Avisene skaper tre ulike virkeligheter

Kajsa_Ekis-foto johanna henriksson_klipp

Dagspressen er blitt hyllet på disse sidene i en måneds tid nå. Vi har kunnet lese at avisene er samfunnets sterkeste lim, at de tar pulsen på distriktene og er ytringsfrihetens riddere. Og som så ofte når det gjelder noe vestlig som skal hyllest, blir hyllesten ikke komplett uten en påminnelse om at disse rettighetene er en luksus i andre deler av verden.  Kultursjef i Dagens Nyheter Björn Wiman konkluderer stolt at avisene er «demokratiets dunderhonning» (18.11.2011).

Verdensbildet vi får presentert, er så ulikt at man iblant kan spørre seg om vi befinner oss i samme land.

Alt dette er jo sant på ett vis. Men noe er fraværende: Klassespørsmålet. Ikke bare leser vi ulike aviser avhengig av hvilken klasse vi tilhører. Verdensbildet vi får presentert er også så ulikt at man iblant kan spørre seg om vi befinner oss i samme land. La meg ta et eksempel: Si at man er interessert i maktskiftet i Kina, som fant sted i midten av november. At man er interessert i hva det egentlig handler om – hva som står på spill i verdens mest folkerike land og verdens kanskje neste stormakt. Si at man leser fem aviser: Expressen, Aftonbladet, Dagens Nyheter, Svenska Dagbladet og Dagens Industri.

Ulike aviser, ulik kunnskap
I tabloidene får vi vite aller minst. Fra Kinas partikongress finner vi i Aftonbladet et foto av gjespende delegater med overskriften «Hu vad det är tråkigt i partitoppen», noen artikler om at det er diktatur i Kina samt to relativt grundige analyser. I Expressen får vi vite at «ingen vet hva den nye herskeren vil gjøre», men at han liker Hollywood-filmer, har reist mye og er i mot korrupsjon. Vi får mange personlige historier, men ingen dypere forståelse.

De store, tradisjonelle abonnementsavisenes lesere får vite mer enn tabloidavisenes. Dagens Nyheters lesere lærer for eksempel at Kina ekspanderer militært, at befolkningen eldes og at landet har vært rystet av skandaler som damenes juksing i badminton-OL. Vi får også en lang artikkel med spekulasjoner om hva USAs president Barack Obama og Kinas visepresident Xi Jinping kommer til å spise når de møtes og at de kanskje vil komme godt overens ettersom de begge liker basket og vokste opp uten fedre. Flesteparten av artiklene i både Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet handler om forskjellene mellom demokrati og diktatur.

Jo lengre ned på samfunnsstigen vi befinner oss, dess mer underholdning får vi.

Åpner vi derimot Dagens Industri, eller næringslivsdelen i Svenska Dagbladet, skjer det plutselig noe. Med ett er det slutt på snakket om troner og herskere, men også på beretningene om demokrati og diktatur. I disse avisene pågår en kamp om profitt på blodig alvor. Her får vi ikke vite hva Kinas ledere spiser, men at dersom Kina skal legge om til økt hjemlig forbruk, må landet bygge ut velferden – helsetjenester og pensjonssystem – for at privatpersoner skal våge å spare mindre. Dette vil igjen innebære at det offentlige må kjøpe en mengde produkter. Det svenske selskapet SCA forteller at det allerede nå satser på å selge inkontinensprodukter til Kinas aldrende befolkning. Videre får vi vite vite hva Goldman Sachs mener om maktkampen i partiet, og at en beslutning fra den kinesiske partitoppen får effekter på Volvo allerede etter seks uker.

