Et nytt radikalt parti

De siste åra har blokkuavhengig vært politikkens store moteord, både i Norge og Europa. Det spanske partiet Podemos hevder det verken står til venstre eller høyre, men for menneskerettighetene, på tross av sin klare venstreradikale politikk. Her i Norge har Miljøpartiet de Grønne lenge vært de som nektet å ta stilling til høyre/ -venstreaksen i politikken, og forrige uke fikk de følge av Feministisk Initiativ, direkte importert fra Sverige. Dette er, som flere på høyresida alt har påpekt, et strategisk selvmord, kannibalisme og flaut.

Venstresida er og blir en massebevegelse med arbeiderklassen som sin drivende kraft, det endrer seg ikke selv om den mørkeblå regjeringa snakker om et kunnskapssamfunn og privilegerte middelklassefolk i Oslo vil ha hvert sitt politiske parti. Verken miljøsaken eller feministiske spørsmål kan løses utenfor et sosialistisk folkestyre, noe MdG og FI innerst inne vet utmerket godt. Likevel velger de å sabotere venstresida så mye de kan, noe som ser ut til å virke. Det er selvsagt lov å stifte nye partier i Norge, men det gjør det ikke særlig lurt.

Verken miljøsaken eller feministiske spørsmål kan løses utenfor et sosialistisk folkestyre.

Resultatet er som kjent at Rødt og SV ligger under eller nær sperregrensen, MdG har foreløpig en representant på stortinget som knapt møter opp, mens FI går en ukjent framtid i møte. Eller så ukjent er den ikke, det går mot under sperregrensa for dem óg, mens høyresida er eneste vinner.

Vi i Manifest har lenge fulgt denne utviklinga og latt debatten gå i spaltene våre uten å ta stilling selv. Det er det imidlertid slutt på. Etter intens møtevirksomhet med enkeltpersoner og utvalgte lokallag i SV, Rødt og miljøbevegelsen i våre nøytrale lokaler de siste månedene, er vi nå klare til gå ut med resultatet: Et nytt radikalt parti på venstresida i norsk politikk. Partiet blir hetende Solidaritet, etter venstresidas grunntanke og overordnede prinsipp, samt selvfølgelig den viktige påminnelsen om arbeidermakt og demokrati vi fikk fra Polen.

Manifestmiljøet partiet springer ut av har allerede gjennom sin tankesmie god kontakt med fagforeningene, og dermed arbeiderklassen, i norsk politikk.

Manifestmiljøet partiet springer ut av har allerede gjennom sin tankesmie god kontakt med fagforeningene, og dermed arbeiderklassen, i norsk politikk, og vil stille til valg for første gang under stortingsvalget i 2017. Det kan virke underlig kontraproduktiv å hindre partispredningen med å starte nok et parti på venstresida, men det er det motsatte. Målet til Solidaritet er å forene SV, Rødt, MdG, FI og andre grupperinger på venstresida i et rødt, grønt og rosa parti etter modell fra greske Syriza, og vi vet vi vil lykkes.

Det nye partiet vil diskuteres i våre spalter fram mot kommunevalget, som vi er sikre på at vil bevise vårt eksistensbehov og grunntanke: at det ikke finnes noe alternativ. Partiet vil offisielt stiftes på en sommerleir ved Martin Tranmæls fødested utafor Trondheim i august, hvor vi vil legge strategien for hvordan vi skal bli det eneste partiet til venstre for Jonas Gahr Støre før neste stortingsvalg. Feminisme og miljøvern er viktige saker, for all del, men de er verken viktige i seg selv eller uten en samlet, sosialistisk analyse. Manifest Tidsskrift skal fortsette å være en uavhengig stemme og debattarena på venstresida, men vil selvsagt også bli et partiorgan for det nye partiet. Vi oppfordrer alle gode krefter til å slutte opp, så venstresida igjen kan styrke seg og bygge en framtid hvor folket har makta.

  • Lars Andersson

    Får se om det blir like aktuelt i morra

  • Elisabeth Kielland

    Jeg ble veldig glad for at det er 1.april når jeg leser dette merker jeg! 😉 Det er definitivt for mange partier på venstresida nå, og heldigvis har ingen tenkt å «løse» dette ved å skape et 5.parti. Behovet for Rødt som regjeringskritisk venstreparti er borte nå som SV er utenfor regjering — så jeg håper at Rødt og SV tar ansvar, og slår seg sammen igjen slik at vi ikke får 4 partier under sperregrensa. Selv med 3 partier (SV inkludert Rødt, FI og Miljøpartiet De Grønne) blir det vanskelig å få et av partiene over sperregrensa. Det er bort i mot umulig med 4. Jeg er feminst, og lover å gi min stemme til SV og Rødt dersom disse slår seg sammen før valget. Gjenstår det 4 partier før valget, blir jeg imildlertid i tvil, og vil vurdere å gi min stemme til FI fordi jeg uansett ikke har den minste forventning om at SV eller Rødt (eller noen av de 4) da vil komme over sperregrensa.

