Når fengslene åpnes

Shammas, Victor Lund

Fra 1960-tallet av trodde flere det var gode sjanser for at fengselet kunne gjøres mer humant, mer rehabiliterende og at det dermed var mulig med et mer effektivt straffesystem. Her til lands ble Norsk forening for kriminalreform (KROM) opprettet. Med kriminolog Thomas Mathiesen i spissen hadde gruppa i sine første leveår deler av æren for at utbyggingen av en egen ungdomsarrest ble stanset og tvangsarbeid som straff ble fjernet.[1]

Jens Bjørneboe skrev en serie sviende kritikker av krenkende fangeforhold. I et intervju oppsummerte han sitt syn på det han mente var straffens absurditet: «Det koster jo like mye å holde en mann i fengsel som å holde ham på et førsteklasses høyfjellshotell!»[2] Han foreslo at vinningskriminelle burde få gjøre opp for seg snarere enn å kastes på celle.

Nixon oppnevnte i 1973 et ekspertpanel som tok til orde for at utbyggingen av nye fengsler burde stanses i en tiårsperiode.

Fangerettighetsbevegelsen

På samme tid ble fengselsreform et hett tema også i land som USA. Black Panther-fangen George Jacksons fangememoarer, Soledad Brother, blottla rasisme, brutalitet og ensomhet bak murene for et bredere amerikansk publikum. Alfred Blumstein, en nestor i kriminologifaget, lanserte en teori om «homeostatiske» straffenivåer, altså at alle samfunn har stabile, relativt konstante behov for straff over tid – et argument for at fengselets begrensede omfang hadde en naturlig forklaring og dermed at videre utvidelser av fengselssystemet ikke trengtes.[3]

Fangerettighetsbevegelsen stod særlig sterkt i USA. Utover på 1960-tallet ble ulike rettsinstanser oversvømt av rettssaker hvor fanger krevde bedre behandling. Afroamerikanske muslimer var spesielt vellykkede i sin kamp for å kjempe frem retten til å utøve sin religion bak murene.

Av og til slo disse kampene ut i det absurde: siden retten til fri religionsutøvelse står sterkt i det amerikanske lovverket, stiftet like godt en gruppe fanger religionen Church of the New Song for å få bedre forhold – «liturgien» inneholdt blant annet krav om biff og søt sherry til middag hver dag…[4]

President Richard Nixon oppnevnte i 1973 et ekspertpanel som tok til orde for at utbyggingen av nye fengsler burde stanses i en tiårsperiode. Fengslene hadde en «sjokkerende rekke fiaskoer» bak seg, skrev ekspertene, og «et overveldende bevismateriale viser at disse institusjonene skaper kriminalitet snarere enn å forhindre den».[5] Den gyldne æraen i fengselskritikk ble avrundet med den franske filosofen Michel Foucaults ramsalte avkledning av fengselet i boka Straff og overvåkning (1975).

Ingenting virker
Så snudde vinden. Bruken av fengsel eksploderte i USA i løpet av noen få tiår. Landet har i dag rundt 2,3 millioner mennesker bak lås og slå og rundt 7 millioner mennesker i en eller annen form for straffegjennomføring til enhver tid. I absolutte tall har landet flere fanger enn Kina, et land med fire ganger så stor befolkning. Oppsiktsvekkende er det at utviklingen har skjedd samtidig med at kriminalitet har vært synkende i USA.[6]

1960-tallets glødende tro på at kriminelle kunne hjelpes til å leve rettskafne, produktive liv ble punktert av den innflytelsesrike kriminologen Robert Martinson som i 1974 skrev en artikkel hvor han påstod at «nothing works» når det kom til rehabilitering av fanger.

Martinsons «evidensbaserte» analyse hevdet at fengselet har «ingen påtakelig innvirkning – verken positiv eller negativ – på straffedømtes gjentakelsesfare.»[7] Gruppeterapi, arbeidstrening, et positivt soningsinnhold – alt var meningsløst.

I Norge mistet reformbevegelsen mye av sin vitalitet, og den er ikke lenger å regne som en sterk aktør i utviklingen av alternativ straffepolitikk.[8] Den reformhungrige eldre garden i kriminologifaget, ledet an av Thomas Mathiesen og Nils Christie, blir gradvis utfaset.

I Norge mistet reformbevegelsen mye av sin vitalitet, og den er ikke lenger å regne som en sterk aktør i utviklingen av alternativ straffepolitikk.

