Fordi de fortjener det

Manifest Mimir -2

Forrige torsdag kom Kapitals liste over landets 400 rikeste. Det er svimlende summer vi snakker om. Kyprioten John Fredriksen tjente 55 millioner kroner hver eneste dag i fjor. Olav Thon er god for 27,7 milliarder kroner, Stein Erik Hagen for 13,8. Fattiglusene på lista er god for «bare» 475 millioner kroner. Totalt deler 400 mennesker 848 milliarder i verdier seg i mellom.

Det er lønn som fortjent, ifølge mange. Langt inn på venstresida har det bredt seg en oppfatning om at de superrike har gjort seg fortjent til mer penger enn oss andre. Ingen liker arvinger, men hva med de 185 superrikingene som ifølge Kapital er «self-made men»? Har ikke de jobbet litt hardere enn oss andre? Turt å ta en ekstra risiko der vanlige folk har valgt tryggheten, eller kommet opp med en genial idé som gjør at de fortjener hver bidige krone de tjener? 27.000 mennesker er ansatt i John Fredriksens selskaper, 28.379 jobber for Stein Erik Hagen. Når de skaper så mange arbeidsplasser, fortjener de ikke til gåselever og russisk kaviar på skiva?

Hardtarbeidende kokker
Det er sikkert riktig at de superrike jobber hardt. Men det finnes yrker som er enda hardere enn å være milliardær. Ser vi på tall for levealder ser vi at de som jobber i fysisk tunge yrker som kokk eller renholder lever nesten ti år kortere i snitt enn de som jobber i kontoryrker som prest eller arkitekt. Hvor lenge milliardærer lever i snitt, har vi ikke tall på. Men Olav Thon roses ofte for å stå i arbeid i en alder av 90 år. Det ville Thon neppe kunnet gjøre om han jobbet i industrien eller helsevesenet. I de virkelig harde yrkene i Norge lever man knapt til sytti. Men det er ingen kokker eller reinholdere å se på lista over landets 400 rikeste.

Det er ingen røykdykkere eller soldater å se på lista over landets 400 rikeste.

De superrike er risikovillige, sier man gjerne. Når vi andre velger trygghet, tør de å satse. Si det til røykdykkeren, som for en årslønn på noen hundre tusen kaster seg inn i brennende hus for å redde liv. Si det til soldaten som risikerer livet for Norge i Libanon, Kosovo eller Afghanistan og kommer hjem til en bonus på under millionen. Det er vel og bra å risikere sine egne penger, men det står vel mer respekt av å risikere liv og lemmer for andre? Men det er ingen røykdykkere eller soldater å se på lista over landets 400 rikeste.

Hvem skaper jobbene?
De superrike har vært innovative og kommet opp med gode ideer, sier man gjerne. Som hva da? Av Norges ti rikeste har tre tjent pengene på dagligvare. Var det Odd Reitan og Johan Johannson som kom på at det gikk an å selge varer over disk? På Senter for molekylærbiologi og nervovitenskap på Universitetet i Oslo jobbes det på spreng med å finne ut hvordan man kan forhindre nevrologiske sykdommer og aldring av hjernen. Dette er faktisk hjerneforskning, i motsetning til å drive kolonial. Men det er ingen hjerneforskere å finne på lista over landets 400 rikeste.

De superrike skaper jobbene våre, mener noen. Men er det ikke vi som skaper deres formuer? Er det ikke alle vi som står i kassen på Rema, bemanner John Fredriksens skip eller jobber i industrikonsernet Ferd som gjør den virkelige jobben? Hvis de 400 rikeste pakket sakene sine og forlot landet i morgen den dag, ville vi overlevd? Ville vi ha dødd av sult fordi ingen dreiv dagligvarebutikker? Ville verdens beste fagarbeidere i industrien glemt hvordan de gjorde jobben sin uten en sjef? Ville vi ikke hatt noe sted å bo uten Olav Thon? Noen ganger er det bare ved å stille de mest naive spørsmålene vi kan komme fram til de viktigste innsiktene.

Teksten er også publisert i dagens Klassekampen.no