Vil deleøkonomi, Wikipedia og 3D-printing redde oss?

3D-printing er framtiden. Foto: Creative Tools 3D-printing er framtiden. Foto: Creative Tools

Udogmatisk, ikke-skråsikker og raus.

The main contradiction today is between the possibility of free, abundant goods and information; and a system of monopolies, banks and governments trying to keep things private, scarce and commercial.

Den digitale revolusjonen
Den nye boka til Paul Mason, debattant og økonomiredaktør i Channel 4, kan leses av alle, men er først og fremst en marsjordre til den radikale venstresiden. Den teknologiske utviklingen har gitt oss verktøyene til å utkonkurrere kapitalismen innenfra og erstatte det med et Utopia tidligere sosialister knapt kunne forestille seg, påstår han.

Journalist og forfatter Paul Mason. Foto: Sleeves rolled up.
Journalist og forfatter Paul Mason. Foto: Sleeves rolled up.

Et av de viktigste poengene i PostCapitalism er at informasjonsteknologien forandrer hvordan kapitalismen fungerer. Mens kapitalistenes profitt tidligere var avhengig av å kontrollere de fysiske produksjonsmidlene, for eksempel en fabrikk, blir det nå stadig viktigere å kontrollere informasjonen en vare utgjør. Eksempelvis kunne musikk og filmbransjen tidligere være trygge på å tjene penger fordi forbrukeren måtte kjøpe en fysisk film eller cd for å få tilgang på produktet deres. I dag er film, musikk og bøker omformet til ren informasjon, som kan spilles av og kopieres et uendelig antall ganger, med minimale kostnader. Det eneste som står mellom universell tilgang til all musikk, filmer og bøker som noensinne er produsert, er at kapitalister kontrollerer tilgangen til informasjonen.

Ved å redusere produksjonskostnadene for en vare til (så å si) null har man gjort det mulig å ta skrittet over til en overflodsøkonomi hvor det er nok til alle. Dette er foreløpig en mulighet for varer som allerede kan omformes til informasjon. Ifølge Mason eksploderer imidlertid denne utviklingen, og den vil omfatte stadig flere varer etter hvert som teknologi driver produksjonskostnadene nedover og graden av digitalisering øker.

Utviklingen vil også hjelpes av teknologi som gjør det lettere å omsette informasjonen til fysiske produkter. For eksempel avansert 3D-printing.

For systemet utgjør overflodssamfunnet en eksistensiell trussel.

Den farlige overfloden
At alle kan gratis, høres – for de fleste – bedre ut enn at noen få kan kjøpe. Men ikke for kapitalismen. For systemet utgjør overflodssamfunnet en eksistensiell trussel. Idet en vare blir gratis, eller så billig at den er tilgjengelig for alle, forsvinner også muligheter for kapitalisten til å tjene penger på den. Dermed må kapitalistens svar på overflod og universell tilgjengelighet bli å konstruere kunstig mangel for å sikre at bare de som kan betale, får tilgang til varen.

Det er her slaget vil stå, mener Mason. Vil venstresiden klare å sikre at retten til informasjon blir tilgjengelig for alle, og at de enorme mulighetene et overflodsteknologisk samfunn gir, spres? Eller vil man la kontrollen bli hos stater og selskaper som styrer informasjonen for egen vinning?

The need is not for a supercomputed Five Year Plan – but a project, the aim of which should be to expand those technologies, business models and behaviours that dissolve market forces, socialise knowledge, eradicate the need for work and push the economy towards abundance.

Det teknologiske grunnlaget er der. Mason er overbevist om at vi kan få et nullutslippssamfunn preget av overflod, hvor arbeid er en glede, ikke en byrde. Å realisere den drømmen krever at venstresiden ikke overlater kontrollen til de private selskapene. Gjennom å utvikle teknologien og måten den brukes på, slik at den sikrer demokratisk innflytelse og universell tilgang, vil man skape alternativer som over tid vil utkonkurrere kapitalismen og erstatte den med postkapitalistiske samfunn.

De tjener seg søkkrike, mens tjenesten tar levebrødet fra tusener av taxisjåfører.

En Uber-taxi. Foto: Jonah Engler

Kun et gode?
Mason ser allerede spiren til alternativ organisering i dugnadsbaserte nettsamfunn som Wikipedia, og «collabrative commons»-bevegelsen, deleøkonomi og open-source-teknologi. Han mener slike sosialt organiserte plattformer ikke bare er mer rettferdige, men også mer innovative og effektive enn kapitalismen, om de brukes riktig.

Her dukker det opp et alvorlig problem i Masons veikart til postkapitalismen. For kan man uten videre konkludere med at de mange formene for deleøkonomi er begynnelsen på et alternativ?

Flere kritikere har trukket frem tjenesten Uber, et ektefødt barn av den digitale revolusjonen, som eksempel på det motsatte. Der har kapitalister hoppet på deleøkonomien og gjort den til sin. De tjener seg søkkrike, mens tjenesten tar levebrødet fra tusener av taxisjåfører og undergraver økonomien fordi de ikke betaler skatt.

