Lyden av en ny tid

Forrige uke ble nok en feministdebatt utløst av artistvalgene til den britiske festivalen Reading and Leeds, hvor noen i god Paris-protest-stil redigerte bort alle bandene som ikke hadde minst et kvinnelig medlem. Det ble ikke mange igjen. Dette er den samme årlige og evigvarende «kjønnsfordeling på festival-debatten» vi har her i Norge, og med de samme argumentene. Selv om likestilling er et uhyre komplekst tema som omfavner mye mer enn bare musikklivet, ser jeg de samme argumentene igjen og igjen når det kommer til booking, radioavspilling og hvorfor kvinnelige musikere statistisk sett får mindre i lønn enn sine mannlige motparter. At det hele dreier seg om «tilbud og etterspørsel», økonomiske årsaker og billettsalg.

Selv om likestilling er et uhyre komplekst tema som omfavner mye mer enn bare musikklivet, ser jeg de samme argumentene igjen og igjen.

Problemstillingen går igjen i hele kunstverdenen, for eksempel hvor få kvinnelige filmroller med ekte karakter og som snakker med hverandre om noe annet enn menn, det faktum at de mest kjente kvinnelige kunstnerne fortsatt blir solgt til en lavere pris enn sine mindre kjente mannlige parter eller at det fortsatt er vanskelig for eldre kvinnelige skuespillere å få roller. At det er sånn er rett og slett fordi «det er dette publikum vil ha». Men de aller fleste har et forhold til musikk. Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, og selv om det udiskutabelt var annerledes for hundre år siden, er dagens europeiske, kvinnelige publikum i besittelse av ekte kjøpekraft. Å påstå noe annet er lite realistisk og egentlig bare en fornærmelse. Kvinner utgjør er et stort forbrukermarked det ikke gir økonomisk mening å ignorere. Det betyr ikke at kvinner bare vil høre på kvinnelige artister, men det er et faktum at kvinner etterlyser kunst som reflekterer deres erfaringer, og at vi ikke vil slå oss til ro med å bare høre på mannlige artister.

Årsaken til at kvinner fortsatt er underrepresentert i musikkbransjen finnes mest sannsynlig i hva som blir tillagt verdi og hvem som bestemmer verdien.

I filmverdenen har de så smått begynt å skjønne at kvinner faktisk går på kino og at det å inkludere flere kvinnelige roller med ekte dialog retter seg direkte inn i en åre av et stort forbrukermarked som inntil nylig nærmest har blitt ignorert. Uansett hva man måtte synes om dem har noen av de mest innbringende kinofilmene de siste årene vært Disneys «feministiske» barnefilm «Frozen», «The Hunger Games», «Twilight-serien» og nå «50 Shades Of Grey». Selv om det hadde vært hyggelig å tro at en «fjerde feministisk bølge» var årsaken til at vi nå kan se frem til en ny versjon av klassikeren «Ghostbusters» med kun kvinnelige hovedpersoner, har det også økonomiske årsaker. Det evige argumentet at det er så få kvinner i underholdningsbransjen fordi publikum ikke er interessert i dem, gir ikke særlig mening når vi ser på markedet.

Ekskluderende nettverk
Årsaken til at kvinner fortsatt er underrepresentert i musikkbransjen finnes derfor mest sannsynlig i hva som blir tillagt verdi og hvem som bestemmer verdien. De fleste mennesker relaterer seg lettere til folk de føler de kan identifisere seg med, og menn har en tendens til å booke andre mannlige artister, henge sammen med andre menn, skrive om mannlige artister og ansette og rekruttere andre menn. Det behøver ikke å bety at de oppfører seg som sexistiske drittsekker eller bevisst prøver å ekskludere kvinner av den grunn, selv om det ofte er sånn det fremstår.

Da paneldeltagerne ble spurt om de synes det er et problem at det er så få jenter i norsk hiphop, svarte begge de mannlige deltakerne nei, mens begge de kvinnelige svarte ja.

