Skjerp dere, Petter og John Arne. Dere ødelegger idretten. Ikke bare for dere selv, men også for de som kommer etterpå.

Det er hva vi kan lese mellom linjene i debattinnlegget skidronning Marit Bjørgen og nylig avmønstret fotballkaptein Brede Hangeland har skrevet i Aftenposten. Til å komme fra to utøvere som fortsatt er aktive har de gått langt, selv om formuleringene er ganske runde.

Jeg-idrett og vi-idrett
Debattinnlegget er et uttrykk for en polarisert idrettskultur på elitenivå. Northug og Riise dyrker jeg-idretten: De som tror de har lykkes mer på tross av omgivelsene enn på grunn av. De som føler fellesskapet som bygde dem opp, nå står i veien for neste seier.

Bjørgen og Hangeland representerer vi-idretten: De som ikke har glemt hvor de kommer fra. De som fortsatt husker at det først og fremst er litervis med vaffelrøre – ikke Red Bull – som ligger bak hver seier den norske idrettsfamilien drar i land. De som setter verdien av fellesskap foran egoisme, og mener samarbeid er bedre enn konkurranse, paradoksalt nok også når målet er å dyrke fram enere i individuelle idretter.

Det er ikke bare jeg-idrettens egoutøvere som bør lytte til advarslene fra Bjørgen og Hangeland.

Bjørgen og Hangeland kommer med noen påminnelser som må tas på alvor. Det er ikke sant, som mange har hevdet, at Northug har reddet skisporten ved å gå sine egne veier. På kort sikt har det skapt blest og et yndet sponsorobjekt, det er klart. Men på lengre sikt truer det den samlede idrettsbevegelsens evne til å skape nye vinnere.

Naivt om bredde
Men det er ikke bare jeg-idrettens egoutøvere som bør lytte til advarslene fra Bjørgen og Hangeland. Ideene de advarer mot har jeg møtt på venstresida også. Denne gangen framstilt som et kompromissløst forsvar av breddeidretten. Hvorfor skal fellesskapet betale for en toppsatsing som kun finansierer noen få utøvere? La oss ta pengene fra toppidretten og gi dem til barna som trenger nytt kunstgress! Så kan eliteidretten klare seg selv.

Forstår de ikke hvem de går i allianse med når de vil løsrive breddeidretten fra eliten? Jeg tviler i hvert fall på at de forstår konsekvensene det ville fått. Intensjonen om å heller satse mer på breddeidretten er naturligvis god. Men resultatet ville blitt fri bane for private spillselskaper til å finansiere eliteutøverne og undergrave tippemidlene, som finansierer breddeidrettens anlegg. Vi hadde ikke lengre hatt et skilandslag og et fotballandslag, men et Betssonteam og et Betsafe-lag. Skulle man kompensert for det tapet gjennom mer direkte statlig støtte til anlegg, ville det blitt dyrt. Trolig dyrere enn hva vi på venstresida, som har så mange andre gode formål vi vil bruke skattepenger på, er villige til å gå med på.

Verst i Rødt
Å slå fast nøyaktig hvor dominerende denne ideen er på den organiserte venstresida, er vanskelig. De politiske partiene diskuterer lite idrettspolitikk og vedtakene om idrettspolitikk er overfladiske. Likevel har jeg møtt den såpass ofte at den må tas på alvor. Ser man på programformuleringer alene, står dessverre ideen sterkest i mitt eget parti, Rødt. Det står ingenting om toppidrett i Rødts program, og man nøyer seg med å slå fast at det er viktig å satse på breddeidretten. Arbeiderpartiet skriver definitivt mest om breddeidrett, de også, men har i tillegg et punkt om å «Støtte utvikling av mangfold i toppidretten og motvirke at kun markedskrefter blir styrende for driftsgrunnlaget.» SV er på sin side bedre, og slår fast at «God breddeidrett og god toppidrett er avhengig av hverandre», og at «Toppidretten gir gode forbilder, gode opplevelser for befolkningen og er drivende for å utvikle hele idretten videre.»

Det trengs et mer direkte politisk forsvar for modellen rundt toppidretten, om trusselen fra privatisering og egoisme skal tas på alvor.

Men viktigere enn programformuleringer er hva partiene engasjerer seg for i den offentlige debatten. Å tie er å samtykke, også når det gjelder utviklingen i toppidretten. Her har venstresidas partier mye å gå på. Slik situasjonen har utviklet seg er det ikke lengre nok å prise idretten generelt og breddeidretten spesielt. Det trengs et mer direkte politisk forsvar for modellen rundt toppidretten, om trusselen fra privatisering og egoisme skal tas på alvor.

Skiforbundet medskyldig
De private langrennslagene stiller seg naturlig nok uforstående til kritikken fra Bjørgen og Hangeland. Noe av det må avskrives som skuespill. De er klare over hva de gjør, men tror det er til deres eget beste. Samtidig bør Skiforbundet være forsiktige med å stemple alle initiativ til private elitelag som et utslag av egoisme. Minst to andre faktorer spiller inn. For det første at bredden i skiidretten er så stor at det er langt flere som vi satse på fulltid enn det er plasser på landslag. Da presser det seg fram private lag som gir rom for elitesatsing også for dem som enda ikke har nådd helt opp. Skal man motvirke det, trenger klubbene en helt annen styrke for å kunne drive elitesatsinger i tillegg til breddetilbudet. Det må i så fall Skiforbundet ta ansvar for å hjelpe dem med.

Langløpskongen Jørgen Aukland er lettere å identifisere seg med for den jevne birkebeiner enn det sprinteren Ola Vigen Hattestad driver med.

For det andre virker det som om Skiforbundet ikke henger med i utviklingen, slik at privatlag som satser utradisjonelt, særlig på langløp, begynner å bli mer og mer attraktive. Og de lagene er i ferd med å bli like store inspirasjonskilder for bredden som landslaget er, siden de går på ski på en måte som likner mer på hvordan bredden konkurrerer. Langløpskongen Jørgen Aukland er lettere å identifisere seg med for den jevne birkebeiner enn det sprinteren Ola Vigen Hattestad driver med. Sånn sett forstår jeg ikke hvorfor Skiforbundet ikke har et eget landslag for langløp, men har overlatt hele denne voksende arenaen til private lag.

Skihistoriskeren Tor Gotaas skriver i boka Først i løypa om skiløpere som var så brydde av oppmerksomheten de fikk når de vant, at de gikk opp på podiet med ryggen mot publikum under premieutdelingen. I våre dager er problemet heller det motsatte. Likevel er det grunn til å være optimist så lenge barna kan leke at de er Bjørgen eller Hangeland på løkka eller i lysløypa.