Flere åpne fengsler

Shammas, Victor Lund

I min kommentar, «Når fengslene åpnes» (Manifest Tidsskrift 16. januar 2013), argumenterte jeg for at venstresiden har mistet interessen for justispolitikk og at dette har etterlatt seg et vakuum som «lov og orden»-orienterte partier på høyresiden kan fylle. For å bøte på tendensen til at så å si alle samfunnsvitenskapelige kommentarer i dag er analytiske,men sjelden konstruktive, tok jeg til orde for ett av mange mulige progressive (dvs. rehabiliterende og langsiktig, ikke kortsiktig straffende) forslag som kan fylle tomrommet etter venstresidens en gang stolte posisjon i justisdebatten.

Professor i rettssosiologi, Thomas Mathiesen, skriver langt og krevende om min kommentar i «Feil om kriminalreform». Dypest sett tror jeg vi egentlig er enige. Jeg vil svare på påstanden om at statistikk er feil anvendt fordi jeg opplever at dette er det eneste stedet hvor vi har en uenighet som kretser omkring fakta.

Fordeler ved åpen soning
Hvis du havner i fengsel i Norge, vil du kunne ende opp på ett av to steder: en høysikkerhetsavdeling («lukket fengsel») eller en lavsikkerhetsavdeling («åpent fengsel»). Min påstand er at Norge kan ta seg råd til en moderat økning i bruk av åpne soningsplasser for straffedømte, og at dette både er moralsk forsvarlig og samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Flere innsatte som bor på høysikkerhetsavdelinger har en risikoprofil som tilfredsstiller kravene for å få sone undere mykere forhold.

For det første: Flere innsatte som bor på høysikkerhetsavdelinger har en risikoprofil som tilfredsstiller kravene for å få sone undere mykere forhold. De vil derfor kunne flyttes over til en lavsikkerhetsavdeling uten at faren for vold mot ansatte og medfanger eller rømninger øker. For det andre: Justisdepartementet vil kunne spare en del penger ved et slikt grep, siden en åpen soningsplass koster rundt 1100 kroner i døgnet mens en høysikkerhetscelle koster rundt 1500 kroner i døgnet. Som det heter i en stortingsmelding: «Det er derfor dårlig ressursanvendelse at innsatte opptar fengselsplasser med høyere sikkerhetsnivå enn nødvendig». For det tredje: Åpne soningsplasser blir ofte kritisert for å være for snille og smertefrie, men dette er uriktig. En britisk journalist fra The Daily Mail mente Bastøy fengsel lignet på en slags feriekoloni, og Michael Moore kunne ikke tro sine egne øyne da han besøkte Bastøy under filminnspillingen til Sicko (klippet fra øya ble ikke tatt med i kinoutgaven av dokumentaren fordi man mente det ville bli for drøy kost for amerikanske kinogjengere at tidligere drapsmenn hugget ned trær i skogen med motorsag). I masteroppgaven min argumenterte jeg for at åpne fengsler bare tilsynelatende er smertefrie; i realiteten er psykiske lidelser, rus, ensomhet, fattigdom og frihetsberøvelse utbredt også ved slike steder. For det fjerde: Hvis samfunnet klarer å rehabilitere flere personer som er innom fengselsvesenet, vil det kunne ha en sterk innvirkning på kriminalitetsnivået i resten av samfunnet. Det som skjer bak murene er altså avgjørende også for alle oss andre.

Les også: Feil om kriminalreform

Danske arresthus
Jeg brukte i min første kommentar Danmark som eksempel for å illustrere at noen samfunn får til å bruke åpne fengsler i større utstrekning enn Norge. Professor Thomas Mathiesen mener jeg her har feiltolket statistikken. Jeg er uenig, men det er et godt eksempel på hvor vanskelig det er å sammenligne statistiske størrelser på tvers av tilsynelatende sammenlignbare land.

Danmark har reversert forholdet mellom åpen og lukket soning.

Her må det bli litt teknisk, men hold ut. Norge fører en todelt statistikk over soningsplasser: lavere eller høyere sikkerhetsnivå. Fordelingen er rundt én tredjedel på lavere sikkerhetsnivå, to tredjedeler på høyere. Danmark, på den andre siden, har en tredelt statistikk: åpne fengsler, lukkede fengsler, og noe de kaller for «arresthus». Det hele blir nokså komplisert fordi arresthusene rommer varetektsfanger (personer som er under etterforskning og venter på dom) og personer som sonere kortere straffer – under fem måneders lengde. Påstanden min var at Danmark har reversert forholdet mellom åpen og lukket soning: rundt to tredjedeler på det første og én tredjedel på det siste – altså  Norges rake motsetning. Mathiesen mener at siden jeg ikke har inkludert arresthusene i sammenligningen blir det hele «forkert» – som danskene ville sagt.

Men det gir ikke mening å inkludere arresthus i sammenligningen. Arresthusene rommer i all hovedsak varetektsfanger – personer det aldri har vært relevant å vurdere for åpent fengsel. Hadde åpent fengsel i det hele tatt vært en relevant institusjon for varetektsfanger, ville hele argumentet for varetektssystemet falt bort. I korte trekk: Er fluktrisikoen og faren for bevisforspillelse så lav at du kan være på åpen soning, er det heller ingen grunn til at du ikke kan vandre rundt på gata som en fri mann, i påvente av en avsluttet etterforskning. For noen få i arresthusene som soner dom er det relevant, men disse er i mindretall.

Statistiske uenigheter
Dansk Kriminalforsorgs årsberetning fra 2011 bekrefter inntrykket: «De indsatte fordelte sig med 908 i lukkede fængsler, 1.335 i åbne fængsler og 1.794 i arresthusene, herunder Københavns Fængsler. Hovedparten af de indsatte i arresthusene og Københavns Fængsler var varetægtsarrestanter.»

Danmark er ikke en bastion for progressiv straffepolitikk, som Mathiesen påstår at jeg mener.

Med andre ord, hvis vi inkluderer arresthusene ser det riktig stygt ut for åpne fengsler i Danmark. Men det gir ikke mening å inkludere denne størrelsen i statistikken fordi dette i all hovedsak dreier seg om juridisk uskyldige personer som det aldri har vært aktuelt å vurdere for åpen soning. Det er dette som er relevant å sammenligne mellom to land: Hvor stor andel av den straffedømte populasjonen i Norge kan vurderes plassert på åpen og lukket soning, og hvor stor andel av en sammenlignbar populasjon i Danmark plasseres i åpen og lukket soning?

Danmark er ikke en bastion for progressiv straffepolitikk, som Mathiesen påstår at jeg mener, og på mange fronter fører Norge mer offensive tiltak i justissektoren enn danskene. I min første kommentar ville jeg ganske enkelt se om det var andre samfunn som klarte å praktisere en politikk på ett bestemt felt som stod i fare for å bli avskrevet som utopisk i vårt eget samfunn. Men debatten i ettertid har vist hvor vanskelig det kan være å drive med komparativ statistikk. For min del håper jeg debatten fremover kan dreie seg om det vesentligste: Hvordan vi kan redusere kostnadene og lidelsene for alle parter som springer ut av både kriminalitet og straff.