I dag er det premiere på den prisbelønnede filmen «Amatører» av den unge, svenske regissøren Gabriela Pichler. Filmen foregår i den konstruerte kommunen Lafors, et sted som i tidligere tider blomstret på grunn av sine tekstilfabrikker og garveri, mens som i dag er mest preget av fraflytting og et søvnig kommunesentrum. Det viser seg at den tyske lavpriskjeden Superbilly kan endre på det, da den vurderer å etablere seg enten i Lafors, eller en konkurrerende kommune. For å vinne tyskerne over og få tilført sårt tiltrengte arbeidsplasser, bestemmer kommunen seg for å lage en reklamefilm om alt de har å by på. Helt uten budsjett ber de elevene på den lokale ungdomsskolen om å lage filmen med mobilene sine, til et ganske labert resultat. Kommunen finner derfor penger til en proff film hos den lokale hjørnesteinsbedriften, men to av elevene, Dana og Aida, har fått smak på å fortelle sin egen historie om hjemplassen, og slutter ikke å filme.

Vi tok en prat med Gabriela Pichler om den skjulte arbeiderklassen, global kapitalisme og hva det har å si hvem det er som filmer.

«Amatører» har mye til felles med din forrige film, «Spise, sove, dø», som jeg intervjuet deg om da den kom til Norge i 2013. Begge handler om noe vi sjelden ser på film- og TV, nemlig innvandrerarbeiderklassen på den svenske landsbygda. Er det ditt prosjekt å fortelle deres historie?

Ja, det er det vel også, men først og fremst så ønsker jeg å gi et oppdatert bilde av hvordan arbeiderklassen ser ut. Man snakker ikke om at den ser annerledes ut og har blitt multikulturell. Så jeg ville vise fram innvandrere på den svenske landsbygda, og hvem som er dagens arbeiderklasse. Jeg er selv barn av arbeidsinnvandrere som kom til Sverige som gjestearbeidere på 70-tallet, og som kanskje tenkte at de skulle reise hjem igjen. De ble lite integrert i arbeiderbevegelsen og dens store folkeutdanning, og jeg husker at da jeg begynte å jobbe på fabrikk etter videregående, frarådet foreldrene mine meg å bli med i fagforeningen, de mente den bare tok pengene dine.

Det er jo synd at de opplevde det slik, hvorfor tror du de ble så lite integrert i arbeiderkollektivet?

Moren min jobbet som vaskedame på fem, seks steder samtidig, så hun ble aldri særlig del av noe arbeidsmiljø. Og da industriarbeiderne forhandlet opp lønnen sin var ikke hun inkludert, og hun ble ikke med på den ganske gode lønnsveksten de hadde. Det er klart hun merket seg det. Men det handler også om å ikke være oppvokst i denne arbeiderbevegelsen og ikke vite hvilke krav man kan stille.

Det handler også om å ikke være oppvokst i denne arbeiderbevegelsen og ikke vite hvilke krav man kan stille.

I filmen er kommunen overbegeistret over muligheten for at den tyske lavpriskjeden Superbilly etablerer seg hos dem, og jentene synes også det virker kult. Men etterhvert som de filmer og spør folk, hører de om frykt for andre arbeidsplasser, som at den lille kalveskinnsfabrikken som er igjen skal utkonkurreres om markedet overstrømmes av billig skinn fra land med elendige arbeidsforhold og lønninger. Aida og Dana (spilt av Yara Aliadotter og Zahraa Aldoujaili) begynner å spørre folk om det egentlig er så bra med alle de billige tingene vi omgir oss med, fraktet inn fra en fjern virkelighet og med store omkostninger for mennesker og miljø.

Ja, det er en kompleks sak. Jeg forstår kommunepolitikerne godt, for de vil jo satse på plassen de bor og man har jo bare sitt perspektiv. Men vi må også lære oss å ta en beslutning på hvordan vi vil leve. Det svenske folkhemmet ville øke standarden for alle når det gjaldt bolig og livskvalitet, og det er bra. Men nå ser vi at store firmaer har begynt å adoptere språket deres, for eksempel sier Hennes & Mauritz at de vil at alle skal ha mulighet til å kle seg moteriktig. Det høres fint ut, men samtidig ødelegger de miljøet, betaler ikke skatt og gir sine fabrikkarbeidere elendige arbeidsbetingelser og lønn. Jeg synes det er ille når denne typen bedrifter bruker samme språk som folkhemspolitkken om at alle skal ha det bra.

En motstand mot billigkjedene er jo å kjøpe mer solide, fine produkter som er laget under bedre betingelser for mennesker og miljø. Det er delvis en strategi blant middelklassen, men det koster jo mye mer og er ikke noe alle i våre samfunn har råd til, det er jo også stor ulikhet i Sverige.

