Den nye arbeiderklassen

Raša og faren i en scene fra "Spise, sove, dø" av Gabriela Pichler. Raša og faren i en scene fra "Spise, sove, dø" av Gabriela Pichler.
– Jeg hadde ønsket meg en politisk diskusjon i kjølvannet av filmen, for det snakkes så lite om klasse i Sverige, sier Gabriela Pichler.

Hun er aktuell med sin første langfilm, «Spise sove dø», som handler om 20 år gamle Raša som bor med sin far i Skåne. Raša jobber på en grønnsaksfabrikk og kan pakke åtte bokser med mikset salat på 4,5 sekunder. Selv om det er monotont, trives hun med jobben og har gode kollegaer fra hele verden. Raša kom hun til Sverige fra Montenegro da hun var liten og tilhører det Pichler mener er Sveriges nye arbeiderklasse.

– For mye middelklasse
– Det har blitt en norm på at middelklassen er livet i Sverige, og man har usynliggjort at de fleste filmer i Sverige handler om middelklassen. Det irriterte meg veldig, for da blir så mange usynlige og kan ikke kjenne seg igjen i filmene. Så det var som en reaksjon på dette at jeg laget filmen. Jeg syntes vi trengte å høre andre dialekter, se folk jobbe og se den nye arbeiderklassen på film.

– Har du fått noen reaksjoner på det?

– Ja, og de har vært overveiende positive. Veldig mange har sagt de likte filmen, men det har ikke blitt så mye debatt. Vi ble for eksempel invitert til Riksdagen for å vise den, men det var bare representanter for venstresidepartier som kom, folk som allerede er opptatt av dette.

Mistenkeliggjøring
Filmen går tett på sine karakterer og er direkte og usminket. Faren til Raša har verk i rygg og knær etter et langt og hardt yrkesliv, men blir bare møtt med mistenkelighet fra legen. Raša på sin side mister jobben når fabrikken går ned i ansatte, og begge møter en holdning om at de må tenke positivt og ta grep om sin egen hverdag. Alle virker blinde for problemene de arbeidsledige møter.

– Jeg har lest at dette miljøet i Skåne er fra ditt eget liv og erfaring. Stemmer det?

– Historien med Raša og faren hennes er oppdiktet, men mange av scenene og folkene er fra mitt liv. Jeg begynte å jobbe på en kakefabrikk da jeg var 19 år og jobbet der også seinere i seks år mens jeg studerte. Jeg husker at jeg ble stolt da jeg etter hvert var god til å pakke havreflarn superraskt, men tenkte samtidig at dette ikke var noe jeg kunne skryte av.

– Raša er med faren sin til legen for å få han sjukemeldt, men legen tror ikke på ham. Er det så vanskelig å bli sjukemeldt i Sverige?

– Ja, disse scenene er inspirert fra da jeg var med mora mi til legen, og vi opplevde at han hadde et helt annet språk, en helt annen måte å se verden på. Det har også forandret seg mye, da det har vært en jakt på folk som fusker i systemet. Det har ført til at alle blir mistenkeliggjort, og man kjenner skyld for at man er syk.

Et liv uten arbeid
– Er tittelen en parodi på overklasse- og bestselgerfenomenet «Eat Pray Love», som handler om å reise rundt og finne seg selv?

– Jeg blir spurt om det noen ganger, men nei, det har jeg ikke tenkt på. Den kommer fra noe man sier i Sverige i en slags spøk, nemlig at livet er å spise, jobbe, sove og dø. Jeg tenkte at hvis man blir arbeidsledig, så er det bare de tre igjen: spise, sove, dø. Jeg husker hvordan det var da jeg ikke fikk skift på kakefabrikken. Jeg hadde ingen rutiner, bare så på tv og turte ikke å drømme om noe annet, for man tror ikke at man har en sjanse. Så tittelen hjalp meg å finne tilbake til den følelsen og huske at sånn er livet for mange.

– Filmen viser en ambivalens til andre mennesker: På den ene siden er det mye vennskap på tvers av landbakgrunn og generasjoner. På den andre siden ser vi en viss rasisme og skepsis til utlendinger som vil ta jobbene. Hva tror du om solidariteten i dag- Det er kjernen i min film, jeg vil tilbake til arbeidersolidariteten, som virker litt gammeldags i dag. Jeg tror det er veldig viktig i arbeiderklassen, hvor alle er i samme båt. Men når man ikke ser den som tar beslutningene, så begynner man å skylde på hverandre, for eksempel den seinest ankomne innvandrergruppa. Ansvaret blir overdratt individet, og man lærer at man må være fleksibel og like nye utfordringer, men det gjelder bare middelklassen. På fabrikken til Saab skal du ikke være fleksibel og like nye utfordringer, og om du har jobbet der i 30 år, hva da? Du er lojal og dyktig, men på en annen måte enn den rådende ideologien fordrer, og jeg tror mange føler seg hjelpeløse.

Dette intervjuet sto også på trykk i Klassekampen den 17. januar 2013.