Må gjenfinne populismen

Østergaard, Christian Vedersø

Tidligere i år inviterte tenketanken Cevea, i samarbeid med den såkalte Public-Private Platform ved Copenhagen Business School, til åpen forelesning med den belgiske samfunnsteoretikeren Chantal Mouffe. Hun var invitert for å nyansere debatten om «nødvendighetens politikk» og for å fortelle hva hun mener om hva en moderne venstreside bør ta sitt utgangspunkt i.

Til voldsom applaus inntar den 70 år gamle venstresideveteranen scenen og forklarer kort hovedpoenget sitt: Det er nødvendig med motstandere i politikken, og venstresiden bør ikke være redde for å mene og gjøre noe annet enn høyresiden. Bare slik kan man skape en «radikal demokratisering» av samfunnet, hvor vanlige mennesker får mer makt.

Politikk er konflikt
– Politikk er alltid en kamp mellom holdninger og interesser, sier hun og forklarer at det er naivt å tro at vi skulle være hinsides «høyre og venstre», slik vi har fått høre fra tilhengerne av «Den tredje vei». Det er og vil alltid være interesser som brytes mot hverandre. Det er ikke noe galt med det, og ingen grunn til å legge lokk på nødvendige motsetninger for å skape en felles konsensus.

Når venstresiden ikke har formulert et alternativ til det bestående, kan ikke folk lenger se noen grunn til å stemme på dem.

Mouffe mener venstresiden har sviktet på dette punktet. Når venstresiden ikke har formulert et alternativ til det bestående, kan ikke folk lenger se noen grunn til å stemme på dem. I stedet har mange europeere søkt mot de høyrepopulistiske bevegelsene, som har formulert en klar konflikt mellom «folket» og «systemet». I denne konflikten blir venstresiden oppfattet som en del av «systemet».

Så snart man gir slipp på konflikten og søker en altomfattende konsensus, blir det uklart hva forskjellen på partiene egentlig er. Derfor er det avgjørende at man er klar på hvor man står. Det betyr ikke at politikk skal handle om å rive hodene av hverandre eller «agree to disagree», som Mouffe sier. Det avgjørende er at man i et demokrati er enige om reglene og at det er i orden å ha forskjellige synspunkter – for så å kjempe om å få rett.

Det betyr også at det er meningsløst å snakke om «nødvendighetens politikk». Politikk er alltid en kamp mellom forskjellige holdninger, og det er ikke noe som er gitt som «det beste» eller «det nødvendige». Til gjengjeld er det uttrykk for en bestemt fordeling av makt til å formulere politikk når noens vurdering av den riktige politikken opphøyes til å være nødvendig. Det er et spørsmål om hvilket hegemoni som skapes av hvem, mener Mouffe.

Å engasjere seg
For å få større støtte til å endre samfunnet er det avgjørende at venstresiden engasjerer seg i det representative demokratiets institusjoner for å endre samfunnet. At man kaster seg inn i de politiske kampene for å vinne kommunevalg, engasjerer seg i skolestyrer og i det hele tatt kanaliserer sine politiske krefter i retning av politikerne. Hun retter i den forbindelse en kritikk mot de nye sosiale bevegelsene, som for eksempel Occupy-bevegelsen. De søker en annen organisering og har en annen beslutningsgang enn de mer klassiske politiske bevegelsene og organisasjonene, og de unngår det etablerte politiske systemet og med det den politiske kampen. Denne organiseringen av den politiske kampen advarer Mouffe imot.

– Sosiale bevegelser oppnår først virkelig makt og innflytelse når de engasjerer seg i eksisterende institusjoner og politiske prosesser. Når de inngår i den politiske kampen i det demokratiske samfunnets institusjoner i stedet for å trekke seg unna og forsøke å skape små parallellsamfunn.

Europa er i krise, men det er en krise som kommer fra borgerlige politikeres feilslåtte politikk.

Framtiden for Europa
Mouffe mener dessuten at det er avgjørende å engasjere seg på europeisk nivå, hvor det er større behov enn noensinne for et progressivt svar.

– Europa er i krise, men det er en krise som kommer fra borgerlige politikeres feilslåtte politikk – ikke fra Europa som sådan, sier hun.

Mouffe understreker at et politisk prosjekt godt kan være progressivt, selv om det er europeisk – det er faktisk helt nødvendig, mener hun, hvis ikke framtiden skal formes av liberalister og høyrepopulister.

Radikal demokratisering
Mouffe understreker flere ganger at hun er professor og ikke politiker. Hun legger ikke skjul på sine venstreorienterte overbevisninger. – En professor som meg har også en særlig forpliktelse til å engasjere meg som borger i samfunnet sitt, sier hun.

Men hun ser det ikke som sin oppgave å presentere et politisk program som kan samle støtte eller endre samfunnet. Hun kommer i stedet med noen innspill til hvilke kamper venstresiden bør engasjere seg i. Og et viktig poeng er at det må være en kamp som kjempes for noen og mot noen.

Venstresidens oppgave er å skape en folkebevegelse på et populistisk grunnlag, en bevegelse som kan samle høy og lav.

– Det viktigste for venstresiden er å kjempe for en virkelig demokratisering av samfunnet. Makten skal nå ut til flere. Et eksempel, mener Mouffe, er innføringen av en ny styringsform i offentlig sektor, hvor pengene kommer fra staten, men medbestemmelsen i høyere grad legges ut til brukerne.

