I Sverige har det ferske TV-programmet Fittstim – Min kamp nylig vakt oppsikt.  Debatten har også nådd oss her hjemme, blant annet i en stor artikkel i forrige ukes Morgenbladet. Den elendige tittelen lånt fra Adolf Hitler og/eller Karl Ove Knausgård, viser til at programlederen Belinda Olsson for 15 år siden var med på å gi ut suksessantologien Fittstim. Nå er det på tide å gjøre opp regnskap. Fittstim (1999) ble voldsomt populær og markerte staren for feminismens tredje bølge i Skandinavia. I Norge fulgte antologier som Råtekst og Feminisjon opp. Jeg var selv 13 år da Fittstim kom ut, elleve år yngre enn Olsson, og jeg så voldsomt opp til de eldre feministene.

Når Olsson mener det er på tide å gjøre opp status for feminismen og spørre hvor den står i dag, tenker jeg i utgangspunktet at det er en god idé. Enhver politisk bevegelse har godt av å gå i seg selv og komme med litt sunn selvkritikk fra tid til annen. Og hvor står egentlig feminismen i dag?

Inspirert av Hjernevask
Olsson er tydelig inspirert av vårt hjemlige Hjernevask (sammen med Hitler og Knausgård ingen stor favoritt blant feminister), og forsøker å lage provoserende infotainment om forskning og debatt. Olsson overgår imidlertid både seg selv og andre i å være tendensiøs, da hun aldri lar sine intervjuobjekter snakke i mer enn to setninger. Hun virrer mellom komplett uinteressante saker, som en mor som nekter å fortelle kjønnet på barnet sitt, noe som ikke akkurat er en farlig trend, femen- og toppløsaktivister og en barnehage som bruker det personlige pronomenet «hen». Hun bruker uhorvelig lang tid på å fortelle at hun snart skal lese en feministisk hyllest til skilsmisse i et bryllup, underforstått at feminismen er motstander av kjærligheten, og vier episode to til «feminismens käraste hatobjekt, männen». Det er greit med kritikk av feminismen, men det er ikke greit å hevde at så latterlige klisjeer representerer virkeligheten.

Det er ingen feministisk seier at folk skiller seg, men det er en feministisk seier at kvinner har sin egen privatøkonomi.

Feminister har i alle tider og bølger vært gift med menn og fått barn med dem. De har aldri kjempet mot menn, men for likestilling og muligheten til å leve sammen så frie som mulig. Den seksuelle revolusjonen, abortloven, foreldrepermisjon og full barnehagedekning er fire av en lang rekke saker feminister av begge kjønn har kjempet fram, og som har gjort livene til både menn og kvinner friere og enklere. Simone de Beauvoirs feministiske hovedverk Det annet kjønn avslutter med en utopisk drøm om at menn og kvinner skal kunne få leve bedre sammen, at «menneskeparet skal finne sin naturlige form». Og angående skilsmisse: det er ingen feministisk seier at folk skiller seg, men det er en feministisk seier at kvinner har sin egen privatøkonomi, og med det har mulighet til å gå ut av et ekteskap om hun ønsker det. Det er heller ikke kjærlighetsfiendtlig å bryte tabuene rundt skilsmisse, snarere kan det åpne et nytt rom for både menn og kvinner som sliter med samlivsbrudd.

Jeg tror Olsson vet dette, men ikke tror det vil være god TV. Størsteparten av tiden sykler hun, kjører bil og snakker om hva hun har tenkt å gjøre snart, blant annet skal hun «redde Fredrik Reinfeld» ved å jage ham rundt på et kjøpesenter og spørre om han er mot vold mot kvinner. Han svarer ikke overraskende ja, og Olsson legger på en triumferende voice-over: där ser ni! Men, der ser vi egentlig hva? Når hun intervjuer en forsker som er bekymret for at unge gutter gjør det dårligere på skolen (en viktig sak!), får vi ikke høre noen forslag til hva som kan gjøres med det. Snarere betyr det at Sverige kommer til å bli et amazonia innen ti til 15 år, og sånn er det.

Får aldri snakke ut
Det verste er likevel det at hun aldri lar noen andre enn seg selv snakke. Enten hun intervjuer feministikon Gudrun Schyman, en biolog som mener det er forskjeller på menn og kvinner, eller hun inviterer en rekke framtredende feminister og politikere hjem til seg, er grepet alltid det samme: i det vi begynner å nærme oss et spennende argument, trykker programlederen på mute og begynner å spille musikk eller en egen kommentar i stedet. Middagen med feministene viser fem kvinner med vinglass i hånda som snakker sammen, lydsporet som går over dette er «Bad Girls» av Donna Summers. Hvorfor lage et dokumentarprogram hvor ingen snakker? I et intervju med Olsson i Morgenbladet denne uka, står det at hun anklages for å gjøre narr av feminismen. Jeg opplever det snarere som hun gjør narr av omtrent alt som er journalistikk.