Kritikken fra 1960-tallet har forstummet. Det er lite kritikk utenfra. Politikken synes i mye høyere grad å formes innenfor det ordinære politiske systemet. Regjeringens politiske program har vært å «rette fokus mot bedre innhold i soningen» og få en «kompetanse- og bemanningsgjennomgang» i Kriminalomsorgen. Dette er vage og vanskelig målbare målsettinger.[9]

Lov og orden
Den offentlige samtalen om fengselet er blitt abdisert til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Samtidig som idétørken råder og venstresiden mangler interesse for straff og kriminalitet, får disse partiene posere som sterke forkjempere for «lov og orden».

Fremskrittspartiets Per Sandberg lanserte et tipunkts program for fengselsreform på partiets landsmøte i 2011: Man skulle gjøre det mulig å henge ut pedofile med fullt navn, halvere  dagpengesatser til norske fanger og fjerne dem fullstendig for utenlandske fanger. Utlendingene skulle sone under «lavere standard» enn norske statsborgere. Tidlig løslatelse skulle bli vanskeligere.[10]

Arbeiderpartiet har fulgt tett i hælene på Fremskrittspartiet og forsøker å tette igjen «straffevakuumet» i det politiske rommet. Regjeringen har for eksempel nylig foreslått å reservere Kongsvinger fengsel for utenlandske statsborgere – et slags Trandum 2.[11] Erling O. Lyngtveit i Advokatforeningen påpeker at dette bryter med et viktig prinsipp, at det i første rekke er dommen din som skal bestemme hva slags fengsel du havner i.[12]

Arbeiderpartiet har fulgt tett i hælene på Fremskrittspartiet og forsøker å tette igjen «straffevakuumet» i det politiske rommet.

Det gjenstår å se om det er meningen at dette skal være et «B-fengsel» med lavere standard enn hva nordmenn vil tilbys, eller om fangene blir møtt med et mer skreddersydd tilbud (i positiv forstand). Høyre og Fremskrittspartiets lignende reformforslag innebærer definitivt mer kummerlige forhold.[13]  Hvis det vi ser er begynnelsen på et kappløp om hvem som kan fremstå som mest «hard mot de harde», er det ikke utenkelig at sosialdemokratiet følger etter.

Statsviteren Gøsta Esping-Andersen har vist at velferdsgoder får lavere kvalitet når de går fra å være universelle til å bli behovsprøvde.[14] Historikere har for eksempel påvist at afroamerikanere i USA gikk på skoler som formelt sett var «separate but equal», men som – fordi de var reservert for en maktesløs, marginalisert befolkning – gradvis fikk færre ressurser og dermed lavere kvalitet.[15] Man kan se for seg en lignende mekanisme med regjeringens utlendingfengsel.

Resignasjon eller reform
Fengselet trenger verken forbli glemt eller være en tumleplass for straffesultne politikere. Det finnes konkrete, offensive tiltak som kan være med på å tette hullene i venstresidens straffepolitikk.

Ett av dem er å øke bruken av «åpne» fengsler. I Norge har vi stort sett to typer fengsler: åpne og lukkede.[16] Lukkede fengsler som Ullersmo, Ringerike og Ila trenger neppe noen forklaring. De fleste kjenner til de mest relevante ytre karakteristikkene fra ting de har lest og sett: celler, høye murer, låste dører.

Fengselet trenger verken forbli glemt eller være en tumleplass for straffesultne politikere.

Åpne fengsler har på sin side minimal sikring, ofte bare et enkelt gjerde rundt fengselsområdet. Fangene sover ofte på ulåste brakker og gjør et eller annet nyttig arbeid. Det er færre betjenter for å holde ro og orden, og en åpen soningsplass koster derfor rundt en-tredjedel til halvparten så mye som en høysikkerhetsplass.[17] Fangene forventes å leve mer selvstendige liv.

Ta et tilsynelatende banalt eksempel. Under et tre måneder langt feltarbeid ved et større, åpent fengsel her i Norge, så jeg for eksempel hvordan fanger måtte handle inn mat i en egen fengselsbutikk. Dermed måtte de klare å budsjettere knappe månedlige utbetalinger av dagpenger fra Kriminalomsorgen – rundt 57 kroner dagen for de fleste i 2011, tilsvarende en timelønn på 7-8 kroner etter en vanlig arbeidsdag i fengselet.

Brukte de opp alle pengene sine på søtsaker og tobakk gikk de sultne resten av måneden. Skulle fangene lage mat på kjøkkenet som de delte med andre måtte de ha rutiner for hygiene og oppvask. Folk måtte lære å dele på knappe goder som kokeplater og stekepanner.