Den radikale demokratiseringen av samfunnet kan imidlertid bare finne sted hvis venstresiden klarer å samle makt blant folk. Venstresidens oppgave er å skape en folkebevegelse på et populistisk grunnlag, en bevegelse som kan samle høy og lav. Man skal ikke være redd for «populisme» – det viktige er at folk samles om det riktige, men det må og skal være et mål at venstresiden skal være forankret blant vanlige mennesker, populus. Inspirasjonen er de sosiale bevegelsene som har oppstått de senere årene og som har hatt bred deltakelse. Det er imidlertid avgjørende at man klarer å kanalisere frustrasjon og håp inn i det politiske systemet og klarer å oppnå resultater.

Utfordringen for venstresiden
I slutten av forelesningen spør flere tilhørere om hva venstresiden skal gjøre for å komme på offensiven. Mouffe svarer: – Hvis sentrum-venstre vil ut av den krisen man er i globalt, må første skritt være å droppe «sentrum». Venstresiden bør utfordre den borgerlige dominansen på egne premisser.

Hvis sentrum-venstre vil ut av den krisen man er i globalt, må første skritt være å droppe «sentrum».

– I både Danmark og Frankrike har vi de senere årene sett regjeringer bli valgt på venstrepopulistiske grunnlag, for deretter å søke mot midten. Hun formidler en forståelse av makt og maktens fordeling i hegemonier – noe som kaster lys over hva som er på spill når venstrepopulistiske bevegelser, som i Frankrike og Danmark, suges inn i maktens apparat og tvinges til å handle i et hegemoni de ikke har diktert selv. Svaret på disse utfordringene er press fra folkelige organisasjoner på et radikalt demokratisk grunnlag. En politisk konflikt hvor frontene mellom venstresiden og høyresiden skal trekkes skarpt opp.

– Gjøres ikke dette, risikerer vi at folk ikke ser poenget med å engasjere seg. Det er det verste som kan skje. Det nest verste er at de engasjerer seg i høyrepopulistiske bevegelser som skaper andre grenser enn mellom høyre og venstre. I stedet vil grensene være mellom «folk» og «system» eller nærmere «oss» og «dem» (utlendinger).

Lettere sagt enn gjort
Poengene fra forelesningen er klare: Venstresiden må formulere et prosjekt som er for noen og ikke for andre. Bevegelsenes uskyld må ofres hvis de vil utøve virkelig innflytelse – det politiske foregår på det representative demokratiets premisser, og velger man å trå utenfor dette, velger man samtidig å la andre bestemme.

Mouffe etterlyser en folkelig bevegelse som tør å ta ansvar, men som samtidig peker i en annen retning enn det bestående samfunnet. En venstrepopulistisk bevegelse. Hun mottar sjenerøse klappsalver ved slutten av forelesningen og ser ut til å ha stor støtte til synspunktene sine. Etter forelesningen er det imidlertid tydelig at akademikerne var mer fornøyde enn praktikerne. Visjonen er en ting – å realisere den er noe annet. Vi har til gode å se venstrepopulistiske krefter ta styringen i et europeisk land og ta et oppgjør med dogmene.

 Oversatt fra dansk av Lars Nygaard

  • Leiv Olsen

    «Venstreside» som fordømmer folkelege bevegelser som Occupy, slik Chantal Mouffe gjer, har me ikkje bruk for. Dei hamnar i praksis saman med dei høgrefolka ho prøver å ta avstand frå. Det einaste konkrete eksempelet på ein alternativ «venstre»-politikk ho nemner, er å la pengane følgja pasienten – kort sagt stykkprisfinansiering, som er noko av det høgrefolka ivrar mest for. Analysen hennar av krisa i EU-landa henger ikkje på greip. Krisa er den logiske følgja av dei fire grunnleggande «frihetene» i Romatraktaten/EU, og politikken for å setta desse ut i livet – ein politikk som sosialdemokratar og høgrefolk har vore skjønt einige. Oppskrifta som førte EU ut i krisa, var stadig meir markedstilpassing – inntil krisa kom; då trong dei statlege pengar for å berga bankane, og sidan hjelpa til bankane ruinerte statane, kom deretter kravet om å kutta i velfredsordningar, lønner og pensjonar, tvinga folk ut i fattigdom og elende – alt for å berga bankane. Fyrst markedstilpassing – og når det førte til krise, blei svaret endå meir markedstilpassing. Når førte eit sosialdemokratisk parti i EU ein annan politikk enn dette? Dei kan ikkje, for dei har overlatt makta til marked, EU-kommisjon, EU-sentralbank og EU-domstol. Det einaste politikarane gjer, er å heva lønn – skyhøge lønner. Og så seier dei masse sprøyt om at folk må godta alle kutta og innsparingane og raseringa av velferd og rettar, for det er den einaste vegen ut av krisar. Trass i at alle ser at det bare gjer krisa endå mykje verre. – Nei, det som trengst, er ikkje ein alternativ retorikk, men ein alternativ politikk.

  • Nils Aarsæther

    Mange interessante betraktningar hos Mouffe, men altså innafor eit EU-system (som takast for gitt) og med eit «sentrum» som er rød/blått og ikkje grønt/periferi som her til lands. Så analysen som ligg til grunn for venstresidestrategi i Norge må nesten berre glømme EUropa. Det rødgrønne prosjektet fx er jo i fortsettelsen av «Nygårdsvold-populismen» og absolutt verdt å ta vare på…