Moralisme, idealisme og  materialisme
Hvorfor disse enorme forskjellene? Jo, disse avisene sikter seg inn mot ulike samfunnsklasser. Ifølge Sifo, Sveriges ledende meningsmålingsinstitutt, sin årlige medieundersøkelse (Orvesto) er de fleste av tabloidenes lesere lavt- eller normallønnet.De store abonnementsavisene, Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet, har en markant høyere andel lesere med inntekter rundt gjennomsnittet, mens de med høy inntekt leser Dagens Industri. Blant Dagens Industris lesere er ansatte i bank og finans, administrerende direktører og konsernsjefer (Orvesto Konsument 2011, Orvesto Näringsliv 2012).

I tabloidavisene er kapitalismen skjult, i middelklassens abonnementsaviser er kapitalismen nærværende, men humanisert, mens i Dagens Industri står den fram naken.

Tre samfunnssjikt, tre ulike typer aviser. Og tre ulike verdener. Jo lengre ned på samfunnsstigen vi befinner oss, dess mer underholdning får vi. Jo høyere opp, dess mer fakta. Det er ikke bare tre ulike Kina som kommer til syne. Det er også tre ulike verdensbilder: Moralisme, idealisme og materialisme. I tabloidene synes verden å styres av individer og deres personlige egenskaper, i abonnementsavisene av ideer som demokrati og diktatur, i næringslivspressen av penger, ressurser og eierskapsforhold. Om tabloidavisene sier til leserne sine: Vær et bra menneske, sier abonnementsavisene: Gjør riktige vurderinger. Næringslivspressen sier: Jag etter mer profitt! Det er tabloidpressens oppmerksomhet om det personlige som gjør at de, og ingen andre, så grundig avslører skandaler, som for eksempel filmen hvor ledende representanter for Sverigedemokratene plukket opp jernrør og gjorte rasistiske og sexistiske uttalelser etter en festkveld på byen – men som også gjør at verden fremstår som et reality-show. Det er abonnements avisenes idealisme som gir leserne etiske vurderinger, men samtidig gjør dem ubevisste om mekanismer som styrer verden. Og det er næringslivspressen som lærer beslutningstakerne å styre samtidig som den avhumaniserer verden, gjør menneskerettigheter til en bisak og vanlige mennesker til en lønnskostnad eller kunde.

Om man tvang alle mennesker til å bytte avis i ett år, ville dette antakeligvis ført til enorme sosiale forandringer.

Dette kalde verdensbildet kan komme som et sjokk for dem som leser næringslivsaviser for første gang. Det interessante er at det bygger på akkurat samme premisser som en marxistisk samfunnsanalyse: Økonomi og profittinteresser er avgjørende for hva slags samfunn vi får. Mens denne analysen sjelden presenteres for arbeiderklassen og middelklassen, er den en selvfølgelighet for den økonomiske eliten. Når samme bedriftsleder intervjues i Dagens Nyheter og Dagens Industri snakker han i Dagens Nyheter om drømmene sine, golfinteressen og potteplantene sine,  i Dagens Industri snakker han om hvordan han tenker å skaffe seg større markedsandeler. I tabloidene er han ikke en gang intervjuet. Man kan også si det slik: I tabloidavisene er kapitalismen skjult, i middelklassens abonnementsaviser er kapitalismen nærværende, men humanisert, mens i Dagens Industri står den fram naken. Om man tvang alle mennesker til å bytte avis i ett år ville dette antakeligvis ført til enorme sosiale forandringer.

Ut med dannelsen, inn med forbruket
At tabloidene selger på skandaler, mener mange er forkastelig. Men det forutsetter jo at leseren har en moral og en evne til å bli opprørt. Uten moral, ingen skandale – og hadde ikke leserne hatt empati, ville de gitt blanke faen i om X mishandlet Y eller om Z fant et rottelik i yoghurten. De ville ikke ha kjøpt avisen. Slik sett er ganske lite endret i tabloidene på 50 år, selv om ordet «vi» – som tidligere var vanlig i tabloidavisene for å markere tilhørighet – har blitt erstattet av et «du», som forfatteren og journalisten Göran Rosenberg har påpekt. Arbeiderklassen har flyttet ut som et politisk subjekt og dukker nå mest opp som individer. Så godt som aldri er de på jobb. Mens arbeiderklassens og middelklassens aviser henvender seg til mennesker på fritiden, henvender næringslivspressen seg til leserne sine på jobb. Her er det en parallell til det som har skjedd med den samtidige forståelsen av klasse: I større grad blir klasse forstått ut fra menneskers fritidsvalg (TV eller bøker? Grand Prix eller opera?), og ikke på grunnlag av hva de jobber med.

