Markedets Makt

Oljemaleri av bønder på 1600-tallet malt av Lambert de Hondt. Foto: Wikimedia Commons Oljemaleri av bønder på 1600-tallet malt av Lambert de Hondt. Foto: Wikimedia Commons

Fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden er vi i nesten permanent kontakt med markedet. Selv når vi sover skjer det i en seng som er kjøpt på markedet. Våre hverdagslige handlinger er formet av markedets lover, helt uten at vi tenker over det. Men hvordan har markedet blitt en så dominerende faktor i menneskenes liv? Hvilke konsekvenser har dette for samfunnet?

banner-sosialismeserie3

For å kunne besvare disse spørsmålene må vi forstå hva kapitalisme er. Denne forståelsen avhenger igjen av vår analyse av markedet. En riktig utlegning av kapitalisme og marked er en forutsetning for å utvikle det den tyske verdikritikeren Robert Kurz kalte en radikal kapitalismekritikk. Denne retter seg mot kapitalismen som sådan, i motsetning til en begrenset kapitalismekritikk som kun retter seg mot bestemte grupper og personer eller elementer innenfor systemet. Den begrensede kapitalismekritikken er problematisk av en rekke årsaker som vil bli klarere i løpet av artikkelen.

En radikal kapitalismekritikk forutsetter en bedre forståelse av markedets rolle i kapitalismen. Det innebærer også en analyse av hva som kjennetegner forholdet mellom det politiske og det økonomiske i kapitalismen. En slik analyse av kapitalismen, markedet og staten avhenger ikke minst av hvordan man forklarer kapitalismens opprinnelse.

Mulighet eller nødvendighet?
De fleste definisjoner av markedet framhever muligheten for å kjøpe og selge produkter. Forestillingen om markedet som en mulighet trekker på den klassiske og idealiserte, men fortsatt alminnelig aksepterte fortellingen om kapitalismens eller «markedsøkonomiens» opprinnelse og utvikling. Ifølge denne fortellingen om kapitalismens utvikling, framført av blant andre Adam Smith og Milton Friedman, er kapitalismen å forstå som en naturlig utvikling – en frigjøring av menneskets muligheter til å bytte produkter på markedet, og dermed bevege seg inn i det kapitalistiske samfunnet. Enkelte versjoner av denne fortellingen fremhever innovative småprodusenter og borgerskapet i byene som den drivende kraften i utviklingen. Etter hvert som disse gruppene frigjorde seg fra føydale institusjoner, ekspanderte også muligheten for at mennesker kunne handle fritt med hverandre.

Den amerikansk-kanadiske marxisten Ellen Meiksins Wood har skrevet en alternativ fortelling om kapitalismens fremkomst. I motsetning til den tradisjonelle fortellingen skiller hun mellom markedet i kapitalistisk forstand og den handelen som eksisterte før kapitalismen.

Ellen Meiksins Wood holdt Rosa Luxemburg forelesningen, 8.mai 2012 Foto: Rosa Luxemburg-Stiftung/Flickr.
Ellen Meiksins Wood holdt Rosa Luxemburg forelesningen, 8.mai 2012 Foto: Rosa Luxemburg-Stiftung/Flickr.

I de fleste samfunn har det eksistert både produserende og tilegnende klasser. Sistnevntes tilegnelse av merproduktet (en del av den produserende klassens produkt) har fungert på forskjellige måter, og i kapitalismen endrer utbyttingen karakter. De europeiske føydalsamfunnene var landbrukssamfunn der bøndene, den produserende klassen, var organisert i landsbyer og produserte til seg selv og sine nærmeste omgivelser. For å overleve og beholde/oppbygge herredømme tvang adelen og de store jordeierne den produserende klassen (bøndene) til å levere et merprodukt til dem gjennom såkalte ekstra-økonomiske midler (militær, politisk eller juridisk makt). I løpet av middelalderen utviklet det seg i forlengelse av de føydale forholdene et bredt handelsnettverk av byer preget av korporasjoner og laug, samt omfattende internasjonale handelsruter. Både byene og handelsrutene var integrerte elementer i føydalismen og stod altså ikke i motsetning til dette. Handelen var ikke regulert av ren økonomisk konkurranse, som vi kjenner det i dag, men var derimot vevd inn i politisk og militær makt. Dessuten var selve produksjonen ikke grunnleggende organisert etter markedets konkurranseprinsipp. De færreste mennesker var avhengige av markedet.

