Alenemødre på trygd

Moronski, Nina

«Ingen av dem har vel noensinne drømt om den smertefylte canossa-gang de har måttet gå, de fattigmannskår de er blitt budt og de mange forsmedelser de har måttet tåle i tillegg til sin egen fortvilelse og bevisstheten om den sorg og skuffelse de har voldt sine pårørende. De å, hvis de er normalt følende mennesker, må ha hatt et press så uutholdelig at man kan undres over at de kommer seg gjennom det. Uskadd skjer det neppe.»

Dette skrev en innsender i Aftenposten på begynnelsen av 1960-tallet i et forsøk på å forklare de ugifte mødrenes vanskelige situasjon. Historien om de ugifte mødrene etter krigen er lite omtalt i historiebøkene, men kan gi oss nyttig kunnskap om hvordan moral og oppfatninger rundt kjønn og familie kan være med på å påvirke lovprosesser og kvinners posisjon i velferdssystemet. Da loven om enke- og morstrygd (dagens overgangsstønad) ble vedtatt i 1964 var dette den første landsdekkende morstrygden i sitt slag.

I min masteroppgave «Fordømt eller inkludert – ugifte mødre i norsk barnelovgivning etter andre verdenskrig», viser jeg hvordan synet på kjønn og datidens familienorm spilte inn på utformingen av lovverket, og hvordan kvinner med en svak tilknytning til lønnsarbeid ble nedprioritert når det gjaldt offentlig velferd.

En lang vei
Veien fram mot enke- og morstrygden var lang. Allerede i 1915 ble det med de castbergske barnelover gjort et forsøk på å bedre de ugifte mødrenes livssituasjon, som for mange var preget av stor fattigdom. Med de castbergske barnelover ble fedrene ilagt et økonomisk ansvar, og barn født utenfor ekteskap fikk like arverettigheter som ektefødte barn. I tilfeller hvor barnets far ikke kunne oppgis (og det var ganske mange) fikk menn som kunne tenkes å være barnets far en vilkårlig bidragsplikt. Denne plikten kunne pålegges flere menn samtidig. Dette skulle sikre ugifte mødre et økonomisk fundament. De castbergske barnelover åpnet også for at ugifte mødre kunne heve trygd gjennom kommunekassen seks uker før og seks uker etter fødsel.

Mange ugifte mødre var både unge og uten arbeidserfaring. De stilte bakerst i velferdskøen.

I 1919 ble kommunal morstrygd innført i Kristiania. Kriteriet var at man måtte ha bodd i kommunen de siste femten årene. En del kommuner innførte en liknende trygdeordning. Dette avhang imidlertid av kommunens økonomi, og fattige kommuner, spesielt nord i landet og på Vestlandet hadde ikke slik trygd overhodet. Hvem som skulle få slik trygd varierte også fra kommune til kommune. Noen kommuner ga trygden kun til de verdige enkene eller gifte mødrene. I 1954 hadde 127 norske kommuner (rundt halvparten av landets befolkning) varierende ordninger med kommunal morstrygd. I 1946 ble det nedsatt en barnevernkomité for å utrede mulighetene for en landsdekkende morstrygd. Det tok nesten tjue år før loven var i boks.

Velferdsstatens glansepoke
1950-tallet omtales gjerne som velferdsstatens glansepoke. Meldingen om folketrygd rett etter krigen varslet en fremtid med «trygd for alle», og de tunge trygdeordningene dagens velferdssamfunn hviler på, har sitt opphav her. I 1946 ble universell barnetrygd innført. Den universelle barnetrygden ble imidlertid ikke innført for å hjelpe ugifte mødre. Den var resultat av en langvarig diskusjon om godtgjørelse for mødrenes arbeid i hjemmet. Barnetrygden ble gitt til alle fra og med andre barn, enslige mødre fikk den fra første barn.

Men Norge var økonomisk ruinert etter krigen og utbyggingen tok tid. Et viktig prinsipp var at den som skulle nyte, også måtte yte. Trygdeordningene var altså i stor grad knyttet opp mot deltakelse i arbeidslivet. Mange ugifte mødre var både unge og uten arbeidserfaring. De stilte bakerst i velferdskøen. Enke- og morstrygden var den siste trygden som ble vedtatt før Folketrygden var i boks.

Farsbidragene i seg selv var ikke nok til å leve av. Derimot bidro det til å underbygge forestillingen om kvinnen som forsørget.

Rett nok kom det flere lover på 1950-tallet som omhandlet ugifte mødre. Lov om offentlig innkreving (1955) ga offentlige myndigheter rett til å gå inn og kreve bidrag fra fedre som ikke betalte. Lov om barn utenfor ekteskap (1956) opphevet den vilkårlige bidragsplikten fra 1915. Prinsippet var nå farskap eller ikke. Lov om offentlig forskottering (1957) og Lov om forsørgertrygd for barn(1957) spikret fedrenes forsørgeransvar.

1950-tallets lover løste imidlertid ikke de ugifte mødrenes problemer. Farsbidragene i seg selv var ikke nok til å leve av. Derimot bidro det til å underbygge forestillingen om kvinnen som forsørget.

Fra mannlig til statlig avhengighet
I etterkrigstida sto idealet og praksisen med kjernefamilien sterkt. Kun om lag tre prosent av alle barn i Norge på 1950-tallet var født utenfor ekteskap og andelen som var gift var høyere enn tidligere. Familien var sentrert rundt en husmorkontrakt, hvor far hadde lønnsarbeid og mor tok seg av velferdsoppgaver i hjemmet. Den kjønnskomplementære tankegangen var enerådende. Far var forsørger og mor var forsørget.

