Beyoncénismen

Beyoncé og danserne gjør Black Panter hilsen. Beyoncé og danserne gjør Black Panter hilsen.

«MTV, velkommen til min verden!». Det var først ikke helt lett å gripe hva det var vi ble invitert inn i under MTVs Video Music Awards i 2014. Beyoncé hadde sluppet et popalbum som var både dannelsesroman, feministisk litteratur, grensesprengende kreativt og oste av sex. Albumet, som rett og slett het «Beyoncé», hadde 17 låter og like mange musikkvideoer, og nå sto hun på scenen og framførte alle sammen! Det innebar en medley på 16 minutter, og det innebar sex.

I sang etter sang gikk artisten inn i en kompleks seksuell verden der hun både så og ble sett, begjærte, nøt, peste og analyserte relasjoner – alt iført en slags glitrende, tettsittende gymdrakt.

Beyoncé på Video Music Awards 2014. Foto: Vimeo
Beyoncé på Video Music Awards 2014. Foto: Vimeo

Og så, etter et sceneshow hvor Beyoncé og danserne hennes ikke bare spilte på sex, men rett ut krevde å bli sett på som seksuelle subjekter, slapp danserne strippestengene de hadde i hendene og stilte seg opp foran en tekstvegg som stavet ut det samme som den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie sa over høyttaleranlegget: «We teach girls that they can not be sexual beings in the way that boys are. We teach girls to shrink themselves, to make themselves smaller. We say to girls: ‘You can have ambition, but not too much. You should aim to be successful, but not too successful, otherwise you will threaten the man’».

Feminismen ble bokstavelig talt plassert i hjertet av den kommersielle musikkindustrien.

Så ble Beyoncé stående alene i en mektig og rakrygget positur foran ett eneste ord: «Feminist». Over anlegget fortsatte Adichie med en definisjon på feminisme Beyoncé stilte seg bak: «The person who believes in the social, political and economic equality of the sexes». Feminismen ble bokstavelig talt plassert i hjertet av den kommersielle musikkindustrien. Men etter et så sexfokusert sceneshow og sanger som mer enn noe annet utforsket et monogamt parforhold, kunne vi spørre: hva slags feminisme var egentlig dette?

DSC07045
Beyoncé på turné i 2013. Foto: Wikimedia

Om hun ikke var det alt, ble Beyoncé fra da av populærkulturens store feministsymbol. Hun hadde ikke bare nevnt i et intervju at hun turte å kalle seg feminist, noe stadig flere artister gjør. Hun hadde satt en hel låt og et sceneshow på pause for å lytte til feministisk teori fra en respektert forfatter. Feminismen hadde selvsagt alltid eksistert i musikkindustrien, på undergrunnsscenene, i pønken og i visesangen, men nå hadde Beyoncé ettertrykkelig dratt den inn i mainstream.

Man kan kanskje si at feminismen kom dit først og at Beyoncé bare plukket opp strømninger i tida. Men da tar man ikke høyde for at hun har holdt den feministiske fanen hevet lenge før den ikoniske poseringen i 2014. Helt siden «Independent Women» fra 1999 med gruppa Destiny’s Child har Beyoncé predikert likestilling, uavhengighet, hardt arbeid og kontroll. Det er derfor Adichies linjer om ambisjon, suksess og å ikke gjøre seg mindre enn menn er så viktige for Beyoncé. Hun er først og fremst ambisiøs på egne vegne og har tenkt å nå målene sine selv. «I’m known to walk alone, but I’m alone for a reason. Sending me a drink ain’t appeasing, believe me», synger hun i låten «Upgrade U» fra 2006. Der er også budskapet rettet mot ektemannen Jay-Z at «I can do for u what Martin did for the people», sånn i tilfelle noen lurte på hva målestokken er.

beyonce-formation-video-
Beyoncé i musikkvideoen «Formation». Foto: YouTube

Den tidlige Beyoncé er imidlertid ingenting imot den nyere Beyoncé, som sprenger alle grenser hun møter på sin vei. Med en stadig voksende fanskare av unge, dedikerte kvinner som suger til seg hennes budskap om hardt arbeid, treffende nok kalt «the beyhive», leder Beyoncé noe som kan likne en feministisk bevegelse. Feminismen har en framtredende plass på hele hennes siste album, «Beyoncé» (2013), selv om den ofte kan framstå som provoserende og full av motsigelser. Det er en historie om oppvekst, kjærlighet, politisk oppvåkning og ny erkjennelse, og flere av låtene tar eksplisitt opp kvinners begrensede handlingsrom. Dette argumenterer Beyoncé ettertrykkelig for at bør utvides, for eksempel når hun knuser missetrofeer mens hun synger at «Perfection is a disease of a nation». For Beyoncé handler ikke kvinnefrigjøringen så mye om å gravlegge gamle kjønnsroller, men om å alltid kunne definere selv hva hun er. Hun framhever en mangefasettert kvinnerolle.

Utforskingen av det monogame parforholdet handler hovedsakelig om å slå fast at man kan være avhengig av noen emosjonelt uten at det betyr at man må miste seg selv eller oppgi sin egen stemme. «I took some time to live my life, but don’t think I’m just his little wife», synger Beyoncé til fansen, for å slå tilbake mot myter om at ekteskapet hindrer personlig utvikling.