Overgangen til kapitalismen var altså ikke, i følge Wood, et resultat av stigende handel og voksende byer, som i den klassiske fortellingen. Isteden kan den forklares ved at mennesket ble tvunget til å være avhengige av markedet. I denne forklaringen trekker Wood på den amerikanske historikeren Robert Brenner. Han framhever at mennesker ikke automatisk velger å spesialisere seg og optimere sin produksjon til salg på markedet, da dette for de fleste bøndene i middelalderen ville bety å skifte ut en relativ sikkerhet med en hittil usett grad av usikkerhet. Dette gjør de fleste mennesker kun hvis de er tvunget til det. Følgelig kan ikke markedet forstås som en universell og transhistorisk faktor i menneskelige samfunn som først blir «frigjort» med kapitalismens utvikling.

Overgangen til kapitalismen kan forklares ved at mennesket ble tvunget til å være avhengige av markedet.

Kapitalistiske markeder har altså ingenting med mulighet å gjøre, men må derimot forstås gjennom tvang som fører til nødvendighet. Først i kapitalismen blir mennesket helt avhengige av markedet for å kunne reprodusere seg selv. Det er nå kun gjennom markedet at produsentene har adgang til de nødvendige livsmidlene, som eksempelvis jord og arbeide.

Det første nasjonale integrerte markedet finner vi i England rundt år 1600. Forut for dette lå en lang prosess hvor småbønder ble drevet vekk fra jorden sin som så ble konsentrert på få adelige hender, de såkalte «enclosure» og «engrossment»-prossessene. Disse store jordeierne leide jorden ut til storbønder som konkurrerte med hverandre om leiekontrakter. Jord ble dermed gjenstand for markedsrelasjoner. For både de kapitalistiske storbøndene og deres adelige jordeiere ble markedet en tvangsmessig nødvendighet. Den samme utviklingen resulterte i at småbøndene, som ikke lenger hadde adgang på jord, ble tvunget til å selge arbeidskraften sin på markeder – en proletarisering av store deler av landbefolkningen.

plan_mediaeval_manor
En typisk oppdeling av en landsby i England på 1600-tallet. Kartet illustrerer at jorden går fra å være delt opp i små striper leiet ut til små- og mellomstore bønder på et fellesareale, til å i stedet bli leid ut til færre, men mer produktive storbønder på private arealer. Foto: Wikimedia Commons

Den avgjørende forutsetningen for kapitalismen er derfor at den produserende klassen av rent økonomiske årsaker er tvunget til å selge arbeidskraften sin og levere merarbeid til den tilegnende klassen. Tilegnelsen eller utbyttingen foregår altså ikke gjennom ekstra-økonomiske midler, men derimot gjennom ren økonomisk tvang.

Kapitalistiske markeder har altså ingenting med mulighet å gjøre, men må derimot forstås gjennom tvang som fører til nødvendighet.

Makt i kapitalismen: profittjaget
I kapitalismen er menneskene avhengige av markedet for å kunne reprodusere seg selv. Derfor er markedet i kapitalismen en nødvendighet og ikke en mulighet. Det er viktig å understreke at det ikke kun er den produserende klassen, men alle klasser, grupper og personer som blir avhengige av markedet i kapitalismen. Der de fleste kapitalismekritikker framhever en vertikal makt mellom klassene, er det minst like viktig, om ikke viktigere, å framheve hvordan markedet utgjør en horisontal makt som alle er underlagt.

I motsetning til tidligere samfunn får ikke den tilegnende klassen i kapitalismen (kapitalisten) noe umiddelbart av å ha tilegnet seg de produktene som lønnsarbeideren produserer. Det er først når og hvis disse produktene blir solgt (med overskudd) på markedet, at kapitalisten har nådd sitt mål og kan gjemme en del av overskuddet til seg selv. Samtidig er kapitalisten av økonomiske årsaker tvunget til å ikke ta alt selv, men også å reinvestere en stor del av profitten i produksjonen, for ikke å bli utkonkurrert av andre og mer effektive kapitaler. Profittjaget er derfor avgjørende i kapitalismen.

En vertikal kapitalismekritikk. Foto: Wikimedia Commons
En vertikal kapitalismekritikk. Foto: Wikimedia Commons

Jakten på profitt er ikke kun en mulighet eller noe man kan velge å følge eller ikke, men er derimot et resultat av en streng økonomisk tvangslogikk som tvinges igjennom bak ryggen på de enkelte individer. Markedet i kapitalismen er ikke fundert i en personlig makt hos en bestemt gruppe, men den horisontale økonomiske tvangslogikken fører til en særlig upersonlig og abstrakt maktform. Denne er alle sosiale grupper og klasser underlagt, til tross for at den systematisk kommer en bestemt klasse til gode.