Tanken om far som forsørger og mor som forsørget gjenfinnes i lovprosessene som omhandlet de ugifte mødrene. 1950-tallets familienorm smittet altså over selv på grupper som stod på utsiden av denne normen.

Mange kvinner gikk fra en mannlig til en statlig avhengighet.

På 1960-tallet endret dette seg. Prevensjon ble mer tilgjengelig, flere kvinner tok utdannelse, og i 1964 kom endelig Lov om enke- og morstrygd. Her hadde staten overtatt fedrenes forsørgeransvar, og sikret ugifte mødre og enker en statlig stønad på inntil syv år for tapt arbeidsfortjeneste. (De skilte kvinnene måtte vente til 1970-tallet, og enslige fedre kom ikke med før barneloven ble endret i 1981.) Med dette overtok staten fedrenes forsørgeransvar. Dermed kan man også si at mange kvinner nå gikk fra en mannlig  til en statlig avhengighet.

Under arbeidet med enke- og morstrygden på 1960-tallet, ble ikke «arbeidslinja» gjort særlig lukrativ. En hard arbeidslinje ville forutsatt bredere dekning av offentlig barnetilsynsordninger, og muligens resultert i mødre som «arbeidet seg i hjel». Forestillingen om kvinnen som mor, ikke forsørger var den dominerende holdningen hele veien. På begynnelsen av 1960-tallet fantes det totalt 259 daginstitusjoner for barn i hele landet. 119 av disse befant seg i Oslo og var i all hovedsak drevet av kommunen. Kombinasjonen jobb og barn som enke eller ugift mor, var med andre ord et praktisk problem. Det var sannsynligvis en billigere løsning å gi enslige mødre overgangsstønad i syv år, enn å bygge ut offentlige tilsynsordninger for barn. En slik løsning kan dog ha bidratt til å feminiserte fattigdommen. Denne debatten ble blant annet tatt på slutten av 1990-tallet da overgangsstønaden ble redusert i antall år nettopp med tanke på å knytte disse kvinnene sterkere til arbeidslivet. Mange «velferdsmødre» hadde problemer med å komme seg ut i arbeidslivet fordi de hadde blitt for avhengige av staten.

Velferdstapere
Flere forskere, deriblant statsviteren Carole Pateman har pekt på sammenhengen mellom lønnsarbeid og fullverdig medlemskap i velferdssamfunnet. Pateman mener at i skyggen av industrisamfunnets fremvekst har lønnsarbeidet blitt satt som et kriterium for deltakelse i velferdssamfunnet. Pateman mener det er problematisk at deltakelse i velferdssamfunnet baserer seg på det kapitalistiske markedets forventning til lønnsarbeidet. Siden kvinner ofte har hatt sin primærtilknytning til familien, har de ikke hatt samme mulighet til å leve opp til markedets forventning om lønnsarbeid som menn, og har på den måten ikke blitt fullverdige borgere av velferdssamfunnet. Den bærende normen for rett til velferd, var i Norge på 1950- og 60- tallet knyttet til den mannlige lønnsarbeideren. En slik tankegang, kombinert med manglende økonomiske ressurser i et Norge som lå brakk etter krigen, kan delvis forklare hvorfor Lov om enke- og morstrygd var den siste trygden som ble vedtatt før folketrygden var i boks.

Den britiske kjønnsforskeren Jane Lewis hevder at samfunnets forventninger til hvordan en familie skal organiseres, bidrar til at fattigdommen feminiseres.

Den britiske kjønnsforskeren Jane Lewis hevder på sin side at samfunnets forventninger til hvordan en familie skal organiseres, bidrar til at fattigdommen feminiseres. Lewis hevder at moderne velferdssystemer har hatt problemer med å inkludere kvinner fordi det har oppstått et dilemma om hvorvidt kvinner skal betraktes som mødre eller forsørgere. Hun mener dette har vært spesielt vanskelig i land som har tatt utgangspunkt i en mannlig forsørgernorm, eller en eneforsørgermodell hvor menn har bidratt økonomisk og kvinner har stått for velferd innad i familien.

I «likestillingslandet» Norge vil kanskje mange fnyse av en slik påstand, men de glemmer da at toforsørgermodellen er en relativt ny oppfinnelse i norsk sammenheng. Med 40 prosent deltidsarbeidende kvinner, og et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder, er det fremdeles tydelig at kvinner, i større grad enn sine menn er knyttet til barn og familie, og altså betraktes mer som mødre enn forsørgere. Det gjør dem til velferdstapere. Både Pateman og Lewis´analyser er nyttige verktøy for å analysere etterkrigstidas velferdsutbygging, og kan, paradoksalt nok for mange, anvendes mer eller mindre direkte også på dagens samfunn.

  • ine

    kjenner meg ikke igjen er alenemor – har tatt både det økonomiske og omsorgsansvaret som minst to personer ellers tar

    min ex fikk hjelp av sine foreldre da han selv ikk kunne ta ansvar og ja jeg har selv måttet ta del av hans rot så mulig bær vel jeg heller sees på som forsørgeren og omsorgspersonen

    Har jobbet opp i 60 timers uke for å klare alt såkalte rotet

    Er heller ikke blandt dem som alltid har fått det man kaller barnebidrag – og hadde neppe fått et øre dersom det ikke gikk via statens inkrevingssentral

    Forstår ikke helt hva du vil frem til

    Alene mødre er vel like forskjellige som ormenn ellers om ikke mulig både sterkere og svakere enn de fleste

    Den som tar ansvar pleier muligens også å være den som ha ansvaret