Kampen om kvinnekampen

Feministen Emmeline Pankhurst, i Meryl Streeps sikkelse, holder tale. Foto: Filmweb. Feministen Emmeline Pankhurst, i Meryl Streeps sikkelse, holder tale. Foto: Filmweb.

Denne vinteren okkuperer en gruppe arbeiderklassekvinner kinolerretet med sitt krav om stemmerett. Året er 1912 og stedet er London. I Suffragette – Kampen for frihet er det ikke bare retten til å bli ansett som politiske subjekter som står på spill. Også slagkraften i den historiske suffragette-bevegelsen utfordres, i det den tilpasses konvensjonelle metoder for filmfortelling. For å gjøre historien mer tilgjengelig for dagens publikum valgte manusforfatter Abi Morgan å la handlingen hvile på en oppdiktet protagonist, og skapte en typisk suffragette i Maud Watts (Carey Mulligan).

Watts risikerer å miste mann, barn, hjem og arbeid når det politiske engasjementet tar henne bort fra rollen samfunnet har tilegnet henne. Som type er hun en tydelig representant for samfunnsgruppen sans-part, et begrep den franske filosofen Jacques Rancière bruker om dem som nektes politisk eksistens.

Watts risikerer å miste mann, barn, hjem og arbeid når det politiske engasjementet tar henne bort fra rollen samfunnet har tilegnet henne

Ifølge Rancière oppstår politikk når denne gruppen gjør krav på rettighetene sine og hevder sin likhet med alle andre. Slik utfordres den gitte formen for dominans av dannelsen av en gruppe uten plass i samfunnet, og det skjer en omveltning av hvem som blir hørt og sett. Denne konflikten er det Suffragette spiller ut. Et nærmere blikk på filmens politiske potensial i lys av Rancières tanker om politikk, får fram spenningen i en film som gir stemme til de stemmeløse ved å alliere seg med en populærkulturell liberalfeminisme, der det er lettere å hylle fortiden enn å problematisere nåtiden.

Apell fra filmen Suffragette. Foto: Filmweb
Apell fra filmen Suffragette. Foto: Filmweb

Liberalfeminismens estetikk
Første gang vi møter Maud, står hun i fullt arbeid på en fabrikk i Øst-London. Arbeidsgiveren beordrer henne til Londons West End, og på veien tar et butikkvindu med barneklær oppmerksomheten hennes, et syn som inspirerer et trett smil. Oppsummert i det drømmende blikket er sosial ulikhet, en relativt standard vare i kostymedramaet. Filmen låner fra klisjeene som forventes av sjangeren, men det er bare snakk om sekunder før de endevendes totalt. For en kvinne med barnevogn har entret den folksomme gaten. På signal tar hun en stein fra vognen og roper «Votes for Women!». Steinen flyr gjennom luften, og knuser butikkvinduet Maud står og beundrer. Umiddelbart distanseres filmen fra dens referanser til nostalgisk kostymefilm, og grepet med å filme kaoset som oppstår, med et håndholdt kamera gir scenen en nerve assosiert med nyere konflikter.

Filmen låner fra klisjeene som forventes av sjangeren, men det er bare snakk om sekunder før de endevendes totalt

Regissør Sarah Gavron håper filmen vil være en påminnelse om «hvor langt vi har kommet, men også hvor langt vi har igjen». Ønsket om at innholdet skal påvirke dagens samfunn, er både en ambisjon og en markedsføringsstrategi. Men filmer som følger Hollywood-modellen, har større tendens til å sementere sosiale skiller enn å vise alternative måter å se verden på.

Under lanseringen av filmen dominerte en vagt inspirerende retorikk som baserte seg på liberalfeminismens forståelse av likestilling som en logisk konsekvens av at samfunnet utvikler seg. Aksept av det eksisterende samfunnssystemet og troen på individet er nøkkelord her. Selv om kamp må til i starten, vil de ulike lovendringene naturlig følge etter.

