I Ola Innsets nye bok er Franz Borkenau prismet som belyser Europas historie mellom årene 1900 og 1957. Borkenau regnes blant totalitarismebegrepets fedre. Boka er strukturert omkring hans mangefasetterte liv og virke, som historiker, kommunist, journalist, politisk sosiolog og etter hvert antikommunist, på en rekke ulike steder. Historiefortellingen strekker seg over Borkenaus livsløp; hvert av bokens syv kapitler tar utgangspunkt i ett av Borkenaus leveår, og stedet han befant seg på da, for deretter å spinne videre omkring et bestemt tema, angitt i hvert kapittels undertittel. Ettersom Borkenau forflytter seg fra Wien, til Berlin, Panama City, Malaga og så videre, behandler Innset ulike temaer: modernisme, kommunisme og totalitarisme, samt 1900-tallets store kriger.

Jeg heier på en som tør å løfte blikket, trekke store linjer og som risikerer å feile.

Innsets prosjekt er ambisiøst. Han skriver om store sammenhenger og begreper i en tilgjengelig og essayistisk stil, uten noter eller vitenskapelige referanser (men med forslag til videre lesning på slutten av boka). Sveipende fortellinger som denne skrives gjerne av akademiske tungvektere med mange års erfaring. Det er flott at Innset likevel forsøker. For mange unge akademikere bruker gode år på innfløkte problemstillinger, uten allmenn interesse. Derfor heier jeg på en som tør å løfte blikket, trekke store linjer og som risikerer å feile.

Les Ola Innset: «Konstruktivt ubehag»

Hva er venstresida?
Men alt i boka er ikke like vellykket. Jeg får inntrykk av at det er viktig for forfatteren å undersøke diskusjonen av begrepet totalitarisme på «venstresida» – som han selv identifiserer seg med (s. 25). Men det blir aldri riktig klart hva som menes med «venstresida». I dagens norske politiske landskap, er det nok en viss konsensus om hvilke partier som tilhører «venstresida», og det gir mening at Klassekampen kaller seg «venstresidas dagsavis». Men når Innset for eksempel skriver om «venstresida» under den spanske borgerkrigen på 30-tallet, vet jeg ikke hva han sikter til.

Hva slags venstreside er dette, hvor «alle» holder seg unna begrepet totalitarisme, og hvor alle avviser likheter mellom varianter av fascisme og kommunisme?

Et annet sted skriver han: «Mange av dem som benyttet totalitarismebegrepet under den kalde krigen, og for så vidt også mange av de som bruker det den dag i dag, gjorde og gjør det aller mest for å diskreditere den politiske venstresida, mens alle på den politiske venstresida har holdt seg unna begrepet og ofte avvist at det i det hele tatt kunne finnes likheter mellom kommunisme og fascisme» (s. 156). Hva slags venstreside er dette, hvor «alle» holder seg unna begrepet totalitarisme, og hvor alle avviser likheter mellom varianter av fascisme og kommunisme? Om formuleringen tas bokstavelig, blir «venstresida» snever. Ofte virker ordet å være mer en identitetsmarkør enn et presist politisk begrep; så lenge det ikke forklares nærmere, tåkelegger det mer enn det oppklarer. Innset skriver godt om vanskelighetene med å avgrense og definere begrepet totalitarisme (s. 72-3). Jeg savner liknende refleksjon om begrepet «venstresida».

Totalitarisme og nyliberalisme
På den andre siden er det mye å lære av Innsets lettleste historiefortelling. Viktige historiske begivenheter i første halvdel av 1900-tallet blir fortalt på en tilgjengelig måte, med engasjement. Vi blir kjent med sentrale deler av Franz Borkenaus forfatterskap, selv om han ofte forsvinner litt i bakgrunnen (bokas undertittel, «Europa 1900-1957», kunne vært tittelen). Innset reflekterer også godt om historisk metode, på måter som vekker interesse hos en lekmann i faget. Og han skriver tankevekkende om frihet. Boka antyder at dagens nyliberalisme, med en sterk vekt på et negativt frihetsideal, kan forstås som en reaksjon på erfaringene med totalitære regimer, og som et resultat av totalitarismedebatten på 1900-tallet. Negativ frihet har blitt forstått som en beskyttelse mot det totalitære. Temaet blir ikke behandlet grundig, det er heller ikke å forvente av en slik overgripende tekst, men Innset skriver at han i fremtiden kan tenke seg å publisere en undersøkelse av «totalitarismebegrepets rolle innenfor den nyliberale tenkemåte» (s. 181). Det håper jeg han gjør, for opptakten er lovende.

Innset skriver tankevekkende om frihet.