Kort sagt, noe så enkelt som å måtte lage sin egen mat – istedenfor å få måltidet servert gjennom en celledør – har en viss betydning. Det innebærer å holde på grunnleggende rutiner og autonomi.

En fange fortalte meg at han syntes det virket som en god idé å la folk som har sittet lenge på høysikkerhetsavdelinger å få prøvd seg under mer åpne soningsforhold mot slutten av dommen. «Jeg kan skjønne at man trenger å komme inn i en eller annen form for rutine igjen når du har sittet seks år på Ringerike fengsel, hvor du har folk som har bestemt når du får gå på do hele tiden,» sa han.

Når fanger på lukkede høysikkerhetsavdelinger mister rutinene og selvstendigheten, øker sjansen for at de mislykkes når de slipper ut igjen.

Når fanger på lukkede høysikkerhetsavdelinger mister rutinene og selvstendigheten, øker sjansen for at de mislykkes når de slipper ut igjen. Når du er vant til å hele dagen styrt av andre – kort sagt, når du blir umyndiggjort – blir plutselig verden der ute en uhåndterlig masse av impulser og stress. Veien til rus og tyveri er kort.

Ny straff
Er åpne fengsler straff nok? I en masteroppgave har jeg forsøkt å argumentere for at åpne fengsler fortsatt inneholder en mengde lidelser. Av den klassiske sorten: ensomhet, konflikter mellom fanger, mellom fanger og betjenter, materiell knapphet.

Lidelsene er også mer utypiske. Noen fanger uttrykker at de synes det er vanskelig å sone under åpne forhold fordi det er anstrengende å leve selvstendig, disiplinert og i et spenningsfelt mellom frihet og ufrihet.[18]

For eksempel, en fange pendlet mellom fengsel og arbeid utenfor. Det virker vel for oss som et udelt gode, og fangen var nok glad for muligheten til å snuse på den virkelige verden der ute. Men likevel voldte det ham en del frustrasjon å prøve å balansere mellom to så vidt forskjellige verdener. Det kreves helt andre ferdigheter for å lykkes på en arbeidsplass enn på en fengselsavdeling.

Ikke for alle, men for flere
Det er ikke gitt at alle fanger passer inn i et åpent fengsel. For noen vil fristelsen til å rømme være for stor. For andre vil muligheten til selvstendighet føre til vold og rus. Noen har begått forbrytelser som er så alvorlige at det ikke «kjennes riktig» å gi dem for mange privilegier – Breivik er nok ett eksempel. Men det er ting som tyder på at vi med fordel kan utvide bruken av åpne fengsler for en del straffedømte.

Vi kan se mot nabolandet vårt Danmark. Der har de snudd koblingen mellom lukkede og åpne fengsler på hodet. I Norge blir straffedømte nærmest automatisk sendt til lukket fengsel og må deretter søke seg over til åpent fengsel etter å ha bevist at de har gjort seg fortjent til denne halvfriheten. Noen få kan sone direkte i åpent fengsel.

Men i Danmark blir straffedømte nærmest automatisk sendt til åpent fengsel – med mindre det er særlig sikkerhetsrisiko eller personene soner en spesielt lang dom. Hvis fangene bryter regelverket blir de tvangsoverført til høysikkerhetsanstalt. I Norge er rundt en-tredjedel av soningsplassene i åpne fengsler og to-tredjedeler i lukkede fengsler.[19] I Danmark er forholdene snudd helt på hodet.[20] Danmarks utvidede bruk av åpne fengsler viser at en mykere soningsform er praktiserbar.

Vi kan med fordel utvide bruken av åpne fengsler for en del straffedømte.

Det vanker flere gevinster hvis vi klarer å etterligne Danmark. For det første, lavere økonomiske kostnader. Det koster langt mindre å drive en åpen soningsplass, noe som betyr at flere midler frigjøres til rehabiliterende tiltak – voksenopplæring, fagbrev, gruppeterapi og språkundervisning, for eksempel. For det andre, lavere menneskelige kostnader. Åpne fengsler bruker mye krefter på å reparere skadene lukkede fengsler påfører fangene. Danmark har i større grad kuttet ut dette «fordyrende» mellomleddet, og det kan vi også. For det tredje, lavere gjentakelse er et sannsynlig utfall av en mildere soningsform. Det vil bety mindre kriminalitet ute blant oss og et tryggere samfunn.

Flere åpne soningsplasser er bare ett av flere konkrete tiltak som kan være med i en progressiv straffepolitikk. Hvis vi skal unngå en høyredreining mot «lov og orden» slik vi har sett i så å si alle andre europeiske land, er det viktig at noen av de mest sensitive og grunnleggende spørsmål om straff og rett ikke forblir ubesvarte.

