Piketty på 1-2-3

Økonom Thomas Piketty. Foto: frphoto1/flickr Økonom Thomas Piketty. Foto: frphoto1/flickr

Som tittelen tilsier, handler Kapitalen i det 21. århundret om kapital, som kan defineres som en beholdning av økonomiske goder som penger, aksjer, eiendom og liknende. Thomas Piketty viser hvordan avkastningen på kapital, altså hvor mye man tjener på å ha penger i for eksempel banken, aksjer eller eiendom, har variert siden 1700-tallet.

Lyst på en enda kortere innføring i Pikettys bok? Manifest Tidsskrift gir deg tegneserieversjonen.

Han sammenlikner så avkastningen på kapital med den økonomiske veksten i samfunnet forøvrig. Den økonomiske veksten henger tett sammen med lønnsveksten i samfunnet, så denne sammenlikningen dreier seg med andre ord om hva som lønner seg mest – å tjene penger på allerede oppsamlet kapital, eller å jobbe.

Her kan du kjøpe tegneserieboka «Piketty på 1-2-3: Kapitalen i det 21. århundre tegnet og forklart», utgitt av Manifest Tidsskrift og Forlaget Manifest.

Forskjellene øker
Bokas gjennomgående poeng er at avkastningen på kapital har en tendens til å vokse raskere enn økonomien forøvrig. Det betyr at formuen til kapitaleiere vokser raskere enn vanlige lønninger. Resultatet av dette er at de økonomiske forskjellene øker.

En annen måte å si det på, er at mens det er den økonomiske veksten som stort sett bestemmer hvordan lønnsoppgjørene blir for vanlige lønnsmottakere, er det avkastningen på kapital som bestemmer inntektsutviklingen til den kapitaleiende eliten. I en situasjon hvor avkastningen på kapital (r), er større enn den økonomiske veksten forøvrig (g), vil de som eier kapital bli relativt sett rikere enn resten av samfunnet. I perioder hvor “r” er større enn “g”, vil forskjellene øke, og arv og formue vil få mer å si enn hardt arbeid.

Oppgjør med økonomisk teori
Pikettys bok er et oppgjør med klassisk økonomisk teori, som sier at alle vil tjene på at markedet overlates til seg selv, uten statlige reguleringer eller omfordeling av noe slag. Ifølge denne tankegangen er det ikke noe problem om noen tjener seg veldig rike, så lenge det skapes jobber og økonomisk vekst. Denne veksten vil så ”dryppe ned” (“trickle down”) til resten av befolkningen, og slik sørge for at ”alle båter løftes”.

Piketty viser at verdier slettes ikke drypper ned på alle, men heller at den økonomiske veksten siden 1970-tallet i økende grad har tilfalt rike kapitaleiere.

Grunnen til at Pikettys bok har skapt så mye furore, er at han viser at denne teorien ikke stemmer med virkeligheten. Særlig i land som USA og Storbritannia har konsekvensen av et slikt uregulert marked vært at den økonomiske ulikheten har økt, og at de rikeste rår over stadig mer av verdiskapningen. Det er denne påstanden som har ført til at høyresidens tenketanker har kastet seg over analysen, og at aviser som Financial Times har fordypet seg i Pikettys excel-ark i forsøk på å diskreditere boka.

Historiske tall
Kapitalen i det 21. århundret er en banebrytende samling økonomiske data, der Piketty i samarbeid med andre økonomer har satt sammen ulike skatte-, formue- og inntektsdata til den hittil mest komplette databasen med data for kapitalavkastning og fordeling i vestlige land. Disse dataene bruker Piketty til å vise at verdier slettes ikke drypper ned eller løfter alle båter, men heller at den økonomiske veksten siden 1970-tallet i økende grad har tilfalt rike kapitaleiere.

I dag er forskjellene i USA høyere enn de var før den store økonomiske krisa i 1929.

Ved hjelp av data for arbeidsinntekt, formue og kapitalavkastning i en rekke vestlige land, viser Piketty hvordan forholdet mellom inntekt og kapital endret seg gjennom 1900-tallet. I perioder hvor kapitalavkastningen var større enn den økonomiske veksten, økte forskjellene.

Som vi ser av grafen under (figur 9.8), minsket ulikheten etter depresjonen og de to verdenskrigene i både USA og Europa (USA ikke like berørt av 1. verdenskrig), og fortsatte å synke i etterkrigstiden. Denne utviklingen snudde imidlertid på 1970- og 80-tallet, og i dag er forskjellene i USA høyere enn de var før den store økonomiske krisa i 1929. Utviklingen er ikke like dramatisk i Europa, men også her har det vært en tydelig trend mot økende forskjeller siden 80-tallet.

 

FIgur_9.8_Piketty (1)

Den private kapitalen utgjorde i begynnelsen av forrige århundre seks til syv ganger nasjonalinntekten i Tyskland, Frankrike og USA. Kapitaleierne eide altså til sammen seks til syv ganger mer enn størrelsen på brutto nasjonalprodukt i disse landene. På 1950-tallet eide de kun mellom to og tre ganger så mye som nasjonalinntekten, mens de i dag igjen er oppe på et nivå som tilsvarer fire til seks ganger nasjonalinntekten.