I en slik publisering bør Innset befri Hegel mer fra tradisjonelle marxistiske lesninger enn det han gjør i sin nye bok. Hegel nevnes en rekke ganger, men alltid i samme åndedrag som Marx. Faren er da at Hegel leses for deterministisk, at historien betraktes som en suksessfortelling om fornuftens realisering, der selv massedrap kan være nødvendige steg mot et høyere nivå. Dermed tapes Hegels innsikter i individers frihet av syne. Den mest interessante Hegel-forskningen de siste tiårene, i USA, Canada og Tyskland, har tatt steg videre, og er uvurderlig for en filosofisk orientert forståelse av nyliberalisme og et moderne frihetsbegrep. Alternativt til rådende frihetsforestillinger, mener Hegel at fellesskap og avhengighet ikke er frihetens absolutte motsetninger. Der liberalister sier som Kierkegaard: «Enten-eller», sier Hegel «både-og».

Naturen og mennesket
Bortsett fra hintene om sammenhengen mellom totalitarismedebatten og nyliberalisme, blir det i løpet av boka ikke helt klart hvorfor vi skal interessere oss for totalitarisme i dag. Er det for å kunne renvaske «venstresida» fra beskyldninger om totalitarisme? Det er mulig at det er nødvendig, men er ikke totalitarismen relevant på andre måter?

Når jeg leser Innsets forsøk på å avgrense begrepet totalitarisme, slår det meg at dette kan være aktuelt på en ganske annen måte. Innset trekker veksler på Hannah Arendt, som har skrevet at totalitarisme innebærer å ville skape et bedre samfunn ved å forandre menneskenaturen (s. 47), og at totalitære stater avhenger av stadig ekspansjon; de baserer seg på en følelse av å være i bevegelse, som oppnås ved å erobre land. En tilsvarende grenseløshet karakteriserer totalitære regimers tendens til å gripe inn i stadig større deler av menneskers liv.

Den moderne utopien – tanken om evig vekst på en begrenset klode – har totalitære trekk.

Disse karakteristikkene dreier seg om forhold mellom mennesker, men hva om vi flytter blikket til et annet forhold, nemlig det mellom menneske og natur? Da ser vi dette: Moderne staters eksistensberettigelse er fremdeles ekspansjon, i form av økonomisk vekst og teknologisk utvikling. Denne ekspansjonen er basert på omfattende inngrep i naturen og livet omkring oss, og som utilsiktet konsekvens av inngrepene er vi på god vei til å forandre naturen, med konsekvenser ikke bare for livet der, men også for oss mennesker.

Relasjoner mellom menneske og natur kan ikke sidestilles med mellommenneskelige relasjoner. Men det er likheter. Den moderne utopien – tanken om evig vekst på en begrenset klode – har totalitære trekk: den forårsaker endringer i naturen som kan ha altomfattende konsekvenser for menneskers livsførsel. I tillegg rammer den annet liv, og kan derfor bli mer total enn 1900-tallets totalitarisme. På mange måter er økokrisen uten historisk sidestykke. Men kanskje er innsikter fra totalitarismedebatten, i kjølvannet av forrige århundres største utfordringer, relevante når vi skal forstå vår tids største utfordring – eller rettere sagt største problem. Det kunne gitt boka til Innset et løft om den hadde undersøkt likheter og forskjeller mellom 1900-tallets og 2000-tallets største problemer.

To grøfter
I en scene i filmen Scarface holder mafiabossen Toni Montana (spilt av Al Pacino) en innsiktsfull monolog. Montana er på restaurant, han er sørpe full og har nettopp kranglet høylytt med kona. Mens han stabber seg opp for å forlate lokalet, bjeffer han til gjestene ved de andre bordene: «What you lookin’ at? You’re all a bunch of fuckin’ assholes. You know why? You don’t have the guts to be what you wanna be. You need people like me. You need people like me so you can point your fuckin’ fingers and say, «That’s the bad guy.» So… what that make you? Good?»

Hvis Innset har rett i antydningene om at vår tids negative frihetsideal er en reaksjon på totalitarismen, gir det en forklaring på hvorfor vi tviholder på en «frihet» som er i ferd med å undergrave seg selv.

Kanskje har det negative frihetsbegrepet fått ufortjent høy status, fordi dets forkjempere har lykkes med å peke på ondskapen til Stalin og Hitler. Men med Montana kan vi spørre: Gjør det deg god, at du kan peke på det onde? De totalitære trekkene ved vår utopiske ekspansjonisme tyder på at vi ikke har lagt 1900-tallets uhyrligheter så langt bak oss som vi liker å tenke. Erfaringene med totalitarisme har fått oss til å løpe i motsatt retning, men der møtes vi av nye problemer. Veien har to grøfter.

Også på den måten kan innsikt i totalitarismedebatten være relevant for økokrisen. Hvis Innset har rett i antydningene om at vår tids negative frihetsideal er en reaksjon på totalitarismen, gir det en forklaring på hvorfor vi tviholder på en «frihet» som er i ferd med å undergrave seg selv. For en politikk som ser det som sin hovedoppgave å verne mennesker fra innblanding i deres frihetsrom klarer ikke gjennomføre effektive miljøtiltak; slike tiltak, som for eksempel å begrense produksjon og forbruk, vil ikke være legitime før miljøproblemene er så alvorlige at de virkelig begrenser menneskers frihet. Men da vil tålegrenser i naturen være brutt og frihetens vilkår vil allerede være dårlige.