 


Noter

[1] Mathiesen, Thomas. 2008. «40 år med KROM.» http://www.krom.no/artikler_more.php?id=115_0_31_0_C

[2] Gabrielsen, Bjørn. 1965. «Samfunnsreformator Bjørneboe har première.» Arbeiderbladet. http://spenn3.cappelendamm.no/binfil/download.php?did=38862

[3] Blumstein, Alfred et al. 1977. «The Dynamics of a Homeostatic Punishment Process.» 67(3): 317-334.

[4] Jacobs, James B. 1980. «The Prisoners’ Rights Movement and Its Impacts, 1960-80». Crime and Justice, 2(1980): 429-470.

[5] Wacquant, Loïc. 2009. Punishing the Poor: The Neoliberal Government of Social Insecurity. Durham: Duke University Press. s. 114

[6] Zimring, Frank. 2006. The Great American Crime Decline. Oxford: Oxford University Press.

[7] Sitert i Sarre, Rick. 1999. «Beyond ‘What Works?’ A 25 Year Jubilee Retrospective of Robert Martinson.» http://www.aic.gov.au/events/aic%20upcoming%20events/1999/~/media/conferences/hcpp/sarre.pdf

[8] Shammas, Victor Lund. 2011. «Den kritiske kritiker.» Sosiologisk årbok, 2011(3-4): 176-180.

[9] «Politisk plattform for flertallsregjeringen. Utgått av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. 2009-2013.» http://arbeiderpartiet.no/content/download/26245/375130/version/1/file/Politisk+plattform+2009-2013.pdf

[10] Shammas, Victor Lund. 2012. «De andres fengsel.» Aftenposten, 25. mai 2012.

[12] Lyngtveit, Erling O. 2012. «Ett fengsel for oss – og ett for dem?» NRK Ytring, 9. oktober, 2012. http://www.nrk.no/ytring/ett-fengsel-for-oss-og-ett-for-dem_-1.8352039

[13] «Vil ha B-fengsel for utlendinger.» Aftenposten.no, 17. september, 2012. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Vil-ha-B-fengsel-for-utlendinger-6993843.html

[14] Esping-Andersen, Gøsta. 1990. The Three Worlds of Welfare Capitalism. Cambridge: Polity Press.

[15] Margo, Robert A. 1987. «Accounting for Racial Differences in School Attendance in the American South, 1900: The Role of Separate-But-Equal.» NBER Working Paper Series, #2242.

[16] Kriminalomsorgen insisterer på en tørrere terminologi – «fengsel med høyere og lavere sikkerhetsnivå», men så å si alle «på gølvet» bruker åpent/lukket-betegnelsen.

[17] Justis- og politidepartementet. 2008. St.meld. nr. 37: Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn. Oslo: Justis- og politidepartementet. s. 213

[18] Shammas, Victor Lund. 2012. The Pains of Freedom: Prison Island and the Making of Scandinavian Penal Exceptionalism. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi.  https://www.duo.uio.no/handle/123456789/15412

[19] Kriminalomsorgen. 2012. Kriminalomsorgens årsstatistikk, 2011. s. 3. http://www.kriminalomsorgen.no/publikasjoner.242465.no.html

  • Rolf Solvang

    Norsk Kriminalpolitisk Opposisjon er sterk og vital!
    (av Rolf Solvang)

    Den politiske rensinga av Sosiologisk Institutt fortsetter. Dette angrepet (Victor Lund Shammas’) på en vital kriminalpolitisk opposisjon i Norge som hevder at den ikke lenger eksisterer, kan kanskje gi ekstrapoeng på Sosiologisk Institutt, men noen respekt i kriminologisk perspektiv gir dette ikke.

    Pionerprofessorene Thomas Mathiesen og Nils Christie fortsetter sitt arbeid i fullt vigør i dag og har med seg et stort antall studenter, ansatte, aktivister og fanger på sine opposisjonelle
    framstøt mot høyredreiningen i fengselspolitikken. Det kriminologiske fagmiljøet har rekruttert mange folk til viktige posisjoner innen utviklingen av fengselspolitikken i Norge og har
    bidratt til at amerikaniseringen av norske fengsler ikke har kommet så langt som den kunne ha kommet uten denne opposisjonen og til at alternativer soningsformer er tatt i bruk. Ikke minst på KROMs årlige konferanse om kriminalpolitikk blir opposisjonen skjerpet hvert år, (se link under). LO, Fegslesogfriomsorgsforbundet og Fellesorganisasjonen arrangerer også årlig sin Kriminalpolitiske Konferanse der fagforeningsfolk og andre fremmer sine interesser om en mildere fengselspolitikk med stor vekt på opposisjon mot ytterligere høyredreining.