Er det feministisk å dele ut hummermiddager i bytte mot orgasmer?

Beyoncé er også opptatt av kvinnefellesskap og makt. Et godt eksempel er samarbeidet med rapperen Nicki Minaj, som remikser det feministiske budskapet i «Flawless» til å i større grad handle om kontroll over egen kropp og seksualitet. Minaj er på mange måter ulik Beyoncé, men de har funnet hverandre i den selvfølgelige måten de tar plass på. I låten «Feeling myself» feirer de to artistene seg selv og sin suksess i en mannsdominert musikkverden. De er dronningene av henholdsvis popen og rappen, og de får den lange veien dit til å virke lett, lystbetont og fullstendig under deres kontroll.

Også i sin siste hit, «Formation», er Beyoncé opptatt av kvinnefellesskapet. «Okay, ladies, now let’s get in formation», synger hun til sine medsøstre. Kvinner har nesten all plass i musikkvideoen og teksten, mens menn utsettes for det som vanligvis kalles et mannlig blikk. «When he fuck me good I take his ass to Red Lobster», synger Beyoncé, og hinter til at hun både er blant de rikeste og mektigste i musikkverdenen. Er det feministisk å dele ut hummermiddager i bytte mot orgasmer? Selvsagt ikke, men det er feministisk praksis å snu vante klisjeer på hodet. «Formation» er Egalias døtre i the deep south.

Beyoncé og danserne gjør Black Panter hilsen.
Beyoncé og danserne gjør Black Panter-hilsen under Super Bowls pauseshow i 2016.

Dagen etter at hun uanmeldt slapp låten med en kontroversiell musikkvideo, framførte Beyoncé sangen under det kjente pauseshowet til Superbowl. Opptredenen ble kalt den mest politiske i Superbowls 50 år lange historie. Den var planlagt ned til minste detalj.

Kritikken fra det konservative USA har vært voldsom, og dreier seg om at sangen er mot politiet og mot hvite mennesker.

Mest av alt er «Formation» en hyllest av svart kultur, og kontroversen rundt låten dreier seg om referansene til Black Lives Matters-bevegelsen, som Beyoncé og ektemannen er med på å finansiere, og de siste årenes protester mot politidrap av svarte. Under Superbowl hadde framføringen også direkte referanser til de revolusjonære sosialistene i Black Panthers, og formasjonen Beyoncé dannet med danserne, for anledningen iført panter-alpeluer, var en X, et hint til panternes leder Malcom X. Kritikken fra det konservative USA har vært voldsom, og dreier seg om at sangen er mot politiet og mot hvite mennesker. Det viser mer enn noe annet hvor langt inn i det politiske Beyoncé har beveget seg.

Men er «Formation» radikal utover å hylle svart kultur? Har Beyoncé kommet til å innse at svarte kvinner er trippelt undertrykket under kapitalismen? Er hun klar for å lede en ny borgerrettighetsbevegelse? Det er lite som tyder på det. Også «Formation» er individualistisk og hevder at den beste hevnen mot undertrykkelse er å en bli rik og svart Bill Gates. Maktanalysen i dette mantraet er åpenbart fraværende. Det vil ikke hjelpe de millionene av svarte, lavtlønnede arbeidere i USA som låten hyller. Men det hun gjør, er å mane til en kollektiv identitet. Når hun tematiserer svart kultur, handler det ikke bare om slavetiden og den nye bølgen av protester i USA, men også om det nære og personlige, kroppene og livet til Beyoncé og datteren hennes: «I like my baby heir with baby hair and afros».

Beyoncé i musikkvideoen «Formation».
Beyoncé i musikkvideoen «Formation». Foto: YouTube

Beyoncé er feministen som speiler vår tid, inkludert dens åpenbare selvmotsigelser. Beyoncé er kroppsfokus kombinert med kamp mot skjønnhetstyranniet. Ekteskap mot uavhengighet. Spill med kontroll og underkastelse. Det kollektive har liten plass i et budskap sentrert rundt egeninnsats for å oppnå ambisiøse mål. Beyoncé er fortsatt tett knyttet til den amerikanske drømmen om å nå toppen ved hjelp av hardt arbeid, blind for maktstrukturer og klassenes ulike handlingsrom.

Det Beyoncé gjør, er å bygge fellesskap, om enn ikke politiske.

Beyoncés hovedpoeng er at kvinner må være uavhengige og fri fra både økonomisk og emosjonell gjeld til menn. Feminismen hennes forener likestillingskampen med kroppsfokuset og individualismen i samtiden. Selv om hun løfter fram kvinnelig erfaring i låtene sine, gjør hun i større grad det politiske personlig enn å politisere det personlige. Når hun synger om kvinnelige temaer som spontanabort, det å bli mor og morens skilsmisse fra Beyoncés forsømmende far, løftes ikke temaene opp i en overordnet politisk kontekst. Det Beyoncé gjør, er å bygge fellesskap, om enn ikke politiske.

Prosjektet har åpenbare svakheter. Men kanskje er det en slik personlig appell som har størst mulighet til å øke oppslutningen om feminismen i dagens vestlige samfunn. Som det heter i «Formation»: Kvinner må danne formasjon og skaffe seg informasjon.

Det er en god start.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen 8.mars 2016.