Den horisontale økonomiske tvangslogikken fører til en særlig upersonlig og abstrakt maktform.

Det er viktig å forstå denne abstrakte maktformen for å kunne utarbeide en radikal kapitalismekritikk. Den tyske politologen og førende Marx-forskeren Michael Heinrich har i den forbindelse påpekt det selvmotsigende i forestillinger om «markedssosialisme», der meningen er at demokratiserte virksomheter frivillig handler og bytter med hverandre på markedet. Problemet med en slik forestilling er at den upersonlige tvangslogikken fortsetter å eksistere så lenge de enkelte produsentene er vareproduserende og dermed markedsavhengige. Markedet kan bestå av ganske så demokratiserte virksomheter uten at dette grunnleggende endrer kapitalismen.

Staten og det politiske i kapitalismen
Som konsekvens av at tilegnelsen av merproduktet i kapitalismen ikke lenger finner sted hovedsakelig gjennom ekstra-økonomiske midler, men derimot via en økonomisk logikk, som samtlige klasser er underlagt, skifter staten og det politiske karakter. I tidligere samfunn, som det føydale systemet eller det franske eneveldet på 1600- og 1700-tallet, var besittelsen av politiske og statlige apparater det avgjørende middelet for tilegnelsen av merproduktet. I kapitalismen blir staten derimot formelt atskilt fra tilegnelsesprosessen. Utbyttingen eller tilegnelsen av merproduktet foregår nå i en formelt atskilt økonomisk sfære.

Staten er ikke lenger den herskende klassens direkte instrument for tilegnelse av den produserende klassens produkter. Den økonomiske markedstvangen i kapitalismen forutsetter i stedet en rekke nye politiske, juridiske og militære institusjoner, hvis oppgave er å opprettholde hele det økonomiske systemet. Det kapitalistiske markedet forutsetter en enorm mengde juridiske apparater, opprettholdelse av den private eiendomsretten og en rekke andre oppgaver som ikke kan ivaretas av den enkelte kapitalist, og som derfor må tas hånd om av en samlet instans; staten.

Johannes Agnoli. Foto: Wikimedia commons
Johannes Agnoli. Foto: Wikimedia commons

I det hele tatt kan vi konkludere, som den tyske radikale marxisten Johannes Agnoli uttrykte det, at staten i kapitalismen i høy grad er kapitalens stat. Ikke fordi staten direkte tjener den ene eller den andre kapitalists interesser, men fordi staten og dens mange politiske, militære og juridiske institusjoner er en forutsetning for det kapitalistiske markeds økonomiske tvangslogikk. Omvendt er den type stat vi kjenner også et resultat av kapitalismens utvikling der staten ikke lenger er det sentrale middelet for tilegnelsen av merproduktet.

I kapitalismen er altså markedet og staten ikke motsetninger, men i stedet hverandres forutsetninger. Dette tydeliggjøres når vi betrakter sammenhengen mellom kapitalisme og stat i et historisk perspektiv. Den engelske staten var, i motsetning til sine kontinentale motparter, tidlig relativt sentralisert. Dette var avgjørende for at agrarkapitalismen kunne utvikles til en større nasjonal og endelig industriell, engelsk kapitalisme, hvis armer etter hvert strakte seg utover store deler av kloden. Gjennom militær, politisk og juridisk makt skapte den engelske staten nye markeder og markedsavhengige befolkningsgrupper.

I kapitalismen er altså markedet og staten ikke motsetninger, men i stedet hverandres forutsetninger.

Wood påpeker at kapitalismen åpner en mulighet for et begrenset politisk demokrati. Da tilegnelsen av merproduktet i tidligere samfunn var basert på kontroll med ekstra-økonomiske maktmidler, ville en demokratisk adgang til disse maktmidlene undergravet selve utbyttingen og dermed hele samfunnsordenen. I kapitalismen er utbyttingen derimot atskilt fra staten og de ekstra-økonomiske maktmidlene. En innflytelse på statens institusjoner og demokrati i en ren juridisk og politisk forstand blir derfor mulig i kapitalismen, uten at den truer hele samfunnsordenen.