Dette er også en trend det er vanskelig å bryte og som reproduserer seg selv, noe som ble veldig godt illustrert på debatten «Jenter i norsk hip hop» på Bylarm i år. Da paneldeltagerne ble spurt om de synes det er et problem at det er så få jenter i norsk hiphop, svarte begge de mannlige deltakerne nei, mens begge de kvinnelige svarte ja. Det er ikke nødvendigvis en bevisst handling å ekskludere et kjønn, mange ser bare ikke utenfor sin egen boble. Historisk sett er det et faktum at de fleste utøverne innen hiphop, og i musikkbransjen generelt, er menn, og det kan derfor framstå som naturlig. De mannlige paneldeltakerne opplever ikke at det er et problem med så få kvinner fordi problemstillingen ikke er relevant for dem. Derfor svarer de nei.

Nye kollektiver
Vi sier ikke at norske artister ikke er særlig kjent i utlandet fordi de ikke er bra nok. For å få flere norske musikknavn ut over landets grenser jobber man derimot med infrastrukturen i bransjen og setter midler bak mål. Det samme må vi gjøre med kvinnelige utøvere. Å se svenske Cleo fra hiphop-kollektivet Femtastic fremføre sin a cappella-freestyle om feminisme og musikkbransjen, etter Karin Park og før Alo Wala på Bylarm, er noe av det mest inspirerende jeg som kvinnelig musiker har sett på lenge. Det traff meg, nettopp fordi det hun snakket om var relevant for meg. Og det er det Femtastic og musikk handler om: Å brenne for noe og å ville skape. Å få frem et budskap. Samarbeid. Grunnen til at jeg ville være med å arrangere Ladyfest i år, og at jeg startet det lignende konseptet SIRENS da jeg bodde i Liverpool, er at jeg ser så mange bra kvinnelige artister som ikke blir vist frem eller får spille den type konserter det ville være interessant å se dem ha. Personlig tror jeg grunnen til mangel på visning rett og slett er at mange ikke kjenner promotørene eller mangler en plattform å vise seg frem på. Tanken bak Ladyfest og SIRENS er å skape den plattformen, og å være et nettverk for artistene og organisatorene.

De fleste likestillingsendringer vi har sett så langt har ikke skjedd av seg selv på magisk vis, men har vært et resultat av vilje til å gjøre noe og konkrete tiltak satt i gang for få til endring.

Tid for handling
Publikum på større festivaler har en ganske jevn kjønnsfordeling. Derfor ligger det uutforskede muligheter og et større kundemarked klart som bare venter på at noen skal oppdage det. Det er alt tendenser til det, for eksempel at Femtastic har vokst seg til en stor bevegelse. Da vi annonserte Oslo Ladyfest i forrige uke var det over 500 påmeldte etter bare et par dager. Det er mye for en festival som stort sett fronter ukjente artister, særlig med tanke på at Bylarm foregår samtidig. Oppmøtet på disse festivalene, og på konsertene til Femtastic, viser at publikum er interessert og vil ha kvinnelige artister. Og de er villige til å betale penger for det. At en endring vil komme etter hvert av seg selv, og at det ikke er festivaler og bookingagenters ansvar å kvotere kvinner og lete etter kvinnelige artister, er også et mye brukt argument. Men bransjen har hatt nok med tid til å rydde opp selv og økonomisk sett kan de tjene mye på å åpne seg mer for det som oppleves relevant for et kvinnelig publikum. De fleste likestillingsendringer vi har sett så langt har ikke skjedd av seg selv på magisk vis, men har vært et resultat av vilje til å gjøre noe og konkrete tiltak satt i gang for få til endring. Det trenger ikke bare å skje gjennom statlige tiltak og kvotering, bransjen kan ta ansvar selv, også for egen inntjenings skyld. Og vi kan starte vårt eget «Femtastic» her i Norge og bygge en ny infrastruktur. Hvorfor skal vi vente lenger? La det skje nå.

  • Grace Grønsted

    <3

  • Tora Ediassen

    Femtastiske Veslemøy!