Uber-sjåførene presses også hardt. De må ta all risiko med bil og forsikring selv, mens «markedet» fastsetter prisen og Uber bestemmer hvor stor del av inntekten sjåførene får, helt uten deres innflytelse. Der er utleietjenesten AirBnB litt bedre, da utleier selv bestemmer hva hen vil ta for sitt rom eller leilighet. Store marginer går likefullt til tjenestens eiere, og den har en tendens til å presse ned lønns- og arbeidsvilkår i turistindustrien.

Mason problematiserer for lite
Viser ikke dette bare at etter hvert som deleøkonomien vokser, vil kreative kapitalister bruke den til å finne nye måter å ta ut profitt?

Mason problematiserer dette i for liten grad. Man sitter igjen med en følelse av at han undervurderer kapitalismens mulighet til å skvise penger ut av det meste. Kanskje fordi han selv har et uttalt ønske om å se at kapitalismen erstattes med noe bedre. Helt oversett er det likevel ikke. Han anerkjenner at utviklingen vil være avhengig av hvem som får dominere den. Vi er fortsatt i en tidlig fase av delekonomien, men potensialet til postkapitalisme er der, slår han fast.

Begrepet «revolusjonær reformisme» vil få både sosialdemokrater og revolusjonære til å grøsse i ubehag.

Slakter hellige kuer
Mason har lang fartstid på den radikale venstresiden, og det merkes på godt og vondt.

Han tar seg god tid til å forklare hvor radikale tenkere som Karl Marx, Lenin og Rosa Luxemburg har tatt feil. Dette fokuset kan virke eksotisk for lesere som kommer til boka uten radikal politisk bagasje, men er spennende lesing og vil være et godt utgangspunkt for diskusjoner på venstresiden. Det lukter imidlertid indremedisin når han først kritiserer Marx’ kriseteori, for så å rehabilitere tenkeren som et geni gjennom å vise til nær profetiske tanker om teknologisamfunnet gjemt i «Maskinfragmentet», upubliserte notater av Marx.

Eventuelt er det et forsøk på å gi sine egne teorier et skinn av marxistisk velsignelse.

«Revolusjonær reformist»
Ellers er han flink til å ikke legge bånd på seg i kritikken av venstresiden. Han beskylder den for å ha blitt en «nei-bevegelse», fornøyd med å vise motstand mot nyliberalismens herjinger, heller enn å skape egne løsninger. Han tar et oppgjør med revolusjonsromantikk. Han avviser et rent brudd med kapitalismen. Heller enn å fabulere om å skape et helt nytt system som sømløst kan erstatte kapitalismen, må venstresiden bli «revolusjonære reformister» som bygger alternativet i og under det rådende systemet.

Man må også være klar over at overgangen fra kapitalisme til postkapitalisme vil ta lang tid og at systemene lenge vil leve side om side. Den underholdende betraktningen i boka om hvordan begrepet «revolusjonær reformisme» vil få både sosialdemokrater og revolusjonære til å grøsse i ubehag, viser hvor godt Mason kjenner sin venstreside.

Vil venstresiden klare å sikre at retten til informasjon blir tilgjengelig for alle?

Genial eller fullstendig på bærtur
Boka bobler over av originale ideer og nyanser som ikke har blitt ytt rettferdighet, og jeg har skamløst valgt ut det jeg synes er mest interessant. Blant annet har jeg hoppet bukk over sikkert hundre sider med interessante analyser om den teknologiske utviklingen under kapitalismen og hvorfor systemet nå har nådd et historisk bristepunkt. Delvis fordi jeg ikke føler meg kvalifisert til å si om Masons adaptering av Nikolaj Kondratjevs bølgeteori om kriser og innovasjon under kapitalismen er geniale eller fullstendig på bærtur.

Her ligger også bokas svakheter. Mye av det Mason skriver, virker gjennomtenkt. Andre ideer, som når han begynner å snakke om hvordan en supercomputer kan brukes til å planlegge samfunnets behov, virker halvferdig og hentet ut av løse luften. Ved å sveipe over et så enormt tema på litt over tre hundre sider, blir det ikke rom til fordypning, og man ender  opp med mange ubesvarte spørsmål.

Har han rett?
Etter å ha lest boka, er det vanskelig å si om Mason har rett i at vi er på vei mot postkapitalismen eller ikke. For å komme med en kvalifisert mening må jeg sette meg dypere inn i temaet enn det han gir mulighet til i boka. Den gode nyheten er at den gir meg lyst til å gjøre nettopp det. Den er et inspirerende, radikalt fyrverkeri av ideer. Mason er udogmatisk, ikke-skråsikker og raus. Spesielt argumentet om at innovasjon og teknologi vil bli avgjørende i arbeidet for et alternativ til kapitalismen, er overbevisende.

Boka er ikke en ferdig plan, men en god begynnelse på en strategi for fremtidens venstreside.

Postcapitalism, 2015. Penguin Books

 

Les mer:

http://www.aftenposten.no/okonomi/Fjerner-kapitalismen-med-et-tommelsveip-8140483.html

http://www.counterpunch.org/2015/10/01/socialism-and-it-can-technology-liberate-us-from-capitalism/

http://www.donmilligan.net/DM_Articles_files/HOW%20LATE%20IS%20CAPITALISM.pdf

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.