, vil fortsette som før», skrev en colombiansk venn av meg i en melding 20 minutter etter at resultatet ble kjent. 50 000 colombianere avgjorde flertallet for nei-siden til avtalen, som allerede var signert. Det store flertallet som bor i områdene berørt av konflikten stemte et overveldende ja. 50,23 prosent sa nei til fredsavtalen i Colombia, men enda flere valgte sofaen, eller jobben, med 64 prosent hjemmesittere. Dermed er det kun 19 prosent av befolkningen som har sendt landet ut i ny uvisshet.

Denne omrokkeringen kan bidra til en mer demokratisk regjering som virkelig vil oppfylle freden.

Hva nå for venstresiden?
Rundt et lunsjbord etter minneseremonien på kirkegården sitter tre unge, voksne menn: Pavel Santodomingo, Gabriel Beceera og Jaime Andres Osorno Navaroo. De har vært medlemmer av Union Patriotica nesten halve livet, to av dem har vært på utveksling med Sosialistisk Ungdom i Norge. Union Patriotica er et lite parti med store forhåpninger til avtalen inngått mellom myndighetene og Farc.

– Avtalen er den beste som er mulig. Det er ikke en total revolusjonær omstrukturering av samfunnet, men det er en modernisering av et land som har ha veldig gammeldagse strukturer når det gjelder distribusjon av land og politiske deltagelse, sier Santodomingo.

Det er det siste, land og politisk deltakelse, som rører ved noen av de strukturelle årsakene til konflikten. Selv om Farc har blitt anklaget for å være en skygge av hva som startet som et bondeopprør mot myndighetene og den økonomiske eliten i 1963, har kravene i forhandlingene hatt en klar politisk profil. Politisk deltagelse fra alle grupper i samfunnet har stått sentralt blant fem hovedpunkter i avtalen, noe som også innebærer mer deltagelse for et lite, venstreradikalt parti som Unión Patriótica. For etter 1958 delte det konservative og det liberale partiet i Colombia på makten, noe som førte til ekskludering av andre politiske grupper.

– For oss som politisk parti er punktet om mer demokratisk deltagelse for alle innbyggere – også oss – viktig. Ikke bare vil vi kunne delta mer aktivt politisk over hele landet; med status som ofre for konflikten er vi sikret mer deltakelse, sier Santodomingo.

Likevel. Det er jo ikke sikkert at de vil klare å ta det handlingsrommet som avtalen skaper. Unión Patriótica er i dag utenfor parlamentet. Vil de søke seg sammen med en eventuelt politisk versjon av de tidligere geriljagruppene? Det er ikke avgjort, men de utelukker det heller ikke, forteller Santodomingo:

– En politisering av geriljagruppene vil ommøblere det politiske landskapet på venstresiden. Denne omrokkeringen kan bidra til en mer demokratisk regjering som virkelig vil oppfylle freden. For å oppnå dette må vi slå sammen kreftene med de tidligere geriljagruppene. Men dette er også en veldig sammensatt familie. Vi må derfor klare å bli enige om minst en politisk plattform og en presidentkandidat, og vi må klare å samle oss rundt felles kandidater til parlamentet, uten å miste identiteten hver enkelt gruppe har.

Nei-siden la vekt på justisspørsmål, at Farc vil få politisk makt og «ta over landet», og at fredsavtalen truer sentrale familieverdier.

Aller først må ulike grupper i Colombia bestemme seg for om de virkelig ønsker fred. Landet befinner seg i et farlig limbo hvor FNs observatørstyrker står og tripper på dørkarmen og 6000 Farc-soldater står på hold med våpen i hånd, men med liten tilgang på mat. Våpenhvilen varer nå offisielt ut året, hva som vil skje til neste år, er høyst usikker. De siste ukene har liberale medier og politiske aktivister gjennomgått en slags offentlig gruppeterapi og ikke minst selvransakelse. Hvem er alle disse nei-stemmene, hvorfor vil de ikke ha fred? Hvem er det som har manipulert velgerne til å stemme ned landets framtid?