    Det har vært en sterk styrking av de kriminalpolitiske interesseorganisasjonene også siste tiåret. KROM og SON har i flere tiår stått på med høringsuttalser og i Stortinghøringer. Vi har fått nye organisasjoner som For Fangers Pårørende (FFP) som har blitt en fantastisk arbeidsplass og WAY-BACK som nylig har engasjert 11 juriststudenter til sin virksomhet bare i Bergen, dessuten flere nye mindre organisasjoner. JussBuss og JURK har hvert år rekruttert nye medarbeidere som går inn i fengslene og det er stor opposisjonell virksomhet blant
    advokater og jurister, sælig gjennom Fri Rettshjelp. Journalister i Aftenposten, Klassekampen og Fagbladene er flinke til å referere fra kriminalpolitiske konferanser og møter. Det produseres i dag en rekke doktorgradsavhandlinger og bøker (Ida Nafstad og Marte Rua)
    med utgangspunkt i KROM-temaer og veteraner som Aslak Syse og Georg Høyer er med på utformingen av lover og retningslinjer og sistnevnte er medlem i den Europeiske Torturkomite (CPT) og de deltar på de årlige KROM-konferanser for å legge fram siste nytt. Denne lista kunne lett gjøres ti ganger lengre.

    Det at media har sluttet å interessere seg så mye for kriminalpolitisk interessepolitikk og at partiene kjører sine saueflokker mot stupet er et signal om at den kriminalpolitiske opposisjonen ikke lenger har de samme muligheter til å nå fram til folkeopppinionen som før.
    Men det har aldri vært Dagbladet, NRK og SV som har utgjort det straffeliberale miljøet i Norge, men jeg forstår at en sosiologisk stolpeteller savner lett tilgjengelige tall på mediadekning (antall oppslag). Det er min påstand at den kriminalpolitiske sektoren har den mest grundige faglige og interessepolitiske opposisjonen i Norge i dag. Min andre påstand er at Sosiologisk Institutt representerer det fagmiljøet i Norge som har sviktet sine
    opposisjonelle røtter på det groveste og at en oppgave som angriper en så vital opposisjon som den kriminalpolitiske bare kunne vært skrevet på Sosiologisk Institutt i Oslo.

    Link til Aftenpostens rapport fra KROM-konferansen 2013:
    http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Rapporter-fra-fengselsmorket-7091140.html?fb_action_ids=10151636300607995&fb_action_types=og.recommends&fb_ref=.UPVWOBTWT6Y.like&fb_source=other_multiline&action_object_map={%2210151636300607995%22%3A137605493066264}&action_type_map={%2210151636300607995%22%3A%22og.recommends%22}&action_ref_map={%2210151636300607995%22%3A%22.UPVWOBTWT6Y.like%22

  • http://twitter.com/Lillevolden Stein Lillevolden

    Lund Shammas feilleser statistikken over andelen åpne soningsplasser i Norge og Danmark, ved at han utelater de danske (lukkede) arresthus. Her sitter det både straff-avsonere og varetektsfengslede. I Norge er det ingen slik oppdeling mellom varetektsavdelinger og soningsplasser i statistikken. Derfor har Norge faktisk flere plasser i åpne fengsler enn Danmark både i reelle tall og andel av plasser, altså det motsatte av det forhold Lund Shammas hevder. Faktisk har man her i Danmark det siste årene omdannet flere åpne plasser til arrestplasser, så det er slett ikke noen progressiv utvikling her. Dessuten heter det vel også i den norske straffegjennomføringsloven at for dommer på under 2 år, som jo er det store flertall, skal man i utgangspunktet i åpent fengsel hvis det ikke er særlige sikkerhetsgrunner eller plassmangel som tilsier annen plassering. I sin rosenrøde fremstilling av forholdene i Danmark utelater dessuten Lund Shammas den særlige ungdomssanktion, hvor unge mellom 15 og 18 år kan dømmes til opphold i lukket anstalt i inntil 2 år, for «behandling». Altså noe som ligner fryktelig på de gamle ungdomsfengslene og arbeidsskolene i Norge som ble nedlagt rundt 1970, etter massiv innsats fra KROM og Thomas Mathiesen. Danmark er desidert intet forbilde i fengselssammenheng.

  • Pingback: Manifest Tidsskrift » Feil om kriminalreform()