Sterke mennesker

vinternoveller-rishoi

– Det er jo kommunisme dette her!

Venninna til Ingvild H. Rishøi leste gjennom et tidlig utkast av novellen Vi kan ikke hjelpe alle, og reagerte kontant. Historien handler om en svært ung og fattig alenemor som bare har 60 kroner i lommeboka, og de skal helst rekke hele helga. Novellen kan og har blitt lest som en kritikk av et samfunn med store forskjeller, hvor man kan ha en jobb og likevel ikke tjene nok til å klare seg i hverdagen. Rishøi ble overrasket over lesningen, hun hadde ikke tenkt på det som en politisk budskap. I stedet tenkte hun at en god historie trenger en hovedperson med begrensinger. Likevel er hun ikke negativ til å bli lest slik:

– Jeg tenker at pengenes makt og maktesløsheten uten dem, det er jo plot. Men novellene reflekterer vel omtrentlig mitt politiske ståsted uten at jeg har vært klar over det selv, jeg er jo glad venninna mi ikke sa det er fascisme, sier Rishøi.

Ingvild Rishøi. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen
Ingvild Rishøi. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Få muligheter
Rishøi er aktuell med sin tredje novellesamling, Vinternoveller, som handler om barn og voksne som sliter med ganske akutte problemer. Utgivelsen har i likhet med hennes tidligere utgivelser blitt møtt med begeistrede tilrop fra kritikerne. Rishøi har også gitt ut flere barnebøker, og er i ferd med å etablere seg som en av Norges viktigste novelleforfattere. I kveld leser hun på lanseringa av Manifest Tidsskrift på Blå, og vi tok en prat med henne om skriving, inspirasjon og hvem som egentlig er de svake i samfunnet.

– Jeg ble overrasket da alle sa jeg skriver om klasse. Jeg ser at det er sånn nå, men jeg har ikke noe budskap når jeg skriver. Kanskje er det sånn at man ikke vet budskapet selv, sier Rishøi.

Karakterene har samme problemer som folk jeg kjenner med familie, jobb, penger og kjærlighet.

I de tidligere novellesamlingene har hun skrevet om ungdom i møte med skolerådgivere, en mor som ikke kan være tilstede for barna sine og psykiske problemer. Men også om elever, arbeidende voksne og lekende barn. I Vinternoveller møter vi en fattig alenemor, en fyr som nettopp er ute av fengsel og en jente på 17 som rømmer fra barnevernet med sine yngre halvsøsken. Rishøi mener det som i størst grad kjennetegner karakterene som befolker novellene hennes, er at de har få muligheter:

– Karakterene har samme problemer som folk jeg kjenner med familie, jobb, penger og kjærlighet. Men de er presset opp i et hjørne. De har ingen som kan hjelpe dem, ingen å ringe til, fordi jeg tar vekk mulighetene deres, sier Rishøi.

Den unge alenemoren har for eksempel ikke et nettverk, og er dermed ekstra sårbar. Som i de andre historiene får vi lese om hennes blandede følelser for datteren og situasjonen hun har havna i. Familier, i alle sine former, opptar Rishøi.

– Jeg skriver innenfra familier fordi jeg kjenner dem, og alle vet hvordan det er å være glad i noen og samtidig ha store problemer med dem.

Det verste som kan skje
Rishøi er glad i Groruddalen, hvor hun har bodd i ti år. Hun finner inspirasjon til historiene sine blant folk i nabolaget, på treningssenteret, T-banen og butikken.

– Jeg følger ikke etter folk, men ser en kort scene og tenker «hva hvis?». Og så skriver jeg ned mange worst case-scenarioer. Det var for eksempel sånn jeg fikk inspirasjon til novellen Søsken. Jeg så noen barn som sto med tomme skolesekker og alle bøkene sine utover bakken og tenkte: kanskje er de på rømmen. Det er uhensiktsmessig å tenke på alt som kan gå galt, og mange tror jeg er trist og angstfylt når jeg sitter og skriver. Men det er motsatt, jeg får det unna.

– Skriver du ut mange ideer som aldri blir brukt?

– Ja, men de fleste ideene blir i notisboka, det er et naturlig utvalg. Det jeg bruker lengst tid på, er når jeg vet at det jeg skriver blir noe, men før det er ferdig.

– Denne gangen bruker du bare jeg-person?

– Ja.  Det er komplisert, for personene kan ikke fortelle kronologisk, da virker det ikke ekte. Likevel må det være ganske kronologisk for å bli spennende. Dramaturgien skal ikke merkes, men virke. Jeg sitter med tusen biter og flytter dem rundt på gulvet.

I møte med det offentlige
I flere av Rishøis noveller er det møter mellom folk og offentlige institusjoner som NAV, barnevernet og skolerådgivere. Hva er spesielt med de institusjonene?

– Jeg synes det er interessant på grunn av språkkræsj. Språket til rådgiveren på skolen og det på helsestasjonen er full av undertekst, det liker jeg å benytte meg av. For eksempel når en helsesøster i den første novellen spør den unge moren: «Hvem skal trøste hvem?». Det er undertekst i det spørsmålet, det betyr at mora har gjort noe gærent, sier Rishøi.

Empati er vanskelig, vi er den første generasjonen som ser all lidelsen i verden, men vi kan ikke ta det inn.

I alle tre novellene kommer det en person utenfra og hjelper karakterene når de er fortvilet. Hva er tanken bak det?

– Det bare skjedde, men jeg synes hjelp fra fremmede er en fin ting. At i visse nødsituasjoner faller fasaden bort og vi er bare mennesker. Man blir ofte flau av å blande seg, men vi må jo gjøre det, sier Rishøi.

– Empati er vanskelig, vi er den første generasjonen som ser all lidelsen i verden, men vi kan ikke ta det inn. Det kapitalistiske systemet er ikke empatisk. Hvis man kommer innenfor fasaden til folk, får man empati, og det jobber jeg med, jeg vil at folk skal føle, sier Rishøi.

Svake mennesker?
I Cathrine Krøgers anmeldelse av Vinternoveller i Dagbladet, står det: «Ingvild Rishøi skriver – som tidligere – om de svakeste av oss. Østkantfolk, som det het en gang. De som faller utenfor, sosialklientene, verstingene om du vil.» Men er egentlig Rishøis karakterer så svake?

– Jeg synes ikke de er svake, de er vanlige folk i pressa situasjoner. Det er situasjonene som er spesielle, ikke folka, alle har vært nydumpa eller blakke. Og så skriver jeg mye om barn, og du kan ikke si at de er svake, da er jo halve befolkninga det, sier Rishøi, og forteller at karakterene denne gangen har kommet av seg selv mens hun skrev:

– Jeg bare begynner med en person og lever meg inn i den, det gjør prosessen mye morsommere, og det blir mer overraskende for leserne.