– Vi har en umoden politisk kultur der mennesker stemmer uten tenke. Samtidig var nei-stemmene også proteststemmer mot en allerede upopulær regjering, og valget ble manipulert. Nei-siden la vekt på justisspørsmål, at Farc vil få politisk makt og «ta over landet», og at fredsavtalen truer sentrale familieverdier. Årsaken til det siste er at fredsavtalen har en referanse til LHBTI og at spørsmålet om kvinners rettigheter står sentralt, hevder Santodomingo.

Skalkeskjul, vil mange si, for hva som virkelig er deler av nei-sidens interesser: beholde sine privilegier og jordeiendommer, fortsette å ikke betale skatt, samt fremme den utvinningspolitikk av naturressurser som per i dag har vært rådende, med minimal deltakelse og innflytelse fra lokalbefolkningen.

– Inntil nylig har landet vært styrt av høyresiden og paramilitære i over 30 år – det er klart det har preget mentaliteten til folk, kanskje mer enn vi liker å innrømme, sier Santodomingo.

Aktivist i Unión Patriótica Gabriel Beceera. Foto: Sigurd Kihl
Aktivist i Unión Patriótica Gabriel Beceera. Foto: Sigurd Kihl

For det finnes en årsak til at borgerkrigen i Colombia startet. Landet har fortsatt en ulikhetsindex på 53,3 (Norge ligger på 25). 30,6 prosent av befolkningen lever i fattigdom, og en pynteveske i en butikk nord i hovedstaden koster lett det samme som fem månedslønner til vakten i den samme butikken. Den demokratiske venstresiden har aldri vært veldig stor. Som alltid skyldes det på interne motsetninger (vi snakker om venstresiden), men i mye større grad skyldes det også krigen.

De som er for krig har fått et enda mindre handlingsrom og folk har blitt politisert.

– En del av krigen mot geriljaen har også vært en krig mot ideer, noe vi har lidd under som venstresideparti. Propagandaen mot oss har vært voldsom og vi har blitt sammenlignet med Cuba, Venezuela og geriljaen, men vi har alltid representert et bredt, demokratisk og deltagende politiske prosjekt, sier Beceera. På tross av at det ble nei i folkeavstemningen mener han debatten rundt fredsavtalen har bidratt til mer bevissthet i det colombianske samfunnet:

– Jeg vil være optimist. De som er for krig har fått et enda mindre handlingsrom og folk har blitt politisert. Samtalene blant vanlige folk handler om politikk og for eller mot fredsavtalen. Det vi må skape nå, er en pakt med alle grupper som er for avtalen og som kan bidra til å gjøre samfunnet enda mer demokratisk, sier Beceera.

Magisk realisme
Det startet med en storslagen signering av fredsavtalen med statsledere og kongehus fra hele verden mandag 26. september. Så stemmer et lite flertall i folkeavstemningen nei til den samme avtalen søndag 2. oktober. Og som en siste akt i skuespillet som tenderer mot magisk realisme: fredag 7. oktober ble presidenten i landet, Juan Manuel Santos, tildelt nobels fredspris.

De tre aktivistene er forsiktig optimistiske til hva prisen kan bidra med.

– Nobelprisen gir presidenten et pusterom. Vi tenker at fredsprisen er en pris for alle sektorer i samfunnet, men vi vet ikke hvor mye prisen har å si for den videre prosessen. Prisen garanterer ikke at krigen ikke fortsetter. Det løser ikke konflikten som har oppstått med nei, men det er en mulighet for å forsvare fredsprosessen, sier Beceera.

For selv om det er lett å være pessimistisk og føle at gamle spøkelser nok en gang har klart å strupe den etter hvert så etablerte optimismen i landet, velger nå flertallet av innbyggerne å tro på fred, sist vist gjennom store demonstrasjoner i de største byene.

Tidligere på kirkegården har en eldre dame tatt ordet. En livvakt står i bakgrunnen og minner om hvor kort veien mellom partikontor og kirkegård har vært i Colombia.

– Vi må omfavne fredsavtalen. For oss og for Jaime Pardo Leal, sier hun, og legger til:

– Kampen for dette er full av glede.

 

Kilder:

Colombia and Rebels Want Peace, but How Has Never Been Less Clear.
Colombia’s Proof That Democracy Doesn’t Work.
Las Farc son el mayor cartel del mundo?
Acuredo de Paz.