Det er allikevel ingen nødvendig sammenheng mellom demokrati og kapitalisme, og kapitalismen har historisk vært forbundet også med forskjellige former for autoritære stater. Muligheten for et politisk demokrati, som kapitalismen åpner for, ble kun en realitet gjennom den klassiske sosialistiske arbeiderbevegelsens stedige kamp for demokratiske rettigheter. Allikevel må vi konstatere at denne «demokratiske» utviklingen ikke har rokket det minste ved den kapitalistiske utbyttingen, som aldri har vært større enn den er i dag. Av samme grunn som kapitalismen skaper muligheten for demokrati, riktignok i innskrenket politisk form, endrer et slikt demokrati ikke på utbyttingen i kapitalismen.

En abstrakt maktform. Foto: Moyan Brenn/Flickr
En abstrakt maktform. Foto: Moyan Brenn/Flickr

Hinsides marked og stat
Kapitalisme er et system der mennesket er underlagt markedets upersonlige makt. Det er snakk om en nødvendighet, ikke en mulighet. Dette er et resultat av at merproduktet tilegnes gjennom abstrakt, økonomisk tvang.

Det er denne abstrakte maktformen som en radikal kapitalismekritikk må rette seg i mot. Den begrensede kapitalismekritikken retter ikke kritikken sin mot kapitalismens særlige økonomiske form for uttrekning av merproduktet og den følgende markedstvangen. Den oppfatter markedet som en mulighet og ikke en nødvendighet. I noen versjoner rettes derimot kritikken mot bestemte personer og gruppers moralske karakter. Problemer i samfunnet, som arbeidsløshet, ulikhet, fattigdom, økonomisk krise og så videre tilskrives ikke markedets abstrakte tvang, men i stedet «grådige banker» eller «snyltende finansspekulanter». Kapitalismens helt særlige upersonlige maktform personifiseres. Den begrensede kapitalismekritikken tilslører derfor at kapitalismens problemer skyldes de klasserelasjonene som oppstår og baseres på en upersonlig markedstvang.

Det er denne abstrakte maktformen som en radikal kapitalismekritikk må rette seg i mot.

Den begrensede kapitalismekritikken retter seg ikke mot markedsavhengigheten som sådan, men kun mot hva man ser på som markedets «dårlige» sider. Man forestiller seg for eksempel en form for «sosial markedsøkonomi» eller kanskje enda en slags «markedssosialisme». Denne typen kritikk tilslører imidlertid nødvendigheten i markedet, der man ikke kan velge elementer fra eller til, men der en bestemt økonomisk tvangslogikk basert på profittjaget settes bak ryggen på individene. Det kan verken demokratiserende virksomheter eller statlig reguleringer endre på.

En begrenset kapitalismekritikk retter seg blant annet mot «snyltende finansspekulanter». Foto: mayeesherr./Flickr.
En begrenset kapitalismekritikk retter seg blant annet mot «snyltende finansspekulanter». Foto: mayeesherr./Flickr.

En annen form for begrenset kapitalismekritikk støtter seg til forestillingen om en motsetning mellom stat og marked, men som vi har sett er disse to tvert imot hverandres forutsetninger. En radikal kapitalismekritikk må derfor rette seg både mot den politiske og den økonomiske siden av kapitalismen – både mot staten og markedet. Det har også politiske konsekvenser for hvordan begrepet «demokrati» skal oppfattes. Som vi har sett åpnet kapitalismen muligheten for et begrenset politisk demokrati, noe som kun ble en realitet som følge av den sosialistiske arbeiderbevegelsens kamper. Samtidig har disse politiske demokratiske rettighetene vist seg å være ytterst kompatible med en stadig høyere grad av utbytting. En radikal kapitalismekritikk må derfor også innebære en radikalt annen demokratiforståelse enn dagens.

En radikal kapitalismekritikk må derfor rette seg både mot den politiske og den økonomiske siden av kapitalismen – både mot staten og markedet.

Samtidig trekker den begrensede kapitalismekritikken på potensielt dypt problematiske tankemønstre som tradisjonelt har vært forbeholdt høyrefløyen og regressive typer antikapitalisme, nemlig nasjonalisme, rasisme og antisemittisme. En viktig del av den antisemittiske antikapitalismen var for eksempel distinksjonen mellom en «produktiv» kapital og en «snyltende« finanskapital, slik nazistenes sjefsøkonom Gottfried Feder formulerte det. I stedet for å rette kritikken mot den økonomiske markedstvangen, tilskrives problemene en fiende utenfra eller innenfra, som truer det nasjonale, produktive fellesskapet. Konsekvensene av kapitalismens upersonlige og abstrakte maktform blir projisert over på bestemte personer og grupper. Den begrensede kapitalismekritikken legger seg derfor farlig tett på en regressiv antikapitalisme.