Arbeiderklassen har flyttet ut som et politisk subjekt og dukker nå mest opp som individer.

Virkelig nytt er det som skjer i middelklassens aviser. Der har det skjedd et markant skifte fra den dannede middelklassen til den konsumerende. Fram til for noen tiår siden, var det selvsagt at en leser av Dagens Nyheter, Göteborgsposten, Sydsvenskan eller Svenska Dagbladet fikk et relativt heldekkende bilde av hva som skjer i Sverige og omverdenen, hva som skiller filosofer som Irigaray og Cixous, hvordan fengselslivet ser ut og hvordan en narkoman har det. Det hørte helt enkelt med å kunne slike ting. Ikke lenger. Ut med dannelsen, inn med forbruket! I stedet for en middelklasse som forstår noe, har vi fått en middelklasse som defineres av at den kjøper.

Visst er den tradisjonelle abonnementsavisen fortsatt en nyhetsavis, og visst publiseres det både uvurderlige gravende reportasjer og briljante analyser, men ingen kan nekte for at noe har hendt. Mindre oppmerksomhet om nyheter, mer oppmerksomhet om livsstil: Mer underholdning og mindre idé og kritikk; mer personlige henvendelser til leseren, og utnyttelse av journalisters personlige fortellinger. Middelklassen, særlig i abonnementsavisenes helgebilag, synes å være på ferie konstant. De reiser på weekendturer til Dubai eller Sør-Afrika stadig vekk og når de ikke gjør det, drikker de ulike typer vin eller tegner egne villaer i Saltsjö-Boo som de innreder med gjennomtenkt belysning. Om mulig plasserer de pengene sine i et smart fond – men jobbe gjør disse glamorøse skapningene absolutt ikke, og tross all vinen de drikker får de aldri alkoholproblemer, arbeidsmiljøproblemer eller barn som havner på skråplanet.(Tabloidene har en mye mer virkelighetstro fremstilling av mennesket, der kan man lese artikler om hva man kan gjøre om partneren slår en eller om mamma er alkoholiker.)

Samtidig som en stor del av middelklassen får en mer usikker jobbsituasjon, møtes de i avisene av et idealisert bilde av seg selv.

Dagsavisenes fremtid
Den slovenske filosofen Slavoj Žižek har skrevet om den moderne «tvangen til å nyte», men å nyte er å ta i: Det gjelder å trives, ingenting annet. Samtidig som en stor del av middelklassen får en mer usikker jobbsituasjon, møtes de i avisene av et idealisert bilde av seg selv. Alt dette har gjort at ordet «middelklasse» nærmest har blitt et hatobjekt for både venstresiden og reaksjonære: et synonym til privilegert og virkelighetsfjern.

Om abonnementsavisene helt bytter ut idealismen med konsumismen,hva blir det da av dem i fremtiden? Ved å forlate den dannede middelklassen, avskaffer abonnementsavisene samtidig sin eksistensberettigelse. Kanskje kommer den selvopptatte øvre middelklassen som låses fast i en klaustrofobisk idealverden av speil til slutt å spørre seg: Hvorfor skal jeg i det hele tatt lese en dagsavis?

 Artikkelen er tidligere publisert i Dagens Nyheter, som en kommentar til en serie om dagspressens vesen. 

Oversatt fra svensk av Kamilla Simonnes