I intervjuer med de involverte kretset samtalene rundt filmens funksjon som en påminnelse og en hyllest, en inspirasjon for «andre» som i dag kjemper for «rettighetene sine». I markedsføringen ble slagordene «find your voice» og «deeds not words» hyppig brukt. Suffragettenes radikale handlinger ble oppsummert i fordøyelige budskap som framsto mer som reklame enn politikk. Dens bruk av liberalfeministisk retorikk kommer også til uttrykk i selve filmen, men da som estetiske virkemidler. Suffragette får feministisk politikk til å samarbeide med et handlingsmønster som er like konvensjonelt som samfunnssynet til filmskaperne, der individet prioriteres over fellesskapet, og det intense dramaet over samfunnskritikken.

layout.indd

Filmspråkets politikk
Et sentralt konsept innen Rancières tenkning om kunst og politikk er forståelsen av at ting kan være annerledes. «Kunst og politikk,» hevder han, «konstruerer fiksjoner, det vil si materielle ommøbleringer av tegn og bilder, relasjoner mellom hva som er gjort og hva som kan bli gjort». I en tidlig scene må Maud vitne i Parlamentet. Til et rom fullt av mannlige politikere forteller hun at det aldri har falt henne inn at kvinner vil få stemmeretten. «Hvorfor er du her da?» blir hun spurt. «Fordi vi kanskje kan,» svarer hun, «fordi det kanskje finnes en annen måte å leve dette livet på.» Foran politikere fra begynnelsen av 1900-tallet og publikummere fra begynnelsen av 2000-tallet uttaler Maud potensialet for forandring. Forsiktig introduseres tanken om at undertrykkelse er skapt og kan endres.

En gjenganger i feministisk filmanalyse er overbevisningen om at fortellerstrukturene må finnes opp på nytt, ettersom filmspråket i seg selv er involvert i å opprettholde ulikhet

Claire Johnston argumenterte i 1973 at det «ikke er nok å diskutere kvinners undertrykkelse slik den framstår på film, men også hvordan virkeligheten representeres, må granskes». En gjenganger i feministisk filmanalyse er overbevisningen om at fortellerstrukturene må finnes opp på nytt, ettersom filmspråket i seg selv er involvert i å opprettholde ulikhet. Dette antyder at Suffragettes tradisjonelle form kommer i veien for dens politiske ambisjoner. Da Maud vitner i Parlamentet, bygger filmen opp en forhåpning om at utvidet stemmerett kan oppnås ved å delta i de politiske prosessene etablert av styringsmakten. Men endringen uteblir, og etter et sammenstøt med politiet havner Maud i fengsel. Nå framstår militante strategier som eneste løsning, som om engasjementet den viser, kan bare få publikums sympati etter at mer konforme metoder har vist seg å være ubrukelige.

Maud (Carey Mulligan) blir arrestert. Foto: Filmweb
Maud (Carey Mulligan) blir arrestert. Foto: Filmweb

Kampen fortsetter – der ute et sted
«FOR kvinner, AV kvinner» står det på Suffragettes Instagram. Om den virkelig er for alle kvinner, ble problematisert da flere skuespillere fra filmen deltok i en fotoserie i en hvit t-skjorte med sitatet «I’d rather be a rebel than a slave» – et sitat fra suffragettelederen Emmeline Pankhurst, som i filmen spilles av Meryl Streep. Fotoserien skapte stort engasjement på sosiale medier, da sitatet vakte assossiasjoner til slavetiden i USA, og provoserte mange med å hevde at det er et valg å være slave. Stuntet ble en ukomfortabel påminnelse om hvordan kvinnebevegelsen har blitt kjempet fra perspektivet til hvite kvinner. Faktisk er det ikke et eneste svart menneske å se i filmen – ikke engang i store folkemasser. Dette er litt rart, da stedet er London på høyden av imperiet. Flere svarte kvinner var involvert i suffragettebevegelsen i England på begynnelsen av 1900-tallet, blant annet den indiske prinsessen Sophia Duleep Singh, som så hvordan kvinnekamp hang sammen med kritikk av imperiet. Men en oppdiktet protagonist skal likevel gjøre historien mer tilgjengelig for et moderne publikum enn inkluderingen av en historisk svart karakter eller tilstedeværelsen av andre etnisiteter.