En radikal kapitalismekritikk må altså først og fremst unngå den begrensede kapitalismekritkkens feller. Men den har som vi har sett også en rekke viktige politiske konsekvenser. Idet marked og stat representerer den henholdsvis økonomiske og politiske siden av kapitalismen, kan en frigjørende politikk verken hektes opp på marked eller stat. En radikal kapitalismekritikk må i stedet peke på nødvendigheten av å utvikle en selvstendig sosial makt med egne politiske institusjoner, som verken er avhengig av markedet eller staten i kapitalismen, men som tvert imot utfordrer disse.

Vi trenger en radikal kapitalismekritikk. Foto: daliscar1/Flickr
Vi trenger en radikal kapitalismekritikk. Foto: daliscar1/Flickr

 

Videre lesning:
– Ellen Meiksins Wood (2016) [1995]: Democracy Against Capitalism, Verso
– Ellen Meiksins Wood (2002): The Origin of Capitalism: A Longer View, Verso
– Robert Brenner (1977): “The Origins of Capitalist Development: A Critique of Neo-Smithian Marxism”, i New Left Review
– Michael Heinrich (2012): An Introduction to the Three Volumes of Karl Marx’s Capital, Monthly Review Press
– Moishe Postone (1993): Time, Labor and Social Domination – A Reinterpretation of Marx’s Critical Theory, Cambridge University Press
– Johannes Agnoli: ”Der Staat des Kapitals” i Der Staat des Kapitals und weitere Schriften zur Kritik der Politik (1995), Gesammelte Schriften band 2 (oversettelse til engelsk er påbegynt)

Oversatt fra dansk av Louise Rognlien

  • Ib Jørgensen

    » En radikal kapitalismekritikk må i stedet peke på nødvendigheten av å utvikle en selvstendig sosial makt med egne politiske institusjoner, som verken er avhengig av markedet eller staten i kapitalismen, men som tvert imot utfordrer disse.»
    Således konkluderer forfatteren sin uhyre pædagogiske og præcise kapitalismeanalyse, og han har ret. Det, der derfor må være en opgave for alle anti-kapitalister, er, at udkaste forestillinger – utopier – om hvorledes en sådan magt kan etableres og hvilke funktioner den skal have. I Kina har man det kommunistiske parti, som prøver at regulere kapitalismens udskejelser. Meget tyder på, at det ikke er den helt rigtige model. Amerikaneren Fredric Jameson har (i bogen «An American Utopia – Dual Power and the Universal Army» for USA foreslået, at hæren udgør basis, dvs overtager produktion og fordeling af livsfornødenhederne. Alle voksne borgere har ‘værnepligt’ som aftjenes ved at arbejde i produktionen nogle timer dagligt. Overbygningen udgøres så af borgernes kulturelle aktiviteter. Skørt – javist, men alligevel en utopi som tjener til at afdække uholdbarheden i kapitalismen. Og som samtidig påpeger, at selv efter en vellykket afvikling af kapitalismen, vil der være store samfundsmæssige problemer, som skal takles. At prøve at forudse dem, er også en opgave for venstrefløjen.

  • Michael Brenna

    Lettfattelig framstilling og overbevisende resonnement. Men konklusjonen innfrir ikke:
    «En radikal kapitalismekritikk må i stedet peke på nødvendigheten av å utvikle en selvstendig sosial makt med egne politiske institusjoner, som verken er avhengig av markedet eller staten i kapitalismen, men som tvert imot utfordrer disse.»
    Hvis det kapitalistiske markedet er en nødvendighet som følge av horisontal tvang, så vil en alternativ sosial makt kun lykkes hvis den tvinger seg fram av enda større nødvendighet. Kritikk og påpeking av nødvendighet vil ikke endre noe, og alternative politiske institusjoner som utfordrer markedet eller staten, vil automatisk avskjæres eller assimileres så lenge stats- og markedsmakten består. Det er først når de negative konsekvensene av kapitalismen (lidelse og nød) i sum overgår de positive (helse og velstand), at den 400 år gamle stats- og markedsmakten vil bukke under, til fordel for noe som kan være mer gunstig for menneskenes livsgrunnlag og livsutfoldelse. Hvis makten er så abstrakt og upersonlig som forfatteren hevder, og hvis alle med påvirkningsmulighet er fanget av systemer, så kan det verken endres gjennom opplysning, overtalelse eller intervensjon. Det ser med andre ord ikke så lyst ut for sosialismen heller.