  • Samuel Håkansson

    Jeg er enig i mye av analysen din her Marsdal (som behovet for et venstreparti der de sosiale prinsippene er kjerneområdet, med et tett samarbeid med «arbeiderklassen» og fagbevegelse fremfor å være et radikalt middelklasseparti for folk på Grünerløkka), men jeg er litt uenig i konklusjonen. Jeg er uenig i konklusjonen fordi jeg allerede opplever at venstresiden avfeies som et stemmealternativ av «arbeiderklassen» (se gjerne kommentarfeltene i de største norske aviser, selv om de ikke er helt representative) nettopp fordi mange (særlig arbeiderklassemenn) opplever at venstresiden er et parti for de som er opptatt av miljø og feminisme, to ting jeg ikke opplever at appellerer til «arbeiderklassemenn» (jeg var selv industriarbeider for noen år siden og kan absolutt underkrive på dette), selv om de er enige i de sosiale budskapene.

    Jeg stiller derfor spørsmålstegn ved hvorvidt det er så lurt å forsøke å tettere integrere miljø- og kvinnesaken i venstresiden (selv under en sosial fane), når dette ikke er typiske vinnersaker blant den arbeiderklassen det forsøkes å integrere. Jeg tillater meg å spekulere i hvorvidt det kan være lurere å dyrke en sosial konservativ profil til dette formålet, og heller akseptere at mijø- og kvinnesaksvelgerne skilles ut i sine egne partier. Per i dag ser jeg ytterst få partier i den vestlige verden som BÅDE profilerer seg på «nye arbeiderklassesaker» som innvandringsskepsis (utover motstand mot arbeidskraftsimport) og tradisjonelle familieverdier OG oppslutning rundt velferdsstaten og økt omfordeling. De få eksemplene vi har på dette, i den grad vi har noen, virker derimot å gi støtte for at dette kan være en fruktbar vei å gå. Her er Sverigedemokratene overraskende nok et interessant parti: Selv om partiet avfeies og skelles ut i den offentlige debatten, er det påfallende hvordan partiet har fått en enorm vekst på kort tid ved å være både skeptiske til innvandring og svekkelse av tradisjonelle verdier, samtidig som partiet i motsetning til norske FrP (som til syvende og sist er liberalistisk) delvis går ut og forsvarer en økt svensk velferdsstat og viktigheten av en større grad av omfordeling i skattepolitikken. Noe lignende så vi også i det nederlandske sosialistpartiet for rundt ti år tilbake, da partiet begynte å bli innvandringsskeptisk samtidig som de begynte med grasrotarbeid ovenfor arbeidsløse nederlendere, der partiet endte opp med stor vekst på kort tid.

    Har Marsdal noen tanker rundt dette? Bør venstresiden ha et sosialt konservativt venstreparti som kan spise av både arbeiderpartiet og FrP? Jeg tviler nemlig på at desillusjonerte FrP-velgere (fra arbeiderklassen som ikke er liberalister) vil flokke seg rundt et slikt venstreparti dersom det vil fokusere på miljø og feminisme. I mine øyne bør nemlig slike FrP-velgere ønskes velkommen på venstresiden, der de i mine øyne hører hjemme, men jeg tviler på at de vil trives særlig godt sammen med FI’ere!

  • Gastiz

    Splittelse på venstresida er fint, det. Aller helst kunne dere hatt en fire-fem partier med 3,9 % hver seg. Arbeiderpartiet har nokså høy oppslutning nå, så her er det masse å ta av.

  • LadyLiberty

    «Verken miljøsaken eller feministiske spørsmål kan løses utenfor et sosialistisk folkestyre.»

    Slik lyder voldsromantikere. For de som heller vil gi fred en sjanse finnes Liberalistene. http://www.liberalistene.org

  • Tore Andvig

    Ja begynn tanken, og samarbeid mer, spesielt om litt mer radikale løsninger mer selvstyrte arbeidereide bedrifter, en lov som gir arbeiderne forkjøpsrett med statsgaranterte lån når en bedrift legges ned og et forbud mot å la næringseiendommen stå tom hvis arbeiderene vil kjøpe den opp og drive videre som selvdrevet arbeidereid foretak, tilby alle som mister jobbe å få utbetalt all arbeidsledighetstrygd i en stor sum hvis de finner 8 andre arbeidledige å starte et selvdrevet arbeidereid foretak sammen med (suksess i Italia), unngå moralismen og adopter natrkotikapolitikken til portugal hvis vi ikke skal gå enda lenger, samtidig gjøre enhver omregulering av næringstomt være avhengig av at arbeiderne iikke ville ta over driften selv.

    en ny mer progressiv toppskatt gjerne opp på over nitti prosent på inntekter over ti mill, lik skatt på kapitalinntekt og lønn, 50% arveskatt på all formue over 50 mill, et alternativ til høyreskolen, gratis tannlege, bolig til alle, en «borgerlønn» eller garantert minsteinntekt til alle innbyggere som erstatter sosialhjelp og studielån og minstepensjonså slå seg sammen den dagen krisa rammer her, men ikke før. Det gjelder å være klar, men et nytt friskt pust når krisa en gang rammer oss (som vil skje når boligmarkedet knekker sammen), omregulere inkassoselskap og gjøre det mye enklere og minddre smertefullt første gang man går personlig konkurs, redder boligeierne samtidig som man reformerer endel av boligpolitikken så bolig ikke lenger blir en finansiell tilgang og sparebøsse, men et sted og bo og lager planer for bygging av nok boliger og lite gunstig å eie mer enn en nolig for eksempel tredobler skatten på leieinntekter fra bolig nummer to og legger strenge begrensinger på utleiers rett til å bli enig med leitakerren om markedspris og heller innføre ganske lave, makspriser og gjøre det utolig lett å ekspropiere alle boliger utover bolig nr. 1 hvis de står den står tomme i over tre måneder og uten at det pusses opp eller tilsvarende.