 

Figur_I.2_Piketty

Mindre forskjeller i etterkrigstiden

En åpenbar forklaring på det dramatiske fallet i privat kapital i perioden 1910 til 1950, er de to verdenskrigene og den økonomiske depresjonen som rammet i denne perioden. Krigene ødela store fysiske verdier, mens børskrakk og inflasjon senket verdien av finanskapital. Samtidig la verdenskrigene grunnlaget for en ny politisk virkelighet. Avkoloniseringen betydde at det fløt mindre kapital fra koloniene til land som Storbritannia og Frankrike. Samtidig hadde også mellomkrigstiden vist hvilken politisk sprengkraft som lå i arbeidsløshet og fattigdom.

I hele vesten ble det innført progressiv inntektsskatt, og velferdsstatene begynte å vokse frem. Den framvoksende arbeiderbevegelsen spilte en viktig rolle i denne utviklingen. I flere land i Europa inntok også staten en større rolle i næringslivet ved å ekspropriere og nasjonalisere store selskaper. Ett eksempel på dette er Renault-fabrikken i Frankrike, som ble nasjonalisert i 1945, etter at eieren under krigen hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten. Store verdier ble på denne måten overført fra private til offentlige hender.

Samtidig bidro Marshallhjelpen og gjenoppbygging til historisk høy økonomisk vekst i etterkrigsårene. På den måten endret begge sider av Pikettys likning r>g seg. Kapitalavkastningen sank, mens den økonomiske veksten steg, og dette resulterte i markant mindre økonomiske forskjeller mellom kapitaleiere og vanlige lønnsmottakere.

 

Figur_10.10_Piketty

Trenden snur

Utover 1970-tallet begynte imidlertid dette å endre seg. Samtidig som den økonomiske veksten flatet ut, endret det politiske klimaet seg. Den konservative revolusjonen, med Ronald Reagan og Margaret Thatcher i førersetet, bidro til å deregulere og liberalisere både varemarkedet og finansmarkedet, og skattleggingen av høye inntekter ble senket. I land der staten hadde tatt en større rolle i økonomien etter krigen, ble dette nå gradvis rullet tilbake. Renault-fabrikken som ble nasjonalisert i 1945, ble privatisert i 1990. Resultatet var at utviklingen fra etterkrigstiden snudde, og som vi ser av figur 9.8 begynte forskjellene igjen å stige.

Thomas Piketty  tror politiske grep kan stagge den høye avkastningen på kapital, som øker den økonomiske ulikheten.

Mens det i etterkrigstiden ble argumentert med at forskjeller ville jevnes ut jo rikere land ble, ser vi nå at dette ikke er tilfellet. Piketty mener perioden i etterkrigsårene var et historisk unntak som var resultatet av helt spesifikke historiske hendelser. Den historisk høye veksten i etterkrigstiden er, ifølge Piketty, nettopp historie, og det er lite som tyder på at vi vil komme opp på lignende nivåer igjen. Samtidig har liberalisering og privatisering ført til at kapitalavkastningen igjen har økt. Med fallende utsikter for økonomisk vekst, spår Piketty at denne utviklingen vil forsterkes i tiårene fremover (se figur 10.10).

Mulig å gjøre noe
Thomas Piketty  tror politiske grep kan stagge den høye avkastningen på kapital, som øker den økonomiske ulikheten. Mange av tiltakene som ble gjennomført i etterkrigstiden, og som siden ble rullet tilbake på 1970- og 80-tallet, er det mulig å gjeninnføre. Piketty er særlig opptatt av kapitalbeskatning, altså formuesskatt, og arveavgift.

 

Figur_14.1_Piketty (2)

Figurene over viser at skattenivået i vestlige land i etterkrigsårene stort sett var svært høyt. En utfordring var imidlertid at mye av dette var skatt på inntekt, mens kapital slapp billigere unna. Piketty foreslår derfor i stedet en samlet skatt på all kapital, med et høyt bunnfradrag og progressive satser. Nøyaktig hvor høyt nivået skal ligge har han ikke svar på, men målet er en mer balansert utvikling hvor kapitalavkastningen ikke vokser raskere enn lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Siden kapital lett flyttes over grenser, mener også Piketty at denne skatten bør være global, eller i hvert fall regional. Han er den første til å innrømme at vi er ganske langt fra at en slik skatt kan realiseres, men mener den offentlige debatten i kjølvannet av boka kan være en start.

Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundret har satt økonomisk ulikhet på dagsorden. Forfattere som Richard Wilkinson og Kate Pickett har tidligere vist oss at økende forskjeller er som gift for samfunnet. Det undergraver tillit og har negative konsekvenser for alt fra levealder til rusmisbruk. Piketty har bidratt til å forklare hvorfor forskjellene øker. I et samfunn hvor kapital er viktigere enn lønn, er det ikke hardt arbeid som avgjør om du lykkes, men hva du arver fra foreldrene dine. Den franske økonomen gir oss en sterk advarsel om hva som vil kunne skje, dersom denne utviklingen ikke stanses. Da vil vi igjen få et samfunn som i Jane Austen og Honore Balzacs romaner, der giftemål er den eneste veien til sosial mobilitet.