Ja, det er helt sant. Jeg tror likevel at før hadde man en annen følelse av solidaritet med arbeidere i andre land, for eksempel med arbeidere i Francos Spania. Den innstillingen synes å være helt brutt, Bangladesh blir vel for langt borte. Det er klart at folk trenger klær og ting, og at ikke alle har råd til å kjøpe dyr kvalitet, men samtidig er det en konsumpsjon i dag som ikke er bærekraftig. Jeg tror vi har skapt en normalitet folk vil etterstrebe med behov man tror er nødvendige, men som ikke er det.

«Amatører» handler mye om hvem som snakker og blir hørt i samfunnet. Jentene vil at kommunen skal legge merke til deres film, men de ansetter heller den halv-proffe dokumentaristen og reklameskaperen Roland til å lage en klassisk reklamefilm. Roland besøker også skoleklassen til Aida og Dana og viser fram en klisjéfylt minifilm han har laget om hungersnød i Afrika. Det fører til en ganske heftig konfrontasjon mellom ham og elevene.

Ja, det jeg prøver å si med den scenen, er at ting kan være både og, selv om det ikke er så vanlig å si i Sverige i dag. Jeg mener på den ene siden at du selvsagt kan fortelle historier du ikke har erfaring med selv, at en mann kan lage en film om en kvinne og det motsatte, for vi har alle talent for innlevelse og empati, om enn i ulikt monn. Men samtidig ser vi at en bransje som så lenge har bestått av hvite menn fra middelklassen har noen blindflekker og har hatt en tendens til å framstille andre på en klisjéfylt måte. Når Roland viser filmen sin til klassen er han ikke vant til å bli motsagt, noe han deler med mange i dag. Vi hører jo stadig vekk at «det er det vel ikke lov til å si mer», noe som bare betyr at man har begynt å bli motsagt. Jentene får også lyst til å motsi ham med sin film, og motstanden deres blir bare større av at de blir valgt bort.

Jeg synes det er ille når denne typen bedrifter bruker samme språk som folkhemspolitkken om at alle skal ha det bra.

Filmen virker inspirert av Hasse og Tage-klassikeren «Äppelkriget» (1971), hvor et lite, svensk samfunn kjemper mot etableringen av den tyske fornøyelsesparken Deutschneyland. Har du og den med-manusforfatter Jonas Hassen Khemiri bare oppdatert den til dagens forhold?

Nei, det er flere som har nevnt den, men faktisk har vi ikke sett den, annet enn trolig i barndommen. Jeg må definitivt se den igjen, og kanskje den har hengt med ubevisst, jeg vet ikke. Men ellers har vi vært inspirert av den svenske klassikeren «Jag är nyfiken-filmene» (gul og blå, 1967-68) av Vilgot Sjöman, hvor Lena Nyman uredd går ut i verden og stiller spørsmål, ikke ulikt de to jentene i filmen. Jeg var også veldig inspirert av Krzysztof Kieslowski tidlige film «Amatør» (1979) som handler om en arbeider som skaffer seg et filmkamera og begynner å filme fabrikken han jobber i. Snart kommer hans historie på kant med det offisielle glansbildet til myndighetene.

Du begynte selv å jobbe på fabrikk etter skolen, var det det samme som skjedde med deg?

Hehe, nesten. Jeg hadde ikke noe kamera hjemme, men begynte å filme da jeg var 23 år og gikk på folkehøyskole. Akkurat som Aida i filmen var det gjennom det jeg ble politisk. Den første filmen jeg laget var om en mann som bla sagt opp fra fabrikken hvor jeg også hadde jobbet. Han ble sendt på flere jobbsøkings- og motivasjonskurs, men det hjalp lite da det ikke var noen jobber og han ikke hadde lappen. Jeg kjente ham godt og ville vise hvordan hans hverdag var når han gikk hjemme arbeidsledig, jeg følte at jeg ville gi disse menneskene verdighet. Peter som han heter, ble senere med i «Spise, sove, dø», som er inspirert av hans historie. Moren min spiller også i den, jeg liker å bruke vanlige folk i filmene mine framfor skuespillere. Det er det samme jeg har gjort i «Amatører», hvor Fredrik Dahl spiller kommunebyråkraten Musse, mens han i virkeligheten jobber som kommunebyråkrat i Svenljunga.

I en scene i filmen blir Musse overbevist av en kollega om å gå foran kameraet og fortelle om mulighetene for å bygge i kommunen. Roland og sjefen for byggefirmaet mener det blir feil at noen som ser ut som han skal representere svensk ingeniørkunst, noe de forsøker å si på en snill og klønete måte. Både arbeiderklasse og innvandrere er underrepresentert i vår skandinaviske offentlighet. Merker du det på innvandrere du kjenner, som din egen familie?

Ja, dagens arbeiderklasse har ingen representanter, det er veldig homogent innenfor politikken. Innvandrere er integrert, men de får ikke representere og da er det vanskelig å føle seg som en del av samfunnet.

Hvordan påvirker det riksdagsvalget på søndag?

Det er vanskelig å si, men jeg opplever i hvert fall at politikerdebatten i år har vært ganske feig, det er nesten ingen som tør å si noe. Jeg tror det er fordi man er ganske redd, vi er ved et veiskille.