Makt og risiko i arbeidslivet

Det ble blått flertall. Det blir en regjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet. Samarbeidsavtalen er klar. Regjeringserklæringen blir meislet ut i et lydisolert rom med gardinene trukket for på Sundvolden. De store linjene for de politiske endringene som vil skje de neste fire årene bestemmes i disse dager. Arbeidsgiverorganisasjonene kjenner sin besøkelsestid og er offensivt ute og krever endringer i Arbeidsmiljøloven.

De vil ha mer fleksible arbeidstidsregler. Folk må kunne jobbe mer overtid og mer på søndager. De vil kunne ansette mer midlertidig. De første 12 måneden skal det ikke være noen begrensninger på midlertidige ansettelser. Og de vil ha desentralisering. For hvorfor skal nå så mye i norsk arbeidsliv avgjøres i det sentrale partssamarbeidet?

Er det ikke rimelig at sjefen setter seg ned med de ansatte og de blir enige om arbeidstiden?

Lokale løsninger er gjennomgangstonen fra arbeidsgiverorganisasjonene. Arbeidsgiver og de ansatte skal bli enige på hver enkelt arbeidsplass om hvordan de vil ha det der. Er det ikke rimelig at sjefen setter seg ned med de ansatte og de blir enige om arbeidstiden over en kopp kaffe?

Ingenting er mer effektivt for å flytte mer makt til arbeidsgiverne.

Skjevt styrkeforhold
Styrkeforholdet på en arbeidsplass er skjevt. Det er en sterk og en svak part, arbeidsgiver og arbeidstaker. Arbeidsgiver sitter på de sterkeste kortene siden det er de som ansetter og sier opp, utbetaler lønn og fordeler arbeidsoppgaver. Denne makten kan begrenses på to måter: Gjennom lov og gjennom fagorganisering. Det Arbeidsmiljøloven først og fremst gjør er å regulere maktforholdene i arbeidslivet. Den legger begrensninger på arbeidsgivers styringsrett – arbeidsgiver kan ikke si du skal jobbe hvor lenge som helst, under hva slags forhold som helst, ansette og si opp etter innfallsmetoden.

Enhver svekkelse av Arbeidsmiljøloven vil dermed være en overføring av makt fra arbeidstakere til arbeidsgiver. Er Arbeidsmiljøloven mindre restriktiv, har arbeidsgiver større styringsrett over din arbeidshverdag. Skal unntak fra hovedreglene i Arbeidsmiljøloven avgjøres på den enkelte arbeidsplass, er det vanskeligere å si nei. Skal du nekte å jobbe overtid hvis det betyr at kollegaene dine må jobbe enda mer? Skal du nekte å jobbe søndager og fremdeles regne med at turnusen din blir fulltid? Skal du si at du trenger mer hviletid mellom vaktene enn kollegaen din, og håpe du får plass på etterutdanningskurs?

Arbeidsmiljøloven er ikke mye verdt uten sterke nasjonale fagforeninger. Arbeidstakernes kollektive makt er det eneste som kan utfordre arbeidsgiverne, i samspill med en sterk arbeidsmiljølov. Lokalt på arbeidsplassen har sjefen uendelig mye mer makt.

Det at du er enig med sjefen, endrer ikke det faktum at hun eller han har fått mer makt over arbeidshverdagen din.

Arbeidsgiverne vil ikke endre Arbeidsmiljøloven for å skape mer fleksible arbeidsdager for småbarnsforeldre. Hadde det vært dét det handlet om kunne nok alle blitt enige for lenge siden. NHO-sjef Kristin Skogen Lund har flere ganger uttalt at de fleste arbeidstakerne også vil tjene på mer fleksible arbeidstidsordninger. Dette er tvilsom synsing uten gjenklang i arbeidstakernes organisasjoner. Er du tilfeldigvis uenig med fagforeningen din og enig med sjefen i hvor mye overtid du skal jobbe er det selvsagt veldig greit. Men det at du er enig med sjefen endrer ikke det faktum at hun eller han har fått mer makt over arbeidshverdagen din. Også neste gang om du skulle være uenig.

Optimistiske arbeidsgiverorganisasjoner
Arbeidsgiverorganisasjonene er optimistiske. De regner med at en Høyre- og Fremskrittspartiregjering vil endre Arbeidsmiljøloven og utvide styringsretten deres. Det har de også all grunn til. Selv om særlig Høyre har dempet retorikken har de alle de nødvendige formuleringene på plass i programmet om både arbeidstid og midlertidige ansettelser.

Enda mer interessant er lesing er Fremskrittspartiets prinsipprogram. Her er ideologien til partiet skrevet ned, fjernt fra hva som blir frontet av partiets politikere. Sammenhengene i politikken blir beskrevet. Som kanskje det eneste norske partiet i tillegg til Rødt tar de opp konflikten mellom arbeid og kapital. For eksempel i teksten om at de er motstandere av sentrale tariffoppgjør, og hvorfor:

«Arbeids-, lønns- og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås ved enighet mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne i de enkelte bedrifter. (…) Gjennom bedriftsmessige oppgjør vil lønningene i større grad tilpasses bedriftenes inntjeningsevne og føre til en bedre risikofordeling mellom arbeid og kapital.»

Enklere sagt – flyttes lønnsforhandlingene til den enkelte bedrift vil det være lettere å kutte i lønn når sjefen mener det er nødvendig. Makten over forhandlingene blir overført den enkelte arbeidsgiver. Risikoen for dårlig inntjening flyttes til den enkelte arbeidstaker.

Fagbevegelsen kan ikke sove de neste fire årene og vente på bedre tider.

Norge skal være stolte av Arbeidsmiljøloven vår, og de sentrale lønnsforhandlingene. Det er kjempet frem av arbeiderbevegelsen i over hundre år. Arbeidstakerne og fagforeningene førte ikke denne kampen mot egne interesser, fordi de ikke skjønte at de egentlig burde ønske seg mer fleksibilitet og lokale forhandlinger. Men fordi man ville ha en annen fordeling av makt og risiko mellom arbeid og kapital – den motsatte av den Fremskrittspartiet, Høyre og arbeidsgiverorganisasjonene ønsker i dag. Fagbevegelsen kan ikke sove de neste fire årene og vente på bedre tider. Det er nå kampen om arbeidslivet står.