Faktisk er det ikke et eneste svart menneske å se i filmen – ikke engang i store folkemasser

I Rancière’s tenkning om politikk brukes «politiet» som en betegnelse på alle samfunnsinstitusjoner som definerer måtene å være, gjøre og snakke. Det er oppdelingen av det sanselige som avgjør hvem som diskrimineres og hvem som får avgjøre samfunnsspørsmål, men kunst, som politikk, har evnen til å bryte opp disse mønstrene og etablere en ny virkelighet. Selv om Suffragette plasserer sitt «politi» i regjeringens forsøk på å disiplinere kvinnene tilbake i deres roller som sans-part, er ignoreringen av rasespørsmål, både i filmen og lanseringen av den, også en form for «politi».

Feministen Emmeline Pankhurst, i Meryl Streeps sikkelse, holder tale. Foto: Filmweb.
Feministen Emmeline Pankhurst, i Meryl Streeps sikkelse, holder tale. Foto: Filmweb.

Den politiske slagkraften i en liten, flyktig scene
Men til tross for denne kategoriseringen av hvem som får et publikum, bryter små, uventende øyeblikk opp den dominerende fortellingen om «kampen for frihet». Her er det filmen blir like radikal som innholdet, uten å gå bort fra de tradisjonelle fortellermetodene, men ved å gi plass til det hverdagslige snarere enn det sensasjonelle. Hovedkarakteren Maud vises ofte i nærbilder, gjerne i profil. Selv om dette stilistiske grepet holder seg tro til filmens realistiske form, blir resultatet en brytning med vante måter å se kvinner i film på – fra kvinner som en kategori, til kvinner som engasjerte subjekter.

Etter å ha blitt fengslet første gang blir Maud og vennene hennes vitne til at den velstående suffragetten Alice Haughton (Romola Garai) blir løslatt av ektemannen. Mrs. Haughton ber ham løslate de andre suffragettene, som ikke har midlene til å komme seg hjem til familiene sine. Han nekter, og da hun sint hvisker at det er hennes penger, avslutter han diskusjonen ved å si at hun er hans kone. Scenen får fram hvordan klasse legger føringer for ulikhet i en gruppe som kjemper en felles kamp. I tillegg får scenen fram at når det kommer til kjønn, er distribusjonen av det sanselige omfordelt til fordel for menn i alle sosiale lag. En liten, flyktig scene som denne gjør muligens noe mer radikalt enn dramatiseringene av butikkvinduer som knuses, og det er akkurat her filmen viser sin politiske slagkraft.

Suffragettes representasjon av handlende, tenkende kvinner involvert i politikk er en stille omveltning av en mannsdominert filmindustri

Det er lett å avfeie Suffragette på grunnlag av dens tradisjonelle form og liberalistiske markedsføringsstrategi, som når ut til de mange under en ustødig parole om forandring. Men kunstregimet som verdsetter formmessige vurderinger over medrivende handling, har blitt kritisert av Rancière for å etablere et kulturhierarki som struktureres etter stereotype oppfatninger om kjønn og klasse, der populærkultur først og fremst er til for dem uten betydning i samfunnet.

Suffragettes representasjon av handlende, tenkende kvinner involvert i politikk som utfordrer den gitte formen for dominans, er faktisk en stille omveltning av en mannsdominert filmindustri. At Maud ikke kan betale seg ut av fengsel, viser et system der loven dikterer hvem som blir hørt og sett. Filmen kommuniserer tydeligst med omverdenen i de ulike demonstrasjonene av «politiets» mulighet til å distribuere det sanselige, til å hindre forandring og muligheten for et rettferdig samfunn. Selv om kampen for likhet tjener selve filmdramaet, er det opp til de små øyeblikkene som viser ulikhet, å fortelle publikum – som Maud forteller politikerne – «at det finnes en annen måte å leve dette livet på», og inspirere